Jeg vil leve. Sant.
Hvis noen hadde fortalt meg for noen år siden at min elskede ville være eldre enn meg, tørrlagt og persolig troende, hadde jeg virkelig sprutet ut i latter. Sier kjæresten min.
Vi vet ikke alt. Som ligger der inn i framtiden - som vi vil erfare og leve i. Og godt er det - for hadde vi visst alt, ville magien i det ukjente, det overraskende bli borte, forsvinne. Vi møttes i et kyss i mørket - et øyeblikk som ble skapt av oss sammen.
Og nå er vi i livene til hverandre. Min elskede og jeg. Smyger oss inn i hverandres blod, og blir der. For øyeblikket, er det dette vi vil - og ønsker så inderlig vel. Blodet vårt blandes til noe vi ikke helt forstår, fordi alle tidene som fortid, nåtid og også fremtiden er med i skapelsen.
I går kveld, når vi snakket sammen, han på en bråkete mobil- linje fra havkanten, og jeg her i urbane Oslo, fortalte han meg at han kvelden før hadde sittet og tenkt over seg selv i sitt liv og skrevet det ned på en lapp. Hvor det stod; Jeg vil leve sant. Og jeg smilte mykt, ikke over utsagnet, men mer over at slik har jo jeg levd i mine siste 30 år som edru. “Vær ærlig mot deg selv” står det på årsmyntene jeg får i AA. Som ligger på nattbordet mitt - og minner meg på essensen i eget liv. Jeg trenger ikke kompliserte livsregler, et stort program som gjør mer vondt enn godt. Jeg lever med og i en enkelthet.
Å leve sant - er nok.
Det å løfte dette løftet fram er, for meg, viktig. Ikke la det bli nedstøvet, og glemt. Derfor ligger siste årsmynt på nattbordet - og ikke i en skuff. Og nå er han også der, kanskje besmittet av meg, litt i alle fall, men nok mer ærlig at han er i en ny livsfase nå - etter et langt liv i Oslo med ekteskap, unger og en jobb. Alt er tilbakelagt. Nå kan han skape sitt nye liv. Hvis han vil ta det valget.
Og han vil det. Både åndelig, selv om det er mer mitt ord, men også i selve livet. For prat er ikke livet, å etterape “Babelens Tårn”, skaper ikke forandring. Det er handling som må til, valg som etterleves.
Og det er det langsiktige jevne jeg elsker. Ikke sånn at jeg skal slanke meg på mandag (noe jeg forresten aldri gjør) - og så “sprekker” jeg på onsdag.
Slik jeg lever er et liv med enkle leveregler, og så snubler jeg noen ganger. Og av det lar jeg meg selv ikke gå i kjelleren. Men korrigerer. Og lærer - og vandrer videre.
Slike snublesteiner kan være en bagatell - i verdens store kosmiske forståelse.
Som at jeg på onsdag var hos en stor aktør innen fashion som jeg jobber med som rådgiver innen bærekraft, og etter møtet kjøpte jeg noen vareprøver. Ja; jeg elsker fashion, til tross for at jeg lever så asketisk som jeg gjør.
Neida - jeg trengte ingen ting av det jeg kjøpe. Likevel svevde jeg nedover stien langs Akerselva på vei hjem - med bæreposen i hånden. Og til og med den myke vakre strikkejakken, lysblå som sommer-himmelen, viste seg å inneholde noen prosent nylon, som er plastikk og fra olja, er noe jeg ikke liker. likevel elsker jeg den. Resten kom fra sauen og andre vakre dyr.
Der i show-rommet glemte jeg alle mine verdier. Og ble bare fashionistaen. Boble, ja. Men jeg skammer meg ikke. I tiden etterpå.
For seinere i dag - skal jeg trippe ut i livet - i ny svart cordfløyels-bukse, hvit t-trøye og den myke strikkejakken og spise en sein lunsj med en venninne. Og ikke skamme meg. Vi skal på RAW - så jeg er back again in myself - i den jeg aller mest er.
Et menneske som elsker livet. Alt som er. Godt. Både det jevne livet - og de (litt) ufarlige snublesteinene.
“Mot tretoppene
Det kan høres på subbingen at det er jeg som arbeider med å tenke verdens lys”
Han jeg elsker for tiden; har alt. Ingen ved siden - ingen over. Det finnes så mange å elske; som denne italieneren…men det er noe inderlig godt å ha landa i egen kjærleik.
Foto: Ann Kristin Østerberg