Mørke - når solen skinner

Jeg kan ikke - på forhånd - fortelle meg selv eller andre - når mørket kommer. Den store indre mørke-leggingen som overskygger alt. Uavhengig av årstid, sol eller regn, enten etter en våkenatt eller tung søvn.

Men når mørket først tar meg - ønsker jeg det velkommen. For mørket har sine gode sider.

Jeg har en følelse av utenforskap, at jeg blir usynlig når jeg vandrer i byen sammen, mest alene blant andre mennesker, på en mørk dag. En slik dag var i går - en søndag, uten de store planene.

Jeg vet at jeg ikke skal gjøre noe stort på en slik dag. Så gåtur på 1,5 mil eller mer, gjemmer jeg til en lys og vennlig dag. De kommer alltid etter mørket.

Jeg gjemmer meg ikke under dyna, er veldig bevisst å være tilstede - hele tiden. Livet er ikke uendelig, vi har alle et deadline - der fremme.

Hver gang, i mørket, utvikler jeg styrken i meg selv. Det er da jeg vokser, ikke på solskinnsdagene.

Det fine med mørket er at jeg vet at lyset også kommer, helt når vet jeg ikke. Gleder meg ikke til det, er for mørk, for mollstemt, men på en sart måte så ser jeg frem til skiftet.

I går kledde jeg meg helt i svart - smale klær som skulle gjøre meg enda mer usynlig. Kjøpte litt enkel mat på Joker, jordbær på Extra, som jeg lurte på i hvor stor grad de var sprøytet i hjel. Men jeg trengte nytelsen av jordbær, en fornemmelse av en lys sommer.

På slike dager skriver jeg aller best, tenker mest - og er nakent meg selv. Thomas sa alltid til meg at han likte denne siden ved meg. Nok fordi han, den høye lyse mannen, også hadde sitt mørke. Da trakk han seg tilbake, bort fra meg - og slikket sine sår alene. Jeg forstår han bedre nå, når jeg ikke ser ham, men bare føler.

Det lå regn i luften, himmelen var mørk den også, som om den svarte tilbake til meg, bare vent lille venn, vi er sammen i dag - og i morgen er det en ny dag, og da finner du en ny venn. Kanskje solen.

Når mørket tar meg - er jeg der, forsiktig levende, små skritt - mot lyset.

“Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
”

— Bibelen, Joh 1, 1 - 14

Meg - på japansk vis

Jeg husker så godt tiden etterpå. Etter at vi har elsket - og ligger i sengen, nakne og mettet av det hele - og bare er der, både sammen og hver for oss - er for meg kanskje den fineste tiden ved å være naken med min elskede. Vi lå alltid litt fra hverandre, fordi vi begge hadde nok med oss selv, og ofte spurte han meg om hva jeg tenkte på.

- Ingen ting, svarte jeg alltid.

Og det var sant, for tankene var tomme, kroppen hvilte i orgasmens siste bølger - og på en magisk måte hadde jeg en følelse av å ha blitt bestøvet av universet. Hele meg var i kontakt med både mitt dype indre - og alt det som var utenfor meg, ikke livet utenfor leiligheten, men alt det levende langt der ute - i det tanketomme universets rike.

Og merkelig, men meningsfullt, så leser jeg nå en bok om MUSHIN - Den tomme tankens rike. Og jeg forstår, at nettopp den gangen, der i sengen med Thomas, var jeg i en tilnærmet tilstand av det japanske MUSHIN. Da kroppen min hadde overtatt språket, kanskje mer forlatt det, og mitt verbale språk var satt på vent, fordi det ikke var noe viktig å si. Slik det er i MUSHIN, hvor alle de ord vi taster i mails, sms og andre korte kommunikasjonsformer er så langt unna essensen i zenbuddhisme og kampkunst - som samuraiene søkte et helt liv for å oppnå. Judo betyr “Den milde veien” - og alle disse MUSHIN-søkende japanske former for perfekte utførelser har en ting felles; det tar et helt liv på å bli god. Som vi sier i sportens univers; minst 10.000 timer for å bli den beste. Noe av det samme.

Jeg lå der, nær en vidunderlig opplevelse med ham, og også en bærer av tusenvis av slike opplevelser i kroppen. Og jeg vet at det å elske er på sitt beste, når tankene forsvinner og jeg bare flyter inn i sexens rus og rytme. Jeg har ikke telt timer med å bli god i elskovens kunst, men i mitt liv, hvor lidenskapen har vært sentral, har det gitt mange timers trening - mest at alt elsker jeg den som er langsom - som tar tid og tilhører evigheten.

Jeg tenker ikke over at nå må jeg gjøre det - når han berører kroppen min slik, jeg blir borte, og kroppene våre er i en symbiose utenfor tanker og språk.

Da er det magisk - hvis jeg kan bruke et slikt ord om det fineste som finnes.

Og MUSHIN er ikke bare knyttet til elskovens reir - men er kanskje enda viktigere for alle kunstformer som har opprinnelse i Japan - MUSHIN er et av de høyeste bevissthetsnivåene i japansk kampkunst og andre kunstformer. Karate. Judo. Blomsterbinding. Te-seremoni. Alt velsignet i en tidløs evighet.

Og denne tilstanden, enten du ønsker å perfeksjonere deg i en kampsport eller i te-seremoni - eller det å hengi deg til sexens mysterier - tar tid. Lang tid. Som Bruce Lee har sagt det, det tar hele livet. Små bevegelser med nok energi. Nybegynnerfeil er å bruke masse energi og sprette rundt som en våryr ku som slippes løs på beite på før-sommeren.

For kunnskapen skapes i erfaringene. Og erfaringene skal smelte inn i kroppen - på en slik måte at tankene blir borte. Deltakende observasjon som vi sosialantropologer har i blodet. Du flytter inn hos mesteren din, observerer ham og så lærer du - og utfører i denne sammensmeltingen av deltaker og observasjon.

Aksel Lund Svindal er nok i MUSHIN nedover de isete fjellsidene. Bruce Lee i kampens hete . Og ikke minst; Warholm.

Og meg - når jeg elsker - uten tanke på hva som skjer. Der og da.

Og derfor er disse utøverne blant de beste. Tålmodighet. Deltajer. Tankeløshetens univers; MUSHIN.

Thomas ser det nok mest på blikket mitt, et sløret blikk som vender innover, et mykt smil på leppene mine, som ikke ber om respons fra ham, men som bare henvender seg til de som ikke ser meg, ikke aner at jeg er på mitt mest lykkelige, der naken i sengen, hvilende sammen med ham.

“Alle kjenner veien; de færreste går den.”

— Bodhidharma (483 - 540 E.KR.)

I Tokyo er den mange grønne parker - hvor essensen er å søke ro, gi rom for MUSHIN.

Mikro. Forelskelser.

Store forelskelser spiser meg opp. Jeg forsvinner, helt ut av meg selv, og igjen er bare en bitteliten Gunn-Helen, langt inne i hjertet mitt, som krymper enda mer, for hver dag som forelskelsen blir større.

