De er. Som de er.
Det er fastlåst. Vår relasjon. Saken er vel at den andre, vil at jeg skal se verden slik dette mennesket ser den. Innrømme at min verden er feil. Det kan være fristende å legge meg helt flat - og si at du har helt rett, jeg ser verden og oss helt feil. Jeg har levd en stund, erfart mer om mennesker og ber om gjensidig respekt. For hverandres syn - ikke at den ene eller andre har rett. Det finnes ikke en sannhet, bare flere måter å forstå.
Ved siden av en slags våpenhvile i respekt - så kommer det til meg; jeg kan ta tilbake kraften min, min styrke i å være meg. Denne kraften eksploderer i meg; inn i hver celle - renser og skyller ut all kroppslig og mental gift.
Jeg lander der; at jeg ikke skal krype mer, legge med ned som en bedende hund - og tigge om kjærleik. Slikke hånden til den andre, for å bli elsket. Egentlig, er det dette jeg har gjort i alle år, og det er sjokkerende å innrømme det - og se det.
Har jeg noen gang vært meg - hele meg i relasjon til dette mennesket ? Nei.
Jeg vil være meg - og kjærleik er for vakkert til å bli formet ut fra krav. Og når jeg ser tilbake, på meg selv i denne relasjonen, ser jeg at jeg har vært en krypende og tiggende kjærlighets-tørst menneske. Har jeg noen gang sagt tydelig og klart ifra om hvem jeg er ? Nei. Aldri. Jeg har vært så redd for å bli avvist. Og så har jeg fortsatt å tigge; bare for å motta noen dråper ord om at jeg er så snill.
Betingelsesløs kjærleik - slik kjærleik jeg har til min kjæreste - og også flere andre. Noen ganger tenker jeg at jeg vil være Jesus på jorden - i nåtid; være både god og (litt) streng.
Likevel; noe relasjoner låser seg. Igjen. Og igjen. Det er noen år siden sist, men nå ser jeg et mønster. Alt dreier seg om virkelighets-oppfattelser. Og jeg skriver i flertall, for det er min og dette andre menneskets virkelighets-oppfattelse som ikke smelter sammen.
Min store oppvåkning er at dette kanskje ikke, noen gang vil skje. Sammensmeltning.
Det er Viggo som gir meg kunnskap om dette. Vi i meditasjons-gruppa sender inn spørsmål - ukentlig får vi en video tilbake med refleksjoner om livets mest essensielle spørsmål. Og som en god trøst, erfarer jeg, at jeg ikke er alene. Andre er som meg. Vi har alle små og store krasj - som gjør livet vondt - å leve.
Og min kloke veileder, Viggo, sier at det hjelper å forstå og se den andre slik dette mennesket virkelig er. Ja, han/hun er akkurat slik, med det grunnsynet på sitt liv og andre rundt seg - så neste gang det oppstår en konflikt - så tenkt ut fra det. Han/hun mener verden er slik - jeg forventer derfor dette - fra denne personen.
Det er forløsende, ikke tro at den andre vil bli tilnærmet lik meg, eller forstå meg som et menneske - slik jeg er. Kanskje det kan komme, men jeg vil ikke forvente det. Og jeg trenger ikke bruke energi og krefter på å gå inn i gamle konflikter. For å prøve å forstå - på gamlemåten. Så derfor, hvis jeg ser den andre, slik dette mennesket er, så får jeg ikke en ny smell. Min verden er ikke den riktige, den perfekte - men jeg håper at med egne medmenneskelige forståelser så trår jeg relativt tilnærmet fint i relasjoner. Ofte får jeg gode tilbakemeldinger på at jeg “kan” dette - og blir også brukt der det er konflikter - som en megler.
Det jeg sitter med av ny kunnskap nå - med Viggos refleksjoner som en døråpner inn til en oppklarende forståelse, er at jeg ikke kan forandre den andre, det jeg kan gjøre, noe med, er meg selv. Neste gang - for det vil komme neste gang. Bare meg kan jeg gjøre noe med. Så ser jeg den andre, slik dette mennesket er. Og alltid har vært. Og fremtidige konflikter vil jeg forstå - ut fra det mennesket den andre er. Og at all energi brukt til å analysere for virkelige å forstå den andre, ut hva min verden, er bortkastet. Det andre mennesket oppførte seg slik det gjorde, fordi det var - og er - slik det er. Noen av oss, har vært i gjørma og reist seg opp - med en stor kraftanstrengelse har vi trått inn i verden igen, oftest med en helt ny dimensjon i en forståelse av hva livet dreier seg om. Selvrespekt. Medmenneskelighet. Takknemlighet. Godhet. Og for meg; Gud.
Jeg hviler i fred. Nå. Etter mange års uforståelighet. Jeg er meg. Du er deg. La oss i alle fall gi den andre en gjensidig respekt. Og håpe på at neste gang kanskje ikke kommer.
Alene. Ikke ensom. Trygg. Ikke frykt. Takknemlig. Ikke bitter. Dette er meg. Nå.
(Foto: Werner Anderson)
“Forfølg ikke fortiden,
fortap deg ikke i fremtiden.
Den forgange eksisterer ikke lenger,
fremtiden er ennå ikke kommet.
Men den som virkelig ser
det øyeblikket som er Her og NÅ,
vet at det som urokkelig
kommer til syne i en stille ubevegelig sinnstilstand.”