Nærværets. Brennpunkt.

Og så ser jeg henne. Min danske venninne, vi er ikke venninner i ordets rette forstand, vi har vært sammen ved Vesterhavet både en sommer og dager rundt nyttår ; på retreat med Peter Høeg og flere andre søkende mennesker. Men i en annen forståelse er vi knyttet sammen. Vi vet det begge to - og kanskje også leser vi den andre. Tydelig. En form for speiling. På vår første kveld sammen tolker hun min drøm.

I februar og litt ut i mars skal vi være sammen; i “Drømmer og meditationer” - via Zoom, men likevel i det samme universet. Dele drømmer, tolke, meditere - og hver kveld skal jeg hviske til meg selv, at jeg skal huske den drømmen som kommer, notatbok ved sengen. Før jeg sovner skal jeg legge begge håndflatene over hjertet og tenne et hjertelys - og inkludere hele gruppen inn i meg; vi er vel 40 stykker, men det er plass til alle sammen i det Peter H. kaller hjerterommet.

Og jeg drømmer. Og skriver dem inn i notatboken min. Tolker ikke, men tenker over hva drømmene formidler - til meg. Før neste gang skal jeg sende noen få setninger fra de drømmer jeg ønsker at vi drøfter i plenum. At det er mine drømmer, vet bare jeg - enda har jeg flere netter å drømme i.

Det er tiden for drømmer. Kulden beskytter meg. Hjemmekontoret varmer meg. Og jeg har hviledager fra min kjærlighetspartner. Han er her, likevel er han der. Ute i sin verden. Og jeg tenker at jeg velger å elske han intenst og ærlig, uten å sammenligne med hans kjærleik til meg. Vi kommer fra ulike kjærlighetsuniverser - men i det som er oss - smelter vi sammen. Og besmitter hverandre.

Jeg kan hviske ut i mørket at jeg elsker ham; min helt unike kjærlighetspartner. Jeg kan hviske ut at jeg også elsker min danske venninne; en sjelevenn. Vi er nok mest forent i smerten, men den gir næring til lidenskapen. Så lar jeg all kjærlighet hvile, de er ulike. For i natt håper jeg å drømme igjen. Og skrive det inn i notatboken min.

For å forstå meg selv. Om litt. Det haster ikke.

Det er under vår skorpe, hudens beskyttelse, at jeg søker drømmene nå. For siden å krype inn i verden igjen, med en større forståelse.

De mest smertefulle øyeblikkene, kan gi de store åpenbaringene.

“Set your life on fire. Seek those who fan your flames.”

— Rumi

Tankenes selvskading

Jeg blir så forvirret i ettertid - når en mørk periode er over, jeg tenker ikke på at jeg har ligget under dynen og grått og stengt verden ute, personen “meg” har fungert både på Teamsmøter på jobben og cafetreff med noen få utvalgte.

Men i ettertid, når virkeligheten viser meg hvordan livet egentlig er, mye lysere og finere enn hva jeg tenkte i sinnets mørke periode, at det går an undrer jeg - å tenke så rart, så mørket. Jeg puster lettet ut. Ja, det er slik det jo er - og ikke slik jeg noen ganger tenker.

Må bli flinkere til å stoppe det. Krype inn i akademikeren i meg, og ta en pro-kontra analyse over hendelser som kommer, mennesker som er meg nære - eller jeg kan også tegne et mind-mapping kart over realitetene. Da blir jeg tvunget til å se min egen galskap - og kanskje le av meg selv der jeg sitter med en blyant i hånden og et stort hvitt ark foran meg. Med noen få ord på.

Men, hvorfor vinner ikke realitetene - alltid ? Hvorfor tenker jeg katastrofe med stor K, merkelige negative tendenser som ikke har et snev av sannhet i seg - en galskap i forståelse av verden som passer inn i en grøsser-film - ja; jeg ser hvor fjern fra virkeligheten jeg har vært.

Det skremmer meg. Kanskje jeg skal juble, for virkeligheten er jo bedre enn mine dystre drømme-universer - heldigvis ikke omvendt. At livet er enda verre enn jeg forestilte meg det. Livet mitt er mildt - snilt med meg. Jeg føler at Gud omfavner meg - og passer på meg. Viser vei. Let go - Let God som vi sier i AA.