Og derfor blir han ikke kjent med meg. Fordi jeg gjør det umulig. Hvem vil elske en mikroskopisk kvinne ?

Den jeg er sånn til daglig, lekende og lett, intelligent også, finnes ikke mer, jeg blir en smisker, en japansk kubine, som skal behage og gli inn i hans verdensbilde. Fryktelig kjedelig.

Det går aldri bra.

For jeg blir for liten til å bli elsket. Hvor er du, roper han. Og mitt pipete lille hulk inne fra egen hjerterot hører han ikke.

Så jeg har sluttet med de store forelskelsene.

Og nyter kjærligheten i mikro.

Med lidenskapelige dufter, men uten disharmonier.

For tiden er det gartneren.

Fra hjemmekontoret mitt, med blikket ut i hagen, og parken som ligger bak, føler jeg når han kommer.

Han, som ikke vet om mikroforelskelser i det hele tatt.

Den varer stort sett i de få minuttene vi prater sammen, om gressets kvalitet, morgenkaffen - eller en lunsj med ost og loff.

Språket hans er også vakkert, minner om lengsler.

Jeg elsker disse øyeblikkene. Fange inn hele ham, ikke for mye, slik at han blir brydd, men litt mer enn en normal interesse, hva nå det er.

Han er fryktelig kul, ofte med bukseseler, caps og mørke solbriller. Jeg ser at han har vært rocka som ung, et par av hullene i ørene hans, er så store at kan jeg se solen skinne igjennom dem. Fortiden hans gjør han enda mer tiltrekkende.

Han har et forførende navn. Kanskje har det navnet blitt slik, fordi han er min utvalgte denne sommeren. Noen ganger når, så som denne regntunge søndagen, går jeg ut i hagen, og står helt stille, og hvisker navnet hans - til blomstene og det levende grønne gresset. De tar i mot min lengsel og takker for tilliten.

Heldigvis er sommeren uendelig lang, og han vil komme tilbake til meg, gang på gang. I lang tid. Slik at jeg kan kjenne på lidenskapen i mikro - som bare er for ham; min magiske gartner.

Han vet det ikke, og vil aldri få vite det, at han er min utvalgte denne sommeren.

“Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.”

— Paulus første brev til korinterne, kapittel 13.

Meg - på indisk vis

Da jeg kom til AA følte jeg meg hjemme med en gang. Flokken min. Felleskapet. De var som meg. Det er godt å speile seg i andre - og kanskje aller mest at andre ser meg - forstår meg. Slik jeg er.

Det samme skjedde når jeg satte meg inn i det indiske Ayurveda - et totalsystem for mennesket, en flere tusen års gammelt tenkemåte om oss. Det er søsterskap mellom yoga og Ayurveda - og ideologien gir oss et levesett som omkranser hele individet; fysisk, psykisk, mentalt, og åndelig kosthold.

Ja, du leste riktig; åndelig kosthold.

Etter den eldgamle indiske levemåten er det ikke jubel for hurtigmat på en hamburgersjappa eller en stor sukkerholdig og feit iskrem på bryggekaia - eller en H-melk latte på en hipster-cafe. Neida; både hva jeg spiser og hvordan jeg gjør det, skal tilfredstille noe mer enn sulten i meg. Kroppen er hellig - rett og slett. Og det å tenkte at kroppen er hellig - gir meg en ro, nesten som om selvråderetten er løftet vekk fra meg - og overlatt til mine læremestre fra India. Let go - Let Ayurveda !

Det som forundrer meg - og som også er veldig godt er at disse gamle kloke indiske læremesterne har beskrevet meg slik jeg er. I dag - selv om de tenkte meg ut for flere tusen år siden.

Venninnen min sier hun er alle tre typene i ett. Det stemmer tror jeg. (Vata, Pitta eller Kapha). Noen ganger er hun så mye, eller mange, at jeg blir helt forvirret - og trekker meg tilbake.

Men jeg; jeg er en VATA

Og jeg har levd som Vata - før jeg visste at jeg var en Vata også.

At jeg er slank og spe er en ting, at jeg fryser lett er en annen ting, at jeg skjærer tenner om natten (noe jeg gjør) er ganske overraskende, at jeg er åpen, men noen ganger sjenert er veldig meg - osv.

Det beste er at jeg har fått bekreftet mine særegenheter - de er ikke sære mer. De ligger i mine Ayurveda-gener - og har gitt meg ro til å være tro mot meg selv - som for eks at jeg trenger 8 - 9 timers søvn, noe jeg elsker å gjøre, men prater veldig lite om.

Jeg elsker å ha landet i Ayurveda. Har “Practical Ayurveda” av Sivanda Yoga Vedanta Center - på nattbordet. Har akkurat levert tilbake en annen Ayurveda-bok til biblioteket, i den var det mange understrekninger og hilsener fra andre lesere. Godt å føle, at andre nordmenn også er på jakt etter forståelsen av seg selv.

Det er magisk å få bekreftet seg selv. Og også lære mer om hvem jeg er - og hvorfor jeg er slik jeg er.

Ikke flere kalde salater (noe jeg aldri har likt), men varme supper er meg; jeg er en Vata.

Og hele meg er hellig.

Vata. Det er jeg nå og alltid har vært.

“Ayurveda is the science of life. It shows the way to remove diseases, to maintain sound health, and to attain longevity”

— Swami Sivananda

Aftenposten. I papir.

Det er en slik morgen hvor jeg kjenner fred. Hvor verden der ute ikke betyr så mye. Jeg lar den være, for den er der, alltid, hvisker kom inn i meg du lille fugl...

Henter Aftenposten, inn i varmen fra dørmatta. Tasser litt i hagen først - i mine nye varme Uggs. Som egentlig tilhører Nakholmen og mitt vennskap med Nina. Satt ut en hagestol, i går kveld, for å vise verden som går fordi at her bor jeg. Se den italienske stolen - og forstå meg.

Jeg har gått tilbake til Aftenposten papir. Så er jeg out of time da. Skitt, det er helt greit. Den digitale ble for flat, i evighet skal jeg stirre inn i Macen for livet ellers…

Snart skal jeg lese litt mer i boka “Som pesten” av Hanne-Vibeke Holst. Kjøpt for kr. 98,- - ingen andre vil visst lese den. Bare jeg, men jeg blir beriket. Hva nå enn det betyr.

Før det, hører jeg på Jacon Isbell “Reunions”. Neida, jeg er ingen musikkelsker, men denne elsker jeg, stor sorg og smerte, For jeg søker smerten, der hvor livet skjærer i døden. ….What´ve I Done to Help……

Aftenposten fortalte meg at denne er verdt øret mitt.

Når jeg tusler ut seinere i dag, skal jeg spørre meg selv om det; …mens jeg går i min ensomhet blant alle de døde på gravlunden - som hvisker vennlig kjærlighet til meg. Jeg hører dere alle, alle de levde livene, som både er over og ikke, fordi jeg leser gravstøttene, tårene ligger som minner omskapt fra nattens regn. På marmorens flater over levde liv.

