Rusreformens mildhet
(Aftenposten - debatt mars 2021)
Tv2 God Morgen Norge spør meg på direkten om hva jeg hadde gjort og følt da Polet ble stengt i Oslo.
Det kom brått på og jeg svarte som en skikkelig drukkenbolt. Det hadde vært forferdelig. Jeg hadde nok tatt taxi fra Kolbotn – og over til Bærum. For å få kjøpt det jeg trengte aller mest. Nemlig alkohol.
Men samtidig kom minnene om ensomheten og skammen fra den gang jeg drakk. Det å miste grepet i eget liv var grusomt – og jeg ante ikke hvor jeg kunne få hjelp. Rusmisbruk var knyttet til meg som enkeltmenneske og ikke definert inn i det offentlige rom som en sykdom. Og ensomhetens følgesvenn var den store skammen.
I ettertid har jeg tenkt at kanskje det hadde vært fint for meg. At Polet ble stengt. Da hadde jeg blitt tvunget til å problematisere mitt forbruk og desperate daglige jakt på mitt rusmiddel.
At jeg ikke brukte noe annet enn alkohol var bare flaks, jeg kom fra et godt middelklasse-hjem og visste ikke om noe annet. For meg var alkohol rusens neddopende førstevalg.
Alkohol er nordmenns førstevalg – og det er lovlig.
Helseministeren sa noe sånt om at «vi innrømmer at nordmenn har et rusproblem» - og at myndighetene nå tar hensyn til de «rusavhengige og deres abstinenser». En tanke slo meg da. Hva med de skjelvende narkomane ? Hvilke omtanke får de – for å få bort abstinensen?
Polet ble åpnet og freden senkes seg i de tusen hjem, utenom innenfor hjemmet fire vegger hvor rus og vold er hverdagskost.
Og nå, denne våren skal Rusreformen diskuteres av de som bestemmer – og en ny offentlig omsorgsramme skal bli virkelighet.
Rusreformen er for hele rusfeltet – ikke bare de som er skjelvende narkomane på gaten. Hvordan samfunnet ser på dem som ikke mestrer eget forbruk og blir misbrukere, har en viss smitteeffekt. Med dette mener jeg at forståelsen av en kriminell/straff blir avløst med sykdom/helsehjelp – vil få betydning for alle de jeg kaller «gråmennesker». Gråmennesker er alle som koser seg for mye med rusmiddelet alkohol, som nok stod i polkøen den helgen Polet var stengt i Oslo. Som ikke innrømmer at de har et rusproblem, som heller ikke bruker ordet rus, men snakker om vinkultur i sofaen eller øl-drikking (ja; jeg ble full) med kompisene.
Det er to ting mennesker har spurt meg om i det 30 årene jeg har vært edru.
1. At du tør å stå frem? Er det ikke skamfullt? Hvor er skammen din?
2. Hvor mye drakk du? Er jeg alkoholiker som drikker...?
Og jeg svarer alltid det samme. Om skammen. Og om mengder.
Disse to spørsmålene er essensielt i hverdagslivet for «gråmenneskene» – og med en Rusreform som kommer, tror jeg, vil skammen bli mindre. Ikke helt borte, men det å bli forstått som en som er syk, er noe annet enn å få blikket fra andre om at du er evig drukkenbolt. Det andre dreier seg om mengde – noe som Rusreformen skal diskutere. Det er farlig å sette en endelig grense, for jeg har møtt så mange stordrikkere/narkomane som gjerne vil at jeg skal si «at du ikke har noe problem med rus du» - bare løp glad og fornøyd til Polet du og ta deg en pillerus eller hasj-dose også i samme slengen. Svært mange jeg møter i dag er flerbrukere – dvs at de ikke bare bruker alkohol (som nok er hovedmiddelet), men også reseptbelagte legemidler og også det du får kjøpt på gatehjørnet.
Hva jeg prøver å si er at Rusreformens essens vil smitte over på «gråmenneskene» - og kanskje flere av dem vil søke hjelp. Det er ingen skam å være syk. Og at Rusreformens mengde-forståelse kan gå begge veier, men det er nødvendig, nå i første omgang, å ha en grense, slik at de med eget forbruk i lomma, ikke blir puttet i fengsel, men heller får en god seng å hvile i – i behandlingsrommets mildhet.
Jeg har kjent på ensomheten og skammen. Og jeg er så takknemlig (til Høie) som vil se på meg med et annet blikk. Ikke som misbruker, men som et menneske som trenger helsehjelp.
Sverre Bjertnæs. Farvel mitt andre jeg. Og velkommen du eneste ene.
“Det virker - det gjør virkelig det.”