Er jeg litt gal ? - Eller driver vi alle med slike tankenes selvskadinger ? Tenker og tror at mennesker og dermed verden er verre enn den er; for min verden er fin den, jeg har ingen ting å klage over.

Jeg har akkurat sett dokumentaren Nünberg-prosessen på NRK nett - og ingen av de 21 tiltalte, som var de mest sentrale menneskene rundt Hitler, innrømmet at de var skyldige. Ingen så seg selv - slik nesten de fleste av oss mennesker så dem. Jeg undrer; ser ingen av oss - oss selv - slik andre ser oss ?

Er det en form for overlevelse - å ha et gap mellom selvforståelse og virkelighetens sannheter ?

Og det er så vidunderlig deilig - når jeg erfarer i virkeligheten at den er lys - se glasset halvfullt og ikke halvtomt som det heter. Men; jeg må trene meg til å stoppe mørkets selvskadinger; det sliter på meg, og opptar plass. Hvor jeg heller kan nyte - og glede meg over alt det fine. Som faktisk er virkeligheten.

En dag av gangen. I dag skal jeg prøve det ut. Ikke tenke mørkt, men leve lyst.

Alt vi bærer med oss - og ikke ser. Det største i oss, er det som er innenfor hudens overflate.

“To be brave is to forsake all others to be true to yourself.”

— Untamed, Glennon Doyle

Den lille, store. Kjærleiken.

Jeg vet ikke helt hva det er. Med oss. Men sammen med ham er jeg meg selv; den jeg hviler fullkomment i. Hvis det kan sies slik - i en verden hvor vi kan forme hver og en av oss så mye vi ønsker. Men jeg vil ikke formes bort fra mitt opprinnelig selv, jeg vil tilbake til mitt reneste - prosessen med avskallinger både materielt og åndelig fortsetter. Jeg drømmer ikke om å bli ung, barnlig eller noe som har med fysiske år å gjøre. Jeg vil være avkledd - så naken og ærlig som jeg får det til. Jeg har aldri gått bakover i tid, men innover i rom; sjelens landskap.

Og han ser meg, mer enn jeg aner. Ikke bare føler han pusten min når hodet mitt er tett inntil halsen hans, hånden på magen min og han føler selve livet som beveger den opp og ned - rytmisk, rolig. Kyss i nakken, hvor jeg ikke ser, men føler hans lepper - og alle de små ordene som passer sammen til små kjærleiks-erklæringer, som er så fine. Ikke grandiose. Men slik jeg alltid har lengtet etter, først nå forstår jeg at jeg har lengtet.

Du gjør meg godt, sier han. Får frem det beste i meg, legger han til. Jeg smiler - for det er denne utgaven av ham jeg kjenner. Han sier at han ikke alltid har vært slik, at han også, sammen med en annen kvinne, har fått frem andre sider, som ikke var så bra. Men det er ikke sikkert jeg ser de sidene sier jeg, fordi vi to er i en annen rytme, en annen symbiose - en annen sammensmeltning.

Han forstår. For mellom oss, i vår sammensmelting - er ikke de såre menneskers kriger, som ødelegger fine sjeler - ofte for alltid.

For alltid, sier noen til hverandre. Men hva er det ? For alltid ? Jeg lever i en tidløs flow, uten rammeverk og bestemmelser, og jeg vet også at alt går over. Alt går over. Men for oss er det kanskje en stund til, i alle fall vil vi elske, nå. Og mest sannsynlig også i morgen, når vi våkner tidlig, før verden der ute begynner å pulsere, for vi trekker pusten i takt - i de stille og mørke morgentimene. Da blålyset fanger oss - og vi kan smelte helt bort og inn i den uendelige evigheten.

Gud har sendt deg til meg, hvisker jeg. Han ler - og synes det er helt okei at jeg sier noe sånt om han, den overbeviste ateisten. - som kysser vidunderlig.

“We are here to hand one another along. ”

— Walker Percy

Gustav Vigeland; I all hans kunst vises den kraftfulle kjærleiken - rå, varsom - og tett.

Takk for følge. Min venn.

Da hun ikke klarer å se på meg, inn i øyene, forstår jeg at det er over. Kanskje vi trenger en pause. En slitasje i oss som må få hvile og helbredes. Men jeg vet at aldri, mest sannsynlig blir det ikke slik det var. Som Heraklit sier det; du kan ikke stige ned i den samme elven to ganger.