Og kanskje, bare kanskje skal jeg være litt fornuftig og lese litt i James Clear “Atomic Habits” - forstå meg selv mer….jeg som er mest mørk på mitt sterkeste, og lys lettest når mennesker ser meg…

….Good people suffer….somebody save me…..- den magiske musikken som også er min. I dag.

En dag i ensomhet, men aldri alene.

“Åndelig helse; når den åndelige sykdommen er overvunnet, kommer vi oss både fysisk og psykisk”

— Anonyme Alkoholikere Storboka

Farvel HOROSKOP

Jeg har sluttet å lese horoskop. På en måte sto de helt stille, de samme rådene hver eneste måned. At snart skulle Han komme inn i livet mitt. Og de store prosjektet skulle gi meg stor rikdom, fyr og flamme i slutten av måneden. Og når jeg leste horoskopet for andre måneder enn min egen, så jeg jo at de også kunne passe for meg. Alt skulle komme til meg - uten at jeg selv gjorde noe som helst. Egeninnsats var et fremmedord i spådommene.

Hele livet mitt lå i håpet - et liv som enda ikke var blitt mitt, meg - og jeg brukte timer, måneder og år på å gå og vente.

Og samtidig levde jeg mitt eget liv. Og det var fint - jeg sa, når noen spurte meg, at jeg hviler veldig godt i eget liv. Og jeg gjorde det - men jeg måtte få min oppvåkning til å erkjenne det også.

Det var derfor deilig da håpet forsvant - om et liv som ikke skulle bli mitt. Farvel horoskop ! Jeg valgte det bevisst - bort; og ut av mitt liv.

Og den lengselen som horoskopene skapte, den energien jeg brukte på dette, var rett og slett uendelig bortkastet.

For det høres kanskje rart ut, men håp fanger deg, er et gitter, som ikke setter deg fri, men holder deg i sitt grep.

Så; hva gjør jeg - i bytte for månedenes horoskop ?

Intuisjon har jeg. Empatisk er jeg. Handlekraftig også. Jeg måtte begynne å leve det livet, mitt eget, som jeg selv stod i.

Leve enkelt, leve sterkere, mer intenst.

Og jeg lærte meg til at jeg i tiden etter horoskop-avslutningen ikke kan leses ut fra et horoskop, men ut fra de små og store hendelser - som skjer hver dag i eget liv. Jeg må bare se dem, ta dem alvorlige - og forstå.

Lytte til mennesker. Se meg omkring. Være en liten forsker på mine vandreturer. Løpe uten musikk på ørene, som faktisk stenger verden ut. Lytte til naturens og bylivets musikk.

Kroppsspråkets mystikk - alle mine sanser. For det er hele mennesker som skaper hendelser i egne liv - og for andre.

Så jeg lever med et åpent sinn - og observerer alt det vakre levende som er i meg - og rundt meg.

Mennesker kommer inn i livet mitt av en grunn. Noen blir en stund, noen kortere enn andre. Noen tettere på, nærmere sjelen min. Noen er jeg hud mot hud med.

Livet er utforskende, morsomt og skapende.

La pausene skape forhold. Prøv å være stille. Se hva som skjer. For det er mellom ordene, mellom kroppens bevegelser, at sannheten finnes.

Slik et menneske jeg har vært der for, støtte ut av rusens grep, skrev det til meg, seint på 17. mai, i en god-natt message-hilsen; Det er du som er min sponsor, Gunn-Helen. Hele mitt liv er i ditt nå. La oss vandre videre sammen. Ting har en mening, Og akkurat nå er det at vi to - skal bli ett.

“Happiness is not something ready made. It comes from your own actions.”

— The Dalai Lama

SULT

I et intervju med Oprah Winfrey blir Brad Pitt og Tilda Swinton spurt om hva de liker å spise.

Det blir lenge stille. De to slanke skuespillerne ser på hverandre. Så sier Tilda at hun kunne tenke seg en skål med ris. Brad smiler og er enig.

Jeg tror at Oprah hadde ventet seg et annet svar.

Jeg er opptatt av mat i den forstand at jeg er opptatt av at så mange mennesker er opptatt av mat. Selv er jeg en “small eater” - og er fornøyd med en latte i sengen om morgenen - og ut over dagen spiser jeg lite - når jeg er sulten. Det er lenge siden jeg laget en klassisk norsk middag.

Jeg har aldri spist en hamburger. Eller spagetti. Det har aldri fristet.

Gi meg heller en riskjeks med litt ost på.

Mat, kropp og sjel - og tro - er modernitetens omdreiningspunkt. Vi samles på de kule urbane spisestedene i byen, spiser og drikker uten tanke på morgendagens fett rundt midjen. Søte sekunder i munnen - men årevis lagring på kroppens synlige steder vi ønsker å skjule.

Og jeg tenker på den vakre filmen (og boka) “Babettes gjestebud” av Karen Blixen - som sier alt om fristelser og forsakelser.

For vi lever i et spiseforstyrret samfunn. Enten spiser vi for lite, som kjendisene som bare spiser et måltid om dagen, eller drikker kaffe med kokosfett i og unner seg 2-3 måltider i uken, eller dem som overspiser for å medisinere bort følelsene sine.

Mat brukes til så mye - når var et måltid bare mat ?

Vi kjenner igjen systematikken i fy-mat fra det religiøse; fristelsen, forsakelsen og forløsningen. Avstå fra noe nå - og få en slankere (menes renere) kropp siden. Spis mer fiber; bli ren. Sukker er for de uvitende og “inneholder sukker” er like vulgært som å si som at man tar en teskje kokain i kaffen sin.

For i dag har mat blitt enten ekstremt farlig - eller løftes opp som det eneste riktige. Riktig mat er milliardindustri - heller Chiafrø, aqaibær og gojibær fra land langt borte, enn norske tyttebær.

Tenk hvis noen ser meg stikke innom bensinstasjonen og kjøpe ei feit grillet pølse - og spise den på veien hjem ? Mitt livs største mareritt.

Mat definerer oss, men mest av alt definerer vi oss selv via den maten vi spiser. Og sakte skiller vi verden og mennesker ut etter hva de spiser. Du vil ikke ha kjøttetende mennesker nær deg, hvis du er vegetarianer, det blir som om djevelen banker på kirkedøra. Det er fare for besmittelse, eller en påminnelse om det forbudte som oversettes fra kjøttets verdi og inn i det tro-universet du selv er i. For mat er fylt med konnotasjoner av en religion; nå tilber du ikke en åndelig Gud, men din tro har omdreiningspunktet i det konkrete tillatte og det forbudte. Det er en gudløs askese som omkranser hverdagslivet. Et forbilde er de Hellige Menn ved Ganges-elven i India - hud uten underlagsfett, knokler og bein. Men med en ekstrem sterk tro - inn i et ikke-materielt univers.

Dette gir trygghet, men kan også være utmattende. Som en venninne av meg som ikke kunne spise ..noen ting. Det ble til at hun tok et glass vann sammen med meg på cafe. Det ble ikke særlig hyggelig - for det er et fint fellesskap å kunne forenes i en salat eller en gulrotkake. Måltidet er marinert i mening, i både religiøs, politisk, sosial og økonomisk forstand. Det å spise og drikke sammen er en fellesskapskonstituerende handling som uttrykker intimitet og tilhørighet - rundt bordet blir du og jeg et vi - som teologen Døvik så vakkert skriver.

