Du er unik. Ta i mot.
I går holdt jeg en innledning på et AA-møte, tema var “å gjøre opp med de mennesker jeg har såret” - AA sitt 8. trinn.
I dagene før tenkte jeg mye over hva jeg skulle si. Jeg elsker slike utfordringer, gå rundt i byen og tenke, være inne i tema-boblen og samtidig ute i verden; byen.
Jeg bestemmer meg for å starte med å fortelle om at da jeg sendte en mail til mine kollegaer om at jeg sluttet i jobben 31. 12. - og så i etterkant mottok jeg veldig mange “skryt”-svar tilbake. Det var ikke det at jeg hadde fått til jobben min - lykkes som det heter (det også) -men mer hva de sa om meg som menneske.
Blir det skikkelig selvskryt om jeg forteller om all denne skrytingen ? Jeg var usikker, men poenget mitt var å løfte fram hvem jeg i dag er - som menneske, som medmenneske, min form for nestekjærlighet - takket være…. ja; for meg, takket være hva jeg har lært i AA - og mitt levesett etter AA sine 12. trinn.
Men reaksjonene ble helt annerledes enn hva jeg forventet. Mange sa at de sleit med å motta ros, at akkurat det at andre så på dem som verdifulle, og at jeg turde å fortelle om dette. “Kanskje jeg om noen år også vil klare å ta i mot ros fra andre mennesker - som deg” - sa en deltaker.
Hva forteller dette oss ? Vi snakker om nestekjærlighet. Om at vi mennesker er så trent i å se det negative, at vi nesten har lagt et filter inne i oss selv - i det å se og si det; det gode i andre mennesker. Selv lærte jeg barna mine ved middagsbordet ute på Kolbotn i å trene seg i å si 5 positive ting ved seg selv. Jeg spurte aldri etter negative sider; det regnet jeg med at storsamfunnet hadde drillet dem godt nok i.
Det er nok selvhat, negativitets-tenkning og også uttrykt hat i dagens samfunn, vi har til og med laget noen ord om dette - bl.a. Cancel Culture, og i hvordan vi ser ganske så hvitt/sort på andre mennesker. Vaksine-motstandere er de andre, konspirasjonsteoretikere hater vi eller elsker dem. Det rare er at siden vi bør være opplyste, burde vi se verden i flere nyanserte farger - gråtoner er også fint, en mix av både og.
Selv har jeg levd etter å se det gode i mennesker. Og si det. Også små ros-ord, som at du er så fin i den kjolen, til at du er flink i jobben din, og at jeg er så glad for at vi to jobber sammen med den kunden. Eller til sønnene mine; se dem - og si det.
Snart kommer kjæresten min hit, han skal lage middag til oss, jeg kan sitte og skrive i bokmanuset mitt - og beundre ham, og jeg kan rose i etterkant av hvor godt det smaker. Jeg liker alt han lager; vi er veggiser begge to, og jeg er ikke bortskjemt med en superkokk i huset, forresten er sønnen min Dan supergod, men nå er han småbarnspappa og holder på å åpne sitt Oslo-sted nummer to. Tidsklemme-liv som det heter i dag.
Og kjæresten roser mye, til meg, om meg. Og jeg tar i mot. Det morsomme er at han ser meg fra et sted jeg ikke er, og uttrykker så ofte små detaljer ved meg, som han elsker. Og jeg begynner å elske dem også.
Slik skaper ros og skyt godhet blant oss mennesker. Nesten som små helsefremmende dytt vi gir andre, som er helt gratis. Hvem vil du framsnakke i dag ? Tren deg på å gi ros, det gjør noe med deg også; en godhet som går begge veier.
“Aner det deg ikke, kjære venn,
at alene i hele verden vedvarer
kun det et hjerte formidler til et annet
i en lydløs hilsen ?”
