Ord. Ord. Og sex.
Jeg er på jakt etter ord, hele tiden, om tidsånden. Hvem husker ikke da du første gangen sa “jeg elsker deg “ til din elskede, og da du hørte det tilbake til deg ? Det er disse tre ordene som er sterkest, mye mer erotisk enn “jeg er glad i deg”, de sier vi når lidenskapen har lagt seg og hverdagen har tatt over. Jobben. Hente unger i barnehagen. Lage middag. Putte klær i vaskemaskinen og ta dem ut. Et uendelig hav av oppgaver, som knuser ordene “jeg elsker deg” - og så godtar vi det; at disse aller viktigste ordene forsvinner ut av livet, men det gjør dem jo ikke, for når det inntrer krise, så inntrer disse ordene igjen. Hvis din elskede blir alvorlig syk - er en årsak til at ordene får betydning igjen. Og når friskheten tar over igjen, så er vi tilbake til “jeg er glad i deg” - og det er noe trivielt, likevel godt med hverdagens enkelhet.
For eksempel, så har jeg to ganger prøvd å lese Jon Fosse. Stått på venteliste på Deichman, hentet bøkene og gått hjem for å lese denne prisvinnende forfatteren. Men jeg klarer det ikke, fordi jeg ikke finner noen punktum i teksten. Jeg får ikke puste. Punktum er for meg et sted å hvile, trekke pusten enten inn eller ut, men når JF ikke har dem, holder jeg pusten hele tiden. Det går bare ikke.
Så prøvde jeg en gammel bok av Jens Bjørneboe (kjæresten min sin bok) - en historie fra Italia, men i den var det drikking og fyll hele tiden, og det orket jeg heller ikke lese, her var det punktum, men for mye fyll. Jeg orker slett ikke lese om noe som for meg er et avsluttet kapitel i eget liv.
Jeg leser nok om skjenkestopp og start (=alkohol) i avisene, det får holde.
Så leser jeg en anmeldelse av boken “Min venn Natalia” av finske Laura L. Om sex og mani. Det er noe for meg, og jeg bestiller boken, og kjøper den til tross for at den er skadet i det ene hjørnet, jeg liker ting som er hele og ikke skadet. Den tar meg med hjem - og elsker den ved de aller første ordene.
Sex er der hele tiden. I mennesker. Og blant mennesker. I lange perioder har jeg levd i sølibat, da savnet jeg det ikke, merkelig, men godt. For i sølibat-livet skal det være ikke-eksisterende, og det gav en ro - som var ja, nærmest, fredfull. Så kunne jeg lese om de par som har problemer med sex i forhold (et tema spesielt for samlivseksperter, i Dagbladet) - men det, på en følelsesløs måte gjaldt dem og ikke meg. Jeg var fri.
Hvorfor så mange ord om ord. Fordi jeg skriver for tiden, skriver og tenker. Kan kalle meg forfatter hvis jeg vil, siden jeg allerede har gitt ut en bok.
Manuset jeg akkurat har trykket på sendt-knappen til et forlag handler mye om sex, og lengselen etter naken hud, samleier og nytelse. Ikke fake, men sånn på ordentlig. Dette manuset om mye sex (og nettdating) i seg, ord for ord, er skrevet sammen med sønnen min Dan, er altså nå sendt til et forlag. Kanskje litt på siden, å skrive en bok om sex og nettdating sammen; mor og sønn, men to generasjoner har ulike ord, og for Dans generasjon er porno det samme som en liten kaffekopp til frokost, mens for meg er det skam og med en viss form for falitt.
Sexleketøy ligger ikke framme på nattbordet, de gjemmes bort i en skuff, til tross for at jeg liker sex, men ingen av venninnene min og jeg, snakker om det. Det har nok med generasjon å gjøre.
Så nå venter jeg på svar fra akkurat det forlaget. Men jeg fortsetter å skrive, fordi det skaper tanker på forhånd, og tanker skaper refleksjoner - som igjen gjør at jeg ser verden så klart og tydelig, gjennom mine øyne. På min måte. Som er nok for meg.
Har tenkt mye på om jeg trenger å snakke om alt; kan intime detaljer i eget liv forbli uten ord ? Kan noe ikke ende på sosiale medier, men som en metafor forbli i skuffen. Kjæresten min spør mer om meg (=fortid) enn jeg gjør til ham. Likevel, blir det nok ham-historier å bære i mitt liv, jeg trenger det ordløse også.
Jeg bare undrer. Og spør. Med noen få ord.
Min førstefødte, elskede sønn Dan, som ikke trenger ord her for å fortelle en historie om ham. Alt er i bildet.
(Foto; Jan Tore Eriksen)
“Jeg forestiller meg at sjefen smyger seg inn bak ryggen min og oppdager at høyre arm slett ikke befinner seg på musa.”