Og nå står vi foran sommeren - hvor vinterens synder blir avslørt. Men det er vi selv som legger meningene inn i kroppene våre - og også i den maten vi spiser.

Frihet er et ord langt bortenfor iskremens syndighet.

Caravaggio; Supper at Emmaus.

“Men mens de åt, tok Jesus et brød, velsignet og brøt det, gav disiplene og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme.”

— Matteus 26:26

Når jeg sa farvel til håpet i horoskopene - ble jeg endelig helt fri.

Da jeg møtte Gud

Å forstå Gud som et rasjonelt menneske er vanskelig - ja umulig. Og det er nok heller ikke meningen at Gud - det guddommelige - skal analyseres med fornuft. I alle trosamfunn finnes det en Gud, vi bare kaller ham ved forskjellig navn - og tilnærmer oss ham gjennom Koranen, Bibelen eller den jødiske vei.

Det tok meg mange år - før jeg forsto dette;

Gud er i oss alle sammen, Mellom oss - og bærer hver og en av oss på den stien vi vandrer. Vi er aldri alene, men vi må lære oss til å lukte ham, føle ham og gi ham plass. Det er i stillheten at Gud taler. Og da må vi lytte - og ikke prate.

Det tok meg mye tvil - og ja rett og slett skam, før jeg landet i den teksten jeg akkurat har skrevet. Jeg avviste ikke Gud, men aksepterte han heller ikke.

Ikke før jeg dro på en konferanse om Dødehavsrullene.

Jeg har hatt flere tegn fra Gud i livet mitt. Bare at jeg ikke har villet innrømme nettopp det. Det er litt kleint å si at jeg har Gud i livet mitt, jeg har i alle fall synes det.

Men ikke etter en natt på Lia Gård.

Hele Lia Gård, som er et kontemplativt sted, er veldig nær Gud. Gud sitter i veggene her, sier min venn når vi ankommer. Jeg følte en stor ro, at jeg hadde landet - og åpnet opp alle mine sanser for alle energier og den magiske kraften som jeg kjente på dette vakre stedet.

Det rommet som har blitt mitt, er vakkert. Noen bøker, et håndlaget kors som passer i hånden min - og stillhet.

Første natten sovner jeg raskt. Sengen er myk og dynen omkranser meg. Jeg er i roen. I stillheten.

Ut på natten våkner jeg. Blunker med øynene. Rommet er ikke mørkt. Har jeg glemt å slå av alle lysene ?

Jeg blunker igjen - for å få lyset til å forsvinne. Er ikke redd. Men så lar jeg øyene se, for over sengen min, nær dynen (og meg) - svever det noen stjerner. Blinkende, klare - og ja; ertende. Jeg teller dem til sju stykker - og de er ikke rolige, men svever litt hit og dit - jeg vet at de erter meg. Og snakker til meg. Jeg vet der og da at det Gud som taler.

Dette hadde du ikke ventet , hva ? sier de til meg. Og jeg vet der og da at det virkelige er Gud som taler, som er i stjernene. Som måtte vekke meg med lyset. Danser foran meg, glade, lekende og lystige. Jeg blir ett med dem, lar hele meg være sammen med dem. For jeg forstår at de er bærere av Guds budskap - til meg. Tydelig og klart. Lissom at Gud sier; alle de andre tegnene jeg har gitt deg - de har ikke vært tydelig nok for deg, Gunn-Helen - eller ?

Nå viser jeg deg lyset - mine krefter og vekker deg en gang for alle.

7 er det hellige tallet for fullkommenhet.

De lysende Guds stjerner og jeg forenes. Fra min tvil - til en ro, en åndelighet, en Gud - jeg ikke lengre trenger å stille spørsmål med.

Dagen etter har jeg en privat samtale med foredragsholderen, Dødehavs-eksperten, professoren og det kloke reflekterende mennesket jeg er sammen med i disse dagene.

Jeg forteller om min opplevelse.

- Gunn-Helen, du er heldig. Som har hatt en guddommelig oppvåkning. Ta vare på den - og bær den med deg i sjelen din. For alltid.

Vi gråter begge to - og forenes i tårene. Ikke mer skam. Bare en stor ro. Og glede.

Våre veier til det Guddommelige er flere, men kjærlighetens Gud er den samme - hos oss alle.

“Jeg turde alt i kjærlighetens eventyr.”

— Johannes av Korset

Syv nøkler til et magisk langt liv

Noen steder blir kalt “De blå sonene” av forskere. Det er fordi mennesker på disse stedene lever mye lengre enn andre - det er flere som runder 100 år og de er oppgående både mentalt og fysisk. De lever ikke bare lengre enn oss her i Vesten, de er altså oppegående, friske; både i kropp og sinn.

Disse områdene finner vi på Sardinia, Okinawa (en japansk øy), Loma Linda i California, øya Ikaria, Hellas og ved en halvøy i Costa Rica. Og jeg skal gi deg en kort innføring i hva som er felles i levesett fra disse blå-sone områdene.

Her er de fellestrekk disse stedene har;

1. Sterke familie og vennskapsbånd

2. Bevegelse, bevegelse, bevegelse

3. Enkelt kosthold - det samme dag etter dag

4. Positiv livsinnstilling - latter

5. Ofte en åndelig dimensjon

6. Ikke stressende liv - rolig rytme

7. Troen på at en selv er til nytte

De 7 kulepunktene jeg har satt opp er fellesnevneren for alle disse områdene; De blå sonene.

Mennesker her lever i sterke familie- eller vennskapsbånd. Individualisme eksisterer ikke. Ofte lever flere generasjoner sammen eller nære hverandre.

De beveger seg hele tiden gjennom dagene - står ofte opp med solen og legger seg når solen går ned. De trener ikke en time på et helsestudio 2-3 ganger i uka, men er i hverdagslivet sitt i bevegelse. De driver altså ikke “trening” - slik vi her i Vesten gjør.

De spiser det samme hver dag - noen gourmetklubber er ikke tingen her. De spiser ren enkel mat - lokalmat - og får dermed ikke i seg tilsetningsstoffer. Flere av dem lever etter “80-prosent regelen” - ikke spise seg mette, men stopper opp før magen er full.

De trives i livene sine. Er ikke misunnelig på andre, men hviler veldig godt i det livet de har. Og de fleste går ikke av men pensjon ved fylte 67 år - men fortsetter å bevege seg og jobbe - noen helt til de er et sted mellom 90 og 100 år. De ser på de rundt 67 som unge. Når de blir pensjonister, slutter de ikke å jobbe, men bytter jobb. Fra it-mann til vaktmester, fra sjef til gartner. Sofa-liv eksisterer ikke.

Noen av samfunnene har en sterk åndelig del i livene sine, men ikke alle. Men de har noen som kalles selvhjelp - en slags åndelig medmenneskelig verdi som lindrer smerte og vonde tanker. De møtes og prater om alt - slik jeg også opplever i AA.

