Regelmessig uregelmessighet.
Jeg leser på Instagram om vaner - og for at jeg skal få et bedre liv , enn det jeg har, så er det vanene jeg må ta tak i. Og at en vane sitter så dypt i kroppen, at det vil ta minst 60 dager før den nye har satt seg. Så jeg tester meg selv ut. I fjor begynte jeg å løpe - igjen, ikke langt, men jeg kjenner at kroppen kaller på sjela mi; bli med ut og løp. Hver eneste morgen. Og jeg gjør det; tar på meg mine slitte joggesko - og løper ut i bygatene og inn i Frognerparken. Den samme ruten hver gang. Jeg vet at jeg bør utvide den, men det er som om føttene mine styrer seg selv. Fra ytterdøra og hjem igjen.
Men; så er det den dagen jeg ikke løper. Det blir brudd på flinkheten min. Hvorfor kan jeg ikke hvile på min hviledag - uten min egen skapte moralske samvittighet ?
Svaret er, jeg fant det i et intervju med professor Brunstad i Vårt land - så banalt enkelt; vi trenger alle en hviledag - som han sier det; selv den allmektige Gud, som skapte verden på seks dager, måtte slappe av på sitt Geilo den sjuende.
Med referanse til vårt samfunns flinkhets-ideologi, er vi (nesten) alle strenge revisorer når en annen feiler. Som historien om Geilo og statsministeren. Et menneskelig feiltrinn. Professor Brunstad filosoferer over dette med at det kanskje er noe guddommelige over hennes feiltrinn. Tilgivelse er viktig for at vi mennesker skal kunne leve. Og komme oss videre.
Jeg liker dette; uten 100 prosent selvkontroll, men heller med en viss grad av en form for fysisk viljestyrke. For selvkontrollen ligger i selvet, der tankene er, og vi må ta valg. Hjemmekontor har gitt meg nye gode rammer for hverdagslivet. Jeg lever ikke mye, men det lille jeg gjør, har kvalitet i seg - for meg.
Mens føttene bare gjør det de gjorde i går, og dagen før, de flytter seg, stort sett i samme tempo.
I AA sier vi, at når du er fersk, og som oftest veldig redd, så skal du gå på 90 møter på 90 dager. Dette er et klokt råd, og kan virke full av selvkontroll og viljestyrke, men jeg tror at essensen er to ting: få vanen inn i kroppen uten viljestyrke og selvkontroll - og gi viljestyrken og selvkontroll en minimal mulighet for å ikke ødelegge tilfriskingen. For tillater du deg selv til å være en fersk tørrlagt, fylle tiden med 90 møter, så går disse dagene, og setter spor i vanens mekanisme i både kropp og sinn. En dag av gangen sier vi - så la neste dag komme; i løpingens eller edruskapets univers. Eller i forhold til mat, shopping, eller andre elementer som er ødeleggende for deg.
Og etter 90 dager, så begynner du å føle deg friskere, sammenlignet med tiden før. Og en liten spire med håp begynner å gro - at kanskje, så finnes det en mulighet for et annet nytt liv. Mer fri.
Og denne vakre tanken omhegner deg, fordi du er så skamfull, sliten og lei av å være fanget.
Du gir livet en sjanse. Og hvordan det kan bli, vet du ikke. Du må tørre å ikke vite alt. Jeg gjentar; Du må tørre å ikke vite - forstå - alt.
En ny vei, en ny sti - er oppløftende. Og håpefullt. Og kanskje du også kan ta i mot 1 års mynt - slik vi har i AA/NA - du kan gi deg selv en mynt -skape et rituale - i ditt nye liv. Ritualer er menneskers ordløse språk. I alle samfunn.
Og jeg; - fikk min 31 års mynt i fjor. Og nå i år blir det 32 års edruskap - og det er like stort som min 1-års markering. For livet er en stor magisk gave. Som kan pakkes opp - hver eneste dag.
Og denne sommeren; skal jeg fortsette å løpe min faste løype uten dårlig samvittighet den sjuende dagen. For den fysiske hviledagen er helt essensielt for min mentale helse. Som professoren sier det; gi deg selv litt galskap i livet, ellers så visner det bort. Galskap kan bare være å ikke gjøre noe særlig - i kontrast til samfunnets flinkhets-ideologier. Nyte en søndag - i sengen. Med god samvittighet.
Alt sammen kan samles i begrepet decluttering - samlerens univers; Vane, viljestyrke og selvkontroll.
“The specific meaning of God depends on what is the most desirable good for a person.”