Vårt vennskap. Og ikke ønsker jeg det heller slik det var, har jeg merket, fordi jeg er ikke helt den samme mer, den jeg var i går - eller i sommer. Nå i ettertid, så kjenner jeg på et savn - en sorg etter henne og meg, men også en enorm og plutselig frihet. Fordi hennes liv fylte mitt - vi vet alle når vi møter mennesker som “fyller rommet” - tar plass. Og det er jeg som lot henne fylle mitt livsrom - og ikke satte grenser for meg selv. Og henne.

Prosessen frem til siste prat, gikk rolig. Ikke noe voldsomt brudd, en leveregel jeg har, at jeg ikke skaper unødvendige konflikter med mennesker, men løser dem mer mykt. Som med henne, at vi begge vet at det er slutt.

Nå under pandemien kommer menneskers vesen tydeligere frem. Egosentrisk levesett - eller bli med på den sosialdemokratiske dugnaden. Og det hjelper ikke med ego-drive med å kalle seg selv med et kult ord; som globetrotter eller bohem. Nå konkretiseres verdiene våre - våre ideologier - tydelig i våre handlinger. Og vi smittes av de vi er sammen med - den kraftfulle emosjonelle smitten.

Så at bruddet ikke ble et brudd, men en fjerning fra den andre, lever jeg godt med. Det jeg merker er en enorm frihet, stillhet som fyller hverdagen - en ro. Og jeg lærer (igjen), hvem som jeg ønsker og håper på å ha nær meg. Kloke, varme og også morsomme energigivende mennesker. Og jeg har disse nær - og tar vare på dem ved å vise at jeg er elsker dem.

Og så sier han til meg, min elskede, etter en middag med en venn, at han ikke er så sikker på om det skal være dem i fremtiden - det er en skjevfordeling. Den ene er oppriktige interessert i den andre, og prater i vei og svarer på spørsmål - men dette går bare en vei. Vennskap bør ha resiprositet - gjensidighet - i seg. Vi ønsker alle å bli sett - og da må den andre se deg - og genuint spørre om hvordan du har det. Og gi plass til et svar - og ikke avbryte og overkjøre fordi svaret er kjedelig - og det man selv skal si er mye mer viktig - og mer spennende. Vennskap er ikke en konkurranse i presentasjonsteknikk.

Han som gir meg sommerfuglen i magen, som jeg lengter etter i våre hvileperioder hvor han kanskje maler og jeg ligger på yoga-matten foran peisen i mørket og både mediterer og utfører stille yin yoga, med ham får ordene mine komme til - og ofte med en liten stillhet etterpå. Det gir ordene mer kraft - og så kommenterer han noe til det jeg har sagt. Eller så kysser vi bare, som et symbol på at “I see you” fra Avatar. Du er deg. Og jeg elsker deg. Og motsatt; du ser meg. Slik jeg er.

Livet er hele tiden i flow - bevegelser som der og da kan være være smertefulle, men som gir uante ettervirkninger -som frihet.

(Toto; Werner Anderson)

“Our conscious awareness is the mere tip of the iceberg of nonconscious processing.”

— Michael Gazzaniga

Du er. Jeg er.

Det skal være en glad-sak, kvitrer journalisten som ringer meg. Saken skal inn i det vi fortsatt kaller for et dameblad, et noe foreldet konsept for godt voksne. En gang jeg ble intervjuet i det samme ukebladet fikk jeg ikke lov til å være svartkledd - det ville ikke leserne kjenne seg igjen i. Så jeg fant frem en oransje genser, et kult fransk merke og smilte inn i kamera fra min grå sofa. Noen diskusjoner er ikke verdt å ta.

Men, jeg er ikke pensjonist, sier jeg. Når hun skal skrive om “godt voksne” og hvilke liv de har. Det blir stille. Hun snakker mer til seg selv enn meg, så sier hun at hun likevel kjører intervjuet.

Alder og sånn. Det er det dette dreier seg om. Og hvem som prøver å bestemme hvem du skal være. Det finnes unntak, når en artikkel viser mennesker som går motstrøms. Legg merke til ordet motstrøms, de er outsidere. 85-åringen som klatrer i bratte fjellsider. Eller at en 70-åring for første gang bestiger en havseiler - og forsvinner ut i det åpne havgapet. I går leste jeg om en 75-åring som løper maraton.