Men de som har en felles tro, har i denne troen også en forståelse av at vi er Guds skapninger og det er vår oppgave å ta vare på Guds kropper - søvn, mat og medmenneskelig er måter å fullføre Guds hensikt med oss selv.

Selv lever jeg etter disse prinsippene. Og jeg har god helse. Og trives med meg selv - i det livet jeg i dag lever. Takker universets kraft - Gud - hver morgen for dagen som kommer - og hver kveld for hva jeg har opplevd - sover 8-9 timer - og spiser svært enkelt - og drikker ikke alkohol.

Jeg trives i mitt univers. Veien jeg har gått, og fortsatt vandrer på, et steg av gangen, er et puslespill som hver brikke må finne sin plass for at jeg har blitt hel - og denne helheten må pleies. Hver eneste dag.

Jeg vil skrive mer om “De blå sonene” fremover - fordi jeg mener at vi kan lære mye om deres livsstil - for selv å få et godt liv - som også blir langt. Går og kjenner på at “Gud er Gud” er neste innlegg.

“To see a World in a Grain of Sand
And a Heaven in a Wild Flower
Hold Infinity in the palm of your hand
And Eternity in an hour

”

— William Blake

Ikke kom til meg

Det er stille ute - denne dagen i påsken, midt i pandemiens tid. Ser noen joggere som løper rolig forbi. Ingen skrikende barn som skal leveres i barnehagen nær meg. av stressende foreldre. Og det er færre biler som kjører forbi leiligheten min.

Hele samfunnet er satt på vent. Vi blir renses. Tømt for vårt gamle liv.

Og vi venter. Ikke helt sikker på hva. Har blitt vant til å lytte til Helsemyndighetene, som en kjærlig mamma som har passet på oss. Gode solide moderlandet Norge - sosialdemokrati i særklasse.

Men det stilner også fra dem. Journalister har også påskeferie, statsminister trenger en pause fra mikrofonen - og alt er nesten som i går.

Da blir alle dine indre stemmer tydeligere - og de prater skikkelig med høye stemmer. De du bærer i tankene dine - de som banker på når du egentlig ikke ønsker å slippe dem inn.

Når jeg var i min krise etter at min mann forelsket seg og forlot meg, hadde jeg en ettertid hvor jeg tenke på ham hele tiden - 24/7. Da jeg lå i sengen. Da jeg gikk en tur. På treningen. På cafe. Aldri før i livet mitt hadde jeg tenkt så mye på ham. Merkelig, nå som han hadde gått ut av mitt liv, var han sterkere tilstede enn noen gang før. Men det var kun i mine tanker. Inne i meg. Jeg bar ham i hele meg - han satte seg i musklene, i ryggsøylene min - i magen. Og kroppen viste det; den ble tynn og blek.

Så lærte jeg meg Mørkets Kraft.

Hver gang han meldte seg i min bevissthet - strakk jeg begge hendene frem og sa; Takk for at du banker på hos meg - men ikke akkurat nå. Holdt hendene ut, fingrene oppover - som en beskyttende mur inn mot sjelen og hjertet mitt. Ventet en liten stund. Og så vendte han seg om - og gikk.

Jeg lå der i sengen min, i mørket - og strakk hendene ut - og sa; Takk for at du banker på i livet mitt, men ikke nå. En annen gang kanskje.

Jeg sa aldri ordet aldri. Bare at akkurat denne gangen - så lukket jeg ikke opp. Og dette virket. Og over tid - så orket han ikke mer - å banke på - og ikke komme inn.

Og jeg ble helt fri. Fra ham. Og også andre stemmer (mennesker) som banket på hjertedøra min.

Og du… Bli fri. Ei hele deg selv - ta i mot den velsignete stillheten og roen - som bare du - helt selvstendig - har råderett over. Lykke til med Mørkets Kraft.

Mørkets Kraft - er et verktøy for å eie hele sitt indre landskap - takke nei til negative tanker.

“You can be still and still moving. Content even in your discontent.”

— Ram Dass

Rus i pandemiens tid

Hvorfor klarer jeg å si det; at jeg har det bra ?

Jeg har det bra. Til tross for….

Frykten er borte. Jeg puster ned i magen. Gode og dype inn- og utåndinger som gjør både kropp, sinn og sjel godt.

Kjenner på livskraften. På den rene gleden over livet. På enkeltheten i mitt nye liv. For det er et helt nytt liv - som jeg også fikk den gangen jeg ble tørrlagt, og fikk en helt ny sti å vandre videre på.

Trives i min nye rytme - hjemmekontor, yoga i stua, meditasjoner - og små turer gjennom Vestre Gravlund. Jeg har alltid elsket stillheten der - kjenne på livets pust.

Savner jeg noe ? Faktisk ikke, jeg har erkjent mitt nye liv.

Roet ned - på alle måter. Lønnskontoen er stabil, jeg skal ikke, eller må ikke så mye nå. Det er deilig, jeg innrømmer også det, å slippe unna alt sosialt press. Ja jeg vet at jeg kan styre dette selv, men det er ikke så lett. Har hatt så lyst å være med på mye, delta, gi og mottatt i ulike sosiale sammenhenger.

Nå er de sosiale grensene visket bort. Det er ikke mer jeg, men vi, oss og hele verden. Vi er både globale mennesker - til tross for at vi fysisk sett er alene. Men ensom er jeg ikke. Faktisk føler jeg sterk kjærlighet - som kommer til meg - fra digitale jobb-møter, digitale samtaler med familie og venner. Alt har blitt så ekte. Slik jeg ser det.

Hvor kommer den sterke styrken min fra ?

Fra min lærdom som tørrlagt. Opp fra gjørmen jeg forlot for mange år siden, børstet den av meg - vasket meg ren - og gikk videre. Jeg brukte tiden på å utvide mitt åndelige landskap. Var sammen med mennesker som gjorde meg godt - for meg er dette i AA sitt Felleskap. Jeg leste bøker som pirret min godhet, utvidet den - og la seg som vakre fjær i sjelen min - for ved bare et lite pust ville de løfte seg og gi meg styrke igjen til å være det medmennesket jeg ønsker å være.

Og jeg vil fortsette å puste dypt. Fortsette å glede meg over mikro-hendelser. Som hvitveisen som strekker seg mot solen. Fortsette å kjenne på selve livet. Og hver dag takker jeg for det ene valget jeg gjorde da jeg kuttet ut rusen og fikk livet som gave igjen. Føler det sånn også nå. Livet er gitt meg som en nye gave. Moder jord puster. Vi er. Sammen. Og den nye veien vi går blir annerledes, men fin.

Mitt ufrivillige retreat har blitt et godt sted å være.

Hjemme er best. Aldri har tre små ord vært sannere. Og her trives jeg; mediterer, yoga, sover og skriver.

