Kjærleik. Higher Power.
Peter H. forteller om en kvinne som arbeider med døende - og hun sier at det er to ting som går igjen om hva som betyr noe i det levde livet, som snart er over. Det ene er om de virkelig har elsket nok, det andre er om de har (hatt) en større dimensjon i livet som har løftet dem, gitt deres liv en glans og magi, som har fargelagt et liv som til tider har vært rutinepreget og til tider grått.
Lever du - akkurat nå, kan du stille deg disse to spørsmålene. Om livets dype dimensjoner. Har jeg elsket nok ? Er livet mitt fylt med noe mer, noe annet enn mails, husarbeid, unger, en partner som har blitt en vane - og alt det som er, men som ikke likevel er, fordi det ikke befester seg dypest inne, sjelens hjerterom, der livets essens har sitt omdreiningsrom.
Og disse dimensjonen kan komme raskt eller sakte til deg, utvikles over noen år, eller slå ned som lynet en kald mørk høstkveld utenfor porten til Vigelandsparken. For jeg vil si, med hendene lagt over hjertet, og føle dets livspuls, at jeg har begge disse dimensjonene i livet mitt. Nå. En dyp kjærleik til mine sønner, min storfamilie og også noen venner, men størst av alt dette nå er den inderligheten jeg har med min kjærestepartner - hvor vi begge hadde på en måte gitt opp håpet om en slik opplevelse av kjærlighetsflammer, en nærhet og lidenskap - som vi opplever. Ingen av oss var heller skuffet om at vi hadde elsket nok før, men at våre begre ikke var helt fulle av kjærleik, slik at vi nå elsker mer - og dypere, enn noen gang. Det er lett å si dette siste, for tidligere kjærleiksforhold har jo bleknet noe, til og med Thomas for meg blir fjernere, fordi min kjærlighetspartner nå fyller det rommet - og det er nok. Nok nå for meg. Alt - eller ingenting.
Og Peter H. sier på tirsdagens Drømmekveld - om at vi som deltar på Drømme og meditationer - allerede er i en åndelige prosess, vi har det. Om det er en Gud i vårt bilde, om vi kaller det en Higher Power slik vi gjør i AA, eller som en journalist skrev om meg i kvinnebladet KK “troende katolikk” - jeg har alt sammen. Akkurat nå. Og det er natt nå mens jeg skriver, ordene tastes så lett ned her, om noen timer våkner fredagens dag, hvor jeg skal ta mails og ha teams - og være i et bærekraftsunivers, som er min jobb, og så trekker jeg ut mot mitt nærhav - som er Bygdøy, kjenne både solen, vinden og kraften i kulda. Og på søndag kommer han som kryper tett inn til meg, som utvider mitt liv om kunst, spesielt bildekunst, men mest av alt dette magiske som er kjærleik.
“Cause all of me loves all of you
Love your curves and all your edges
All your perfect imperfections
Give your all to me, I’ll give my all to you
You’re my end and my beginnin’
Even when I lose, I’m winnin’”
Kjærleiken krenkjer ikkje, søkjer ikke sitt eige, er ikkje oppfarande, gøymer ikke på det vonde. (1. Kor 13.1 - 6) (Foto Werner Anderson)