Tåreflaske. Samlekraft.
Det står en gammel romersk tåreflaske i Dronning Sonjas Kunsthall. Den er ekte, jeg har spurt, men fikk ikke noe svar på om den samler opp tårene våre. I min verden gjør den det.
Samler opp verdens tårer - med en vennlighet, og forener alle til et menneskeskapt hav. Inne i den lille tåreflasken. En gang i blant er det godt å vite at tårene ikke er meningsløse, i den forstand at de ikke bare har sitt virke når de triller nedover kinnene våre, men at de får et evig liv inne i den antikke tåreflasken. At den er nesten like gammel som Jesus, øker mystikken. År 0 kan den være fra. I min fantasi kan den til og med ha båret Jesus sine tårer, og når de blander seg med mine - så knyttes vi også sammen. Gudesønnen og jeg.
En annen magisk tanke er at tårene er en del av vår eksistens - og har vært det til alle tider. Dette ukontrollerte menneskelige tegn på følelser - glede, sorg - og noen ganger er tårene på kinnene mine sånn helt uten den store årsaken. Duften av syriner gatelangs. Døden på kirkegården.
Det er for mange innestengte følelser.
En gang i en begravelse gråt jeg hele tiden, selv om jeg visste at det ikke hadde med den døde å gjøre. Stedet, der på den harde kirkebenken, duft av blomster og den triste presten gav meg god anledning til å la de innestengte tårene få frihet. Så ble det plass til nye ferske tårer i meg - som helt sikkert presset på seinere.
På avdelingens strategimøte nylig, hvor vi snakket om året så langt og sammen planla tiden framover, mestret ikke en kollega det profesjonelle ansiktet da det ble hans tur å si noe. Kroppen brast, og tårene kom. Han er sliten - etter mye jobbing. Det har eksplodert i bærekraft - og vi er en del av den løsningen. Tårene vekket oss andre - vi fikk via tårene det synlige tegn på at kollegaen er overarbeidet. Tårenes språk er tydeligere enn ordenes. Det må ansettes flere.
Befrielse. Det er følelsen etterpå. Som luften etter en kraftig regnskyll en sommerkveld. Eller minuttene etter at du har elsket, når to ligger der i pustene til hverandre og lander enda mer i kjærleiken.
Pater forteller meg at regn er Guds tårer og det liker jeg å tenke på når jeg tusler i regntunge bygater, sist hjemover seint på kvelden, mer natt. Det kom brått, alt det våte, og mennesker hadde gitt opp. De uten paraply gikk rolig, dyvåte i det varme regnet. Jeg tasset med både lånte gummistøvler og kul paraply med reklame fra et av byens største advokatfirmaer.
Jeg vil gråte mer. Mye mer. Denne sommeren skal være min tid for tårer. Og jeg har skapt meg en magisk tåreflaske i tankene - som jeg skal ta frem og fylle med nye tårer. For de varer ikke evig, de fordufter og går opp i himmelen og så kommer de ned igjen som regn. Guds tårer. Som treffer meg - og velsigner.
En slik følelse gjør at jeg ikke er ensom. Selv om jeg vandrer alene hjem i mørket.
“Med augo fulle av tårer gjekk han til Sjeiken, det regnde tårer av han som av ei sky. “Å sjeik”, ropa han, “det er tida for miskunn og medynk, eg er i fortviling, no er det tida for godvijle !”
Sjeiken sa: “Sei heilt endefram hva er grunnen til at du fortviler ? Kva er føremålet ditt; kva er det du ser fram imot ?”
Jeg vender meg bort; smil eller tårer… ?
(Foto; Werner Anderson)