“If you´re walking down the right path and your´re willing to kekep walking, eventually you´ll make progress”

— Barack Obama

Mitt nye liv

Jeg trives i mitt nye liv, min nye hverdagsrytme. Nå som frykten har lagt seg - jeg klarer å puste med fulle lunger - og også klarer å gjennomføre mine meditasjoner.

Det nye livet, rytmen hjemmefra har gitt meg noen gode refleksjoner. Nå som så mye er satt på vent, kommer spørsmålet opp; hva trenger jeg i livet for å leve slik jeg ønsker ?

I ettertid, i takknemlig, når stormene før har lagt seg - forstår jeg at jeg selv har trengt disse orkanene jeg har hatt i livet mitt. Den gang jeg valgte livet og ble tørrlagt. Den gangen ektemannen min forlot meg for en annen. Og nå, da et verdensomspennende virus har satt mitt gamle liv på vent. Vent nå litt, ikke på vent, men avsluttet et kapitel i mitt liv. Blanke ark - første side - første setning.

Hvordan vi jeg leve i dag ?

Er det enda mer jeg ikke trenger - for å være lykkelig - være tilfreds ?

Ja. Det er det. Og jeg starter prosessen med å si farvel.

Noen ting blir tydeligere; som det å leve et plantebasert liv - andre ting velges bort. Hvor kulturell må jeg være ?

“I begynnelsen var ordet, og ordet var hos Gud, og ordet var Gud.”

— Bibelen; Johannes 1

Alt jeg forlater

I går kveld ringte Arne, en venn og fortalte at konen hans er død. Hun har vært syk lenge, men likevel, når det endelig er her, da slår erkjennelsen inn.

Jeg liker ham - hans positive energier, og misunner han også (litt) hans sjeldne langvarige kjærlighetsforhold til konen sin.

Han var oppspilt - måtte fortelle i detaljer om døden og etterpå. Nok i sjokk. Og hva kunne jeg si ?

Gi sorgen plass. Det var det jeg sa. Du får ikke denne tiden igjen. Og la den sette spor i deg. For dette er avslutningen på noe - deg og henne -som ikke kommer tilbake.

Alt det jeg forlater med hele meg - noe som jeg tror ikke setter sport, andre ting (mennesker) som jeg bevisst forlater - og noen jeg ønsker å ha i livet mitt, men som velger å forlate meg.

For hvordan er jeg selv med forlatelser i eget liv ?

Alle forlatelser setter spor. For de har vært i meg og laget minner, gitt glede og smerte. Og de som er med smerte er dem jeg ikke vil forlate - som er halve, fordi motparten allerede har visket meg ut av livet sitt.

Noen smerter må løftes fram. Den erkjennelsen er viktig, det å gi slipp - for å gi og få plass til andre mennesker som jeg møter på min livsvei. Hvis jeg - og du - klamrer oss til alt som ikke er, men var - vil vi ikke være i stand til å ta i mot det nye som kommer.

Og er tankene dine bare fokusert om fortiden, at nåtiden, og spesielt den nære fremtiden, allerede er fullbooket. Av noe som ikke er, ikke eksisterer.

Derfor gjør jeg ofte en personlig status-oppdatering over forlatelser. For å minne meg på at andre mennesker, med godhet og kjærlighet kan komme inn i livet mitt - bare jeg rydder plass for dem.

Og i dette klokskapens univers, hvor ting i ettertid alltid ses i et annet liv, så går jeg noen ganger inn og gjør rettelser. Sier unnskyld, ærlig, - alltid ansikt til ansikt, - og ber ikke om tilgivelse, men om en forståelse for min uforstand. For ut av uforstand - kan det komme klokskap.

“Ring the bells that still can ring
Forget your perfect offering
There is a crack in everything
That´s how the light gets in”

— Leonard Cohen

Det å være bevisst sine forlatelser gir styrke og klarhet.

Et null

Jeg har vært og sett på “Liv” - en samtale med Liv Ullmann på Nationalteateret i Oslo. 3 timer hvor hun forteller om livet sitt - fra barndom og frem til nåtiden. Ofte sier hun ordet null - eller mer “jeg var et null”. Hun betalte andre jenter penger for å gå på kino med henne den gang hun var en liten jente i Trondheim - og det virker som hun aldri forsto hvor stor hun var. - gjennom et helt liv med mange suksesser. Eller fortsatt er.

Til tross for en nominasjon til en Oskar, ser jeg aldri et spor av selvgod madonna-nykker under hele forestillingen. Det hviler det en slags - naivitet - i hvordan hun ser seg selv. Og hele tiden dette “nullet”. Men sett uten i fra - er hun en kvinne som har lykkes. Som har lykkes i utlandet og også i Norge. Som har nådd langt som det heter. Det ble vise en snutt fra en musikal - og Liv kan også synge - noe hun også sa at hun ikke kunne når de ville ha henne med i den hovedrollen.

Alle har en mening om Ullmann. Enten liker man henne - eller så misliker man henne grenseløst. Hva er det som tirrer så mange mennesker, hva rører hun i oss, som gjør at vi får disse følelsene ?

Jeg tror det er denne vakre rene naiviteten. At det er så uvant i vårt samfunn - å ikke ta plass, å ikke dytte andre ned og bort, fordi jeg - store jeg - skal ha den største plassen.

Selvbildet - det narsissistiske meg.

Og noen mennesker går igjennom hele livet - uten å fange opp sitt jeg - hvem en er. I samklang med andre mennesker.

Essensen i dette er; selvbildet vårt stemmer ikke med omverdenen. Noen underkjenner seg selv - og noen ser seg selv om Guds gave til menneskeheten.

Balanse - er det jeg prøver på. Å hele tiden prøve på å være det mennesket jeg vet at jeg er - gjøre de oppgavene jeg har kommet hit inn i verden for å fullføre - og være ydmyk - i den forstand at jeg har lik verdi som alle andre mennesker.

På veien, ofte i mørket, tidig til jobb sier jeg “hey” og gir et smil til tiggeren som sitter på sin faste plass. I all slags vær. Han smiler - og synger, og ofte mater han duene. Jeg har lært mye av ham. Han signaliserer aldri ensomhet, tristhet eller oppgitthet. Hva skal jeg si; en glede over livet.

Livet blir slik du tar det - og ikke slik du har det - heter det. En floskel synes jeg, men sannelig er den sann. Tiggeren. Liv. Meg. Vi er alle er mennesker her på denne magiske jorden. Vi skaper våre liv. Og vi skaper forestillingen om hvem vi er - og hvordan vi har det.

SÅ; skap deg selv som et positivt godt menneske. Mat gjerne duene - og syng, i skogen. Og smil til livet.

Gå med nakne føtter i gresset. Le, den befriende latteren. Møt alle mennesker med et smil. Det er vakkert !

Begynnelser

Jeg er mest glad i begynnelser. Når alt er lite, rutinen har ikke satt seg - og det aller meste som ligger foran meg er mye større enn det som allerede er fortid. Fornemmelsen av fremtiden, er som en stor beruselse, en kjærlighet, kanskje mer en forelskelse som fyller hele meg.

Når alt går mot sin slutt, er det egentlig bare å avslutte det fortest mulig. Seigpining er ikke min greie. For alltid, etter en avslutning, kommer det en ny begynnelse.

