Autentisk. EXIT.
Slukte “Exit 2” i en langhelgs jafs. En ting som vises er våre framsider, hvem vi speiler oss igjennom til andre. Og så er det mørket og usikkerheten; hvem vi også er. Hvem som er den sanne, ikke den ene eller den andre - vi er ikke bare gode eller onde. Vi er begge deler. Og selv, elsker jeg mørket mitt aller mest - fordi det er der jeg er mest kreativ. Han jeg er naken med, jeg skremmer han med mørket, men det skal få bli i mitt liv - og ikke forsvinne. Slik er jeg nå - men er jeg autentisk for det ?
Leser en bok som Pater har lest - og anbefalt meg. Det går trått - kanskje fordi jeg også leser en bok om Gud, en annen om lykke og den tredje leverte jeg tilbake på biblioteket (The Years), det ble for mye, for mange fremmede tanker inn i hodet mitt. Kanskje allerede i løpet av denne helgen, skal jeg åpne den siste boka til Jordan P, slakta i media, men helt sikkert elsket av meg. Jeg liker at han har vært i dophelvete - og så kommet ut igjen, det sammen som coatchen i “Mental Rehab” - de er som jeg, gjenkjennelige smerte - og til slutt glede. Men er vi tre autentiske for det ?
Jeg tror det som pirrer noe i meg - er kanskje livsløgnen - litt sånn som Peer i Peer Gynt, kanskje den berører en viss form for sannhet i meg. At jeg mestrer meg sjøl nå - og at både skam og skyldfølelse er minimalisert. Og jammen har jeg jobbet bevisst med dette; knadd meg selv som en surdeig før steking i mange år. Men. Jeg ble både moralsk og etisk korrekt når han fortalte meg om et lik som falt ut av skapet hans - kanskje han hadde gjemt det til en passende anledning. Hva veit jeg.. ? Men jeg, likte ikke den personen jeg da var - og sa det tydelig når vi igjen hadde kysset litt - og lå nakne i senga. Jeg ble ond. Fint, sier han mildt, så lenge det var et engangstilfelle - og ikke en gjentagende måte å reagere på. Fytterakkern, så fort man kan trå inn i en personlighet man ikke liker, ja forakter. Når jeg hadde sagt det til ham - forsvant også skammen over å være så jævlig moralistisk.
Paters bok er “The Gifts of Imperfection” - av Brené Brown. Hun snakker om forskjellen mellom shame og guilt - mellom I AM BAD og I DID SOMETHING BAD.
Ser du forskjellen - og hvordan det ene ødelegger deg, mens det andre løfter deg videre på livsveien ?
Og jeg leser; at jo mindre vi snakker om skam - så større vokser den - inne i deg. Akkurat dette, tror jeg er en korrekt forståelse av oss. Ut fra egen erfaringer - da skammen var en mørk sky i livet mitt. Nå, derimot, ser jeg for det meste det lyse. Og er i det - så lenge jeg kan.
Jeg mener at jeg har snekret sammen et okei liv, at jeg greier som regel å ikke la andres ondskapsfulle ord gå inn i sjelen min, at jeg lar det skrelle av som vann på gåsa. Jeg har til om med gått så langt å IKKE lese mailer fra visse personer - rett i søppelkassa med dem. For jeg merker at når en slik mail eller sms kommer, så leser jeg automatisk de første ordene - og vipps så øker pulsen - og jeg får det vondt. Og jeg aner hvordan jeg hadde følt - med å lese alt sammen. Så vondt vil jeg ikke meg selv. Et par mennesker har jeg sperret i alle sosiale medier - jeg mener de er syke.
Men; å leve autentisk ? Jeg hashtagger alltid emnetagger som inneholder Autentisk. Har jeg virkelig tenkt over det - hva det innebærer mon tro ? Ja - mener jeg i dag. Ikke ferdigknadd - men altså klar for steikeoven - hvis jeg var en surdeig som skal bli til et supergodt brød.
I mørket er det enklere å være autentisk; som da kjærlighetspartneren min og jeg delte våre erotiske drømmer - og en hvit boks ved siden av sengen min hvor dildoen ligger, jeg har tross alt så og si vært singel i 10 år - og når han onanerer og fantaserer. Tiden med min siste ektemann, vi snakket aldri om dette. Jeg vet jammen ikke om han onanerte, men alle menn gjør jo det. Pornofilm på hotell; jeg veit ikke. Det vi gjorde, var å stenge ute fra det som var oss - hele vårt autentiske selv - en sentralt og viktig del.
Og snart kommer han til meg igjen. Skal bare ta ut motorsykkelen - denne våren. Kjøre rundt i bygatene, før turen hit. Og i mellomtiden, skal jeg lese litt i “Lykkekuren” - jeg er jo ikke utlært i det å leve som et menneske - mest mulig som meg selv; autentisk. Hva nå det er… ?
Ordløs kjærleik - over en bru - Akerselva. Hvor mange av disse er fortsatt i lidenskapens univers ?
“To my wife, Tammy Maureen Roberts Peterson, whom I have loved deeply for fifty years, and who is admirable, in my estimation, in all regards, and beyond all reason ”