Alt jeg elsker. Er så lite.
Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg føler en så stor ro og trygghet etter å ha sittet i stillhet en kveld med de andre. Og når jeg ble sendt ut i de små diskusjonsgrupper digitalt - kom jeg sammen med henne, vi har en kjærlighet for hverandre som vi ikke sier noe om. Vi vet det begge to. Hun sitter på et lite sted, helt nord ut mot havet - Vesterhavet i Danmark. Og jeg her i Oslo. Vi har landet i hverandre - og når vi deler om vår flow, alene-liv og kjærester som kommer inn og som vi begge ofte forlater, kjenner vi på en likhet - som er god. Egentlig er hennes arbeide i Midt-Østen, med andre lyder og lukter, mens nå er det havets lukter som omkranser henne.
Vi roper ikke høyt at vi er annerledes. Eller at vi er moderne bohemer. For de som kanskje gjør det, strever mer med å stå i mot det vanlige hverdagslivet, enn å leve det livet de synes er fint for dem. Vi liker nok best å bevege oss utenfor; i universer som helst er folketomme, forblåste - og nakne. I flere betydninger.
Vi er betraktere, mer enn deltakere. Og ofte når vi deltar, er vi mer lyttere, enn de som fyller rommet med egen prat. Skravling er ikke oss, kvinners utømmelige behov for å skravle om alt og ingenting. Jeg blir svimmel av slikt , på grensen til å bli kvalm - og trekker meg bort. Det har blitt færre mennesker igjen for meg. Og det er ok, flokken min behover ikke være stor. På Teams-møter kommer skravlingen enda tydeligere frem, gjerne en person som snakker høyt om seg selv - uten å tenke over om vi andre vil høre det samme igjen. For det viser seg, at skravlingen blir repetitiv - og jeg er høflig nok til å ikke si at “det har du sagt før” - og under samme møte så kan et slikt menneske gå i en runddans - og ta plass - og si det samme igjen; i samme møte.
Jeg skal lære av det. Neste gang skal jeg bare lytte.Og la hvilepausene få slippe til.
Vi faster selve livet. Etter år med materialitetens reduksjonisme her hos meg - to sofaer blir til en, fem vinterjakker blir til to - og kjøkkenskapets innhold er sparsommelige i sitt uttrykk - min gourmet-sønn smiler kjærlig over sin mor som ikke eier et krydder en gang - foruten Himalaya-salt og pepper.
Vi er i en faste hele tiden nå - den knyttes til en åndelighet som ikke kan defineres inn i en religion. Andre mennesker rundt meg, ikke-troende mennesker henger seg også på, ønsker å være med på en forenkling - for meg er det inn i livets evighet.
I en større forståelse - så er vi mennesker i en lang verdensomspennende faste. Vi har vært i en faste i ett år nå. Pandemien har omformet våre liv - som en eviglang fastetid. Og mest sannsynlig vil vi ikke gå tilbake til våre gamle liv. Vi har lært noe fra vår fastetid - at mye ved nåtidens liv er fint. Og selv om verden blir virus-fri, noe jeg ikke tror, for den har aldri før vært det heller, selv om vi her oppe i nord ikke har kjent på de ulike virusene tett på kroppen - bare vært en del av nyhetsbildet fra steder vi nok aldri vil reise til.
Livet er i balanse - en yin og yang-tolkning, når noe kommer til - forlater noe annet oss. Selv svever jeg i egen åndelighet i en relasjon til mindre og mindre materialitet.
Mindre betyr ikke at jeg unner meg noe - jeg vil elske for alltid.
I går kjøpte jeg en ny florlett kjole, til fotoprosjektet mitt. Den henger nede i gangen, slik at jeg kan være glad når jeg ser den; jeg tenkte lenge før jeg trykket på kjøp inne på nettstedet, og kjente en glede når den ble min. Den er lyseblå, viskose og lett som vinden. Store usynlige blomster - som svever over den hele; og til sensommeren skal den være med i fotoprosjektet2021. Og jeg skal smyge meg inn i den på varme sommerdager her i Oslo; og gå i sandaler på de varmeste dagene i byens gater, og kjenne den varme sommer-vinden ta tak i kjolen - og hviske til meg at jeg svever.
En helg - hvor jeg bodde på Torshov. Og sønnen min Dan la igjen en kjærleiks-lapp til meg.
“Jeg trenger ikke hud
der jeg ligger i vannet
med himmelen og årstidene og trærne,
og jeg blir ikke ferdig med speilbildet mitt
Jeg vil våkne til verden”
”