Begynnelser, er som våren. Når jeg ser små knopper strever seg gjennom rester av snø, strekker seg mot de få solstrålene og blomsten vet, og jeg, at de vil vinne. Over de fortsatt kalde nettene, mot den gamle snøen som taper mot sterkere og sterkere sol - og kanskje nettopp i kraften av en begynnelse så ligger det en magisk kraft, en overlevelse som knuser en slutt. For avslutninger er som visne blader, som et kjærlighetsforhold som er tømt for empatier, som et gammelt og tørt brød. Ingen vil ha det, det har hatt sin misjon.

Jeg leste nettopp om det døde treet ved det nye National-museumet. Det har kommet fra Tyskland og har kostet kr. 175.000,- - selvom selve prisen ikke kan si noe sikkert om kvaliteten treet. Det var nok taksert til å være et spesielt tre. Men treet døde - etter et intenst forsøk på å få det til å leve - det visnet hen, bladene ble brune - og falt av. Det rett og slett døde. Kanskje stress, sa fagfolkene. Kanskje en sykdom de ikke visste om på forhånd. Nå kommer det mest sannsynlig et nytt tre - gitt helt gratis. Norsk også. Det har fått stått og levd, blomstret og fulgt årstidene ved et gammelt og nedlagt gartneriet. Tror det ikke har vært stress der.

Og da får dette treet en ny begynnelse - her i Oslo. Og jeg har bestemt meg for å tasse ned og være med på dets begynnelse. For å kjenne på livskraften i dette treet.

Begynnelser kommer hele tiden til oss. Noen er store markante og viktige. Som en ny kjæreste. Som en ny jobb. Eller ny leilighet. Alle er kursendringer - og skaper i seg selv ved å være en begynnelse - en helt ny energi inn i livet ditt. Ta vare på den, som en hellig gave.

Treet ble kanskje stresset - og døde. For deg; Ro - og vern om alle dine begynnelser. De er som små fine gaver inn i livet ditt.

Ta i mot - alle begynnelser. Ikke stritt i mot, men flyt med dem. Og nyt.

Utenforskap

Vi mennesker føler oss utenfor en eller flere ganger i løpet av livet. Noen slike utenforskap kan vare hele livet, helt til vi selv gjør noe med den. For det er en selv som må bringe en tilbake (igjen) - inn i den gruppen, i felleskapet hvis man ønsker det.

Eller at man finner et nytt Felleskap - som en lesesirkel (Biblioteket har tilbud om dette) yoga-treningen eller som jeg også har gjort i AA.

Utenforskap tar opp alle tankene, tar fra deg søvn - og gnager i sjelen din. Det går ut over trivselen.

De kan være store og små - denne rare og sterke følelsen av å være alene, ensom - selv om ikke andre mennesker fanger opp det. Vi bærer alle masker - og er du maskebærer over lengre tid, forsvinner den du egentlig er. Det er trygt der bak masken, du føler deg hjemme - og du tør ikke ta den av.

Jeg ville ikke mer.

Og for en frihet jeg følte når jeg har brutt lydmuren - kommet ut av skapet !

Og akkurat nå - har jeg brutt ut av et lite skap.

Sist var på jobben. Jeg elsker jobben min - har lykkes også. Men så begynte mine prosjekter - alle sammen - å gå veldig bra. Og min rolle, innsatsen minimaliserte. Flott kan jeg si - men jeg fikk tid til overs. Og begynte å kjede meg. Brukte tid på alle de rapportene jeg kom over, leste aviser og så frem til lunsjen.

Men så snek kjedsommeligheten seg inn. Jeg ville være med - mer aktiv. Følte meg alene, ensom i min egen suksess. Så jeg sa i fra til sjefen. Alt sammen, om at prosjektene mine tikker og går - uten den store innsatsen fra meg. At jeg var villig til å påta meg alt. Stilte meg selv til disposisjon uten krav - åpen og med pågangsmot.

Det å være ærlig - lønner seg. Og du får respekt. Merket det på siste avdelingsmøte hvor jeg sa det til alle sammen. Og det rare, eller fine er, at nå har jeg fått nye oppgaver som er veldig meg. Som ansvarlig for et nytt filmprosjekt - producer kalles det kanskje - og jeg får også reist litt rundt i landet.

Ta av masken ! Det gir deg noe nytt. Spennende - og er ikke farlig.

Masker begrenser. Og spiser opp friheten din. Bli fri !

Drømmer

Drømmer er underbevisstheten som kommuniserer med deg. Selve drømmens innhold skjer ikke i virkeligheten, men budskapet er der. Du må bare lære deg å tolke det - ta det til deg.

Her er min drømmehistorie - og hvordan jeg lærte å forstå alle drømmene mine.

Jeg har vært på to stille Retreats ved Vesterhavet i Danmark. Et magisk sted, på en måte Gudsforlatt som vi sier det, stedet er uten mennesker og biler, bare havet, stranden, vinden og måkene.

Under feltarbeidet mitt i Japan vandret jeg på ukjente stier - som gav meg kreativitet - og også grunnlag for magiske drømmer.

Vi er ca 25 mennesker til sammen på disse Retreatene - og det er deilig å være i stillhet. Small talk er det nok av i hverdagslivet - over alt. Sitter du på bussen, deltar du i samtalen med den som sitter ved siden av deg - når den personen snakker i mobilen. Som regel helt uinteressant for deg.

Når mennesker lever avsondret, beskyttet fra utenfor liggende forstyrrelser, som SoMe, og stillheten og roen blir essensen, begynner vi å forme oss bli en enhet - et nytt hele.

Vi begynner å drømme like drømmer - like elementer hos flere av deltakerne. At vi flyr, snø, dyr osv.

Jeg drømte ekstremt voldsom på begge to Retreatene - om død, brann, ulykker - kraftige drømmer som jeg ble ekstremt redd av.

På første Retreatet sa jeg til meg selv på fjerde dag, jeg sa det ut i mørket når jeg hadde krøpet under dyna, at jeg ikke orket å drømme mer. Og fra den natten - og resten av Retreatet, drømte jeg ikke mer.

Jeg trengte hvile - fra drømmene - fra varslene som kom fra underbevissheten.

Det vi lærte var å skrive ned drømmene med en gang vi våknet. Slik det var. Så jeg hadde notatboken liggende ved siden av meg i sengen.

Vi skulle skrive den ned, alt sammen - uten å fjerne noe, eller analysere drømmen.

Og våknet vi midt på natten - i en drøm - så skulle vi legge oss i samme stilling som vi hadde mens vi drømte. Da hentet vi drømmen - fortsettelsen - til oss igjen.

Nå, under siste Retreat, skalv jeg i stemmen da jeg fortalte om min siste drøm under morgenmøte - den eneste stunden vi pratet. Og en av lederne, forfatteren Peter Høeg, sa til meg at vi to kunne ta en samtale etterpå.

Det ble forløsende.

For jeg var redd at drømmen skulle bli virkelighet. Steg for steg, som en dreiebok over hendelser som kom til meg i tiden som lå foran meg.

Men slik er ikke drømmer. De er en varsel, de har et budskap om noe som er, eller kommer til deg. I en annen form. Peter sa det så fint, at Gunn-Helen, begynn å legge merke til mikro-øyeblikk, mikro-forandringer når jeg er sammen med de mennesker som jeg drømte om.

Det gav meg sjelefred. Og lærte meg å lytte og også forstå hva drømmer egentlig er.

PS; det finnes gode bøker om drømmetydning - og mange useriøse. Valg riktig.

Guds partikkel

Ved forskningssenteret Cern, i Sveits, forskes det på vår opprinnelse - de kaller det mørkets materie, men også på det som kalles for “Guds partikkel” - et litt tabloid uttrykk som journalistene liker og forskerne mener ikke er korrekt. Guds opprinnelse.

Bilder fra innsiden av Cern er overveldende - en helt unik verden - årets driftsbudsjett er 1,1 milliarder sveitsiske franc. Norge tror på dette, og betaler 260 millioner kroner årlig for å være en del av letingen etter vår opprinnelse - etter all livs opprinnelser.

Det er de som står bak www - en oppfinnelse som har forandret mitt og ditt liv.

Men finner de grunnelementet til Gud, mon tro ? For finnes Gud i et materie, i noe fysisk som vi kan ta og berøre ? Og vil vi som tror, at også Gud er som oss, noe materielt som var, er og forsvinner igjen, i alle fall ved vår egen død. Kan Gud dø ?

Selv ønsker jeg ikke å gjøre Gud menneskelig.

“Prøv takknemlighet”

Jeg trenger ikke se alt jeg forstår - eller også ikke forstår. Fornemmelsen av en tilstedeværelse er fint for meg.

Jeg har søkt etter noe/ noen utenfor meg selv hele livet. Et anker som er frittstående fra familie, venner, ektemenn og kjærester. Når det kommer til stykket, er det kanskje slik som Benjamin sier i “Gold Digger,” en miniserie fra BBC, at ingen passer egentlig på noen andre i det hele tatt.

Joda, jeg passet på moren min i hennes siste leveår. Joda, jeg passet på barna mine når de var små.

Men er vi egentlig helt alene, når det kommer til stykket ? - som Benjamin sier det i bryllupstalen til sin nye kone. Han vil passe på henne. Og hun på ham. Det er deres store kjærlighet.

Jeg tror sterkt på behovet for å ha en følgesvenn, en som passer på meg. En som er tett på, uten at jeg trenger bekreftelser fysisk på at den andre kan ses, men for meg bare føles.

I vårt sekulære samfunn er det nesten en skam å si at man tror. Det har blitt noe bedre med våre nordmenn med minoritetsbakgrunn, de som ofte har en sterk tro, mer enn hva flertallet av protestantiske nordmenn har. De er i mindretall, de som tilkjenner seg en religion - en tro.

For meg fremstår en muslim eller en buddhist som et menneske som har en vakker (gudegitt) tro som beriker livene deres, gir dem styrke, gir dem trygghet - og fjerner ensomheten. Og den berømte boken “Selvmord” til Emilie Durkheim viser at troende mannlige jøder, gifte og med barn er den gruppen som er mest beskyttet fra selvmord. I den andre enden av skalaen, er en ung ugift mann uten tro, han som er statistisk sett mest utsatt for selvmord.

Tilbake til meg, min tro og Gud.

De, - og jeg - vi er aldri alene.

Gjennom nesten 10 år har jeg ryddet plass i livet for Gud. Min høyere makt. En som er her hos meg. Hele tiden. En jeg kan prate med - og be til. Ikke krav, men først og fremst takker jeg - takknemlighet er en gratis medisin som er underkjent i dagens samfunn.

Og så kom Gud til meg, inn livet mitt. Klar og tydelig.

Og under en samtale med pateren min - sa han plutselig; Jeg ser Gud i deg nå, Gunn-Helen.

Jeg følte en enorm hvile, jeg var der jeg skulle være nå. Omkranset av Guds omsorg - og kjærlighet.

Jeg trenger ikke noe mer i livet.

Neste gang jeg drar til mitt elskede Italia, Praiano ved Amalfi-kysten, skal jeg gå stien som kalles “Guds finger”. Og åpne enda mer opp for alt det jeg ikke ser eller skjønner. Bare føler.

Men Guds partikkel finner jeg ikke. Ikke der på stien, mellom stupbratte fjell ned mot Middelhavet. Og ikke trenger jeg den heller. Livet er fullbåren - slik det er i dag.

“Det er bedre å gå på ski og tenke på Gud enn å gå i kirken og tenke på sport”

— Fridtjof Nansen

Du er hva du sier

Jeg elsker selvhjelpsbøker - ved siden av alle fagbøkene, romanene og Aftenposten. Og jeg har en guilty pleasure for bøker om det ukulte, det åndelige bortenfor Gud og Buddha - alt som forteller meg om det jeg ikke ser, men tror på.

Det gjør livet mitt større - dypere og mer forunderlig.

Og i disse selvhjelp-bøkenes essens - er det en felles mantra de alle forteller oss. At vi skal ha tro på oss selv , ikke gjøre oss selv mindre, men større.

Men hvordan gjør vi det ?

Framsnakking kalte vår kronpris det. Snakke pent om oss selv og til oss selv.

Og det er jammen meg ikke lett.

Lytter du til mennesker, spesielt hvis du spør om hvordan de har det, er det sjelden du får svaret “jeg har det magisk - ja helt fantastisk”.

Jeg sier det - ofte - for jeg vet hvor magisk livet er, etter å ha vært nede i gjørma - og at jeg i alle fall - ser på livet mitt nå som en gave. En andre sjanse. Til å leve igjen.

Men svært ofte sier mennesker; nei, du vet….. alltid begynner de med et men..

De tenker svært sjelden over hva en slik negativ selvforståelse gjør med dem.

Den tyske filosofien Wittgenstein, som bodde i Norge i noen år, sa noe sånn som at “mitt liv stanser der mitt språk stopper”. Dette har jeg tenkt mye på, for i disse ordene fra filosofen, fanger han alt hva dette dreier seg om.

Ser du på deg selv som en liten dritt, blir du en liten dritt. Sier du til deg selv at du ikke greier ditt eller datt - så lykkes du ikke i det ene eller det andre.

Du snakker deg selv ned. Ord for ord. Holdningen din, blikket ditt, språket ditt merkes av dine egne ord - og tanker om deg selv - og til deg selv.

Men, omvendt, med kjærlige ord, en positiv innstilling til deg selv og en framsnakking om og til deg selv, så våkner blikket ditt, ryggen retter seg - og du begynner å like deg selv.

Elsker du ikke deg selv - er du ikke i stand til å elske andre mennesker.

Det holder å elske seg selv. Først. Ærlig. Og inderlig. Så kommer andre mennesker til deg. For du lyser - du skinner og mennesker kommer ut av mørket. Nærmere. Til deg.

Når du har løftet deg selv opp - hjelper du andre.