“Vi i vår alder”- sier mange. Jeg er ikke der. Vær der du - sier jeg noen ganger, men slik tenker ikke jeg. Du skal ikke forelske deg nå, sa en venninne til meg, du skal vente på barnebarn. For tiden er jeg både dypt forelsket og har et barnebarn. Kombinasjonen går kjempefint.

En slik foreldet måte å kategorisere livet - begrenser - dine drømmer, din utfartstrang, vitebegjærlighet og lidenskapen. De, som ikke gjør motstand, har på en måte gitt opp livet, i alle fall fornyelser i eget liv. Kose seg er den store mantraen; spise mer, drikke mer - og trene mindre. Mer sukker og færre gulrøtter. Sove halve søndagen. De om det, men jeg er ikke der - “vi i vår alder”. I matveien er jeg sølibatisk - havregrøt og et par skiver geitost er nok. Og vann da.

Så jeg forteller med energi om mine valg - og mitt liv til den lyttende journalisten. Fikk drømmejobben som 55-åring - bærekraft og miljø - here I come med kort grått hår. Diakonhjemmet - Dialog - som 66-åring. Erfaringene dine er noe vi ønsker - og trenger, sier de. Og vipps; så gir jeg av hele mitt hjerte til klienter - som ønsker korrigeringer og trøst - i eget liv. Selv har jeg et håp om at de vil få et bedre liv, annerledes, og tørre å kjenne på alle følelsene sine. Likevel bevare sårbarheten i seg. De kan speile seg i meg - og omvendt.

Og jeg minnes en yngre kjekk mann jeg datet over en liten periode, etter at vi hadde hatt sex; som spurte meg om hvor lenge jeg kan ha sex. Altså; da du blir 60 år; finito. Jeg ble så forbanna - at jeg slettet ham på FB, men jeg er ikke langsint, så jeg tok han inn igjen. Han er en fin fyr.

Men jeg elsker vidunderlig for tiden - sammen med han som ligger naken tett inntil meg og lytter til pusten min i mørket. Som stryker hånden over huden min - også der den er litt skrukkete.

Det er en bevegelse som heter “Fuck it” - jeg elsker det såpass mye at jeg har en tato som sier dette.

(Foto; Werner Anderson)

“How do you DIG deep ?”

— Gifts of Imperfection, Brené Brown

Nextopia 2021 - Kom nærhet

Han kommer inn fra den milde vinteren, på årets første dag - og bærer på et bilde han har malt selv. Hver eneste gang jeg ser ham, tenker jeg over hvor vakker han er. En person med mye farger; i hele sitt vesen. Det passer hos deg, sier han. Han pakker det ut av plasten - og venter spent på min reaksjon. Et stort hvitt bilde med teksten “PEACE” - langt inne i bildets romlighet.

Vi har snakket en del om at han er billedkunstner - og jeg har fått et bilde av PEACE på SMS. Så jeg er forberedt. Men det er noe helt annet å være nær det i virkeligheten. Det bærer ham - dette mennesket som berører sjelen min; hver eneste dag.

Følelsene tar meg, det er så sterkt, denne mangefasetterte betydningen som bildet er en bærer av.

Det er hans tanker - i det. Og nå ser han meg - og har kommet frem til at bildet skal få opphold i mitt hvite hjem. Han er så tett på meg når vi er sammen - og i dagene mellom har jeg nå landet i en trygghet om et oss. Akkurat det har ikke vært uten smerter. For svaret på dette finnes dypt inne i meg - og ikke ute på google eller blant mine kompiser med stor kunnskap i dating.

Å fortelle for mye om oss - til enkelte - skader meg. Jeg vil ikke det. Velger med omhu mennesker som får innblikk i livet mitt akkurat nå. For jeg må finne mitt eget svar; for noe som er et element i eget liv - heller finne ut av det selv, om jeg er meg - og han er ham; når vi ligger i mørket sammen nakne. Elsker, prater - og ler.

Jeg har hatt dager i tvil - gått endeløse lange turer og ikke forstått, ikke funnet svaret - om et oss. Så har jeg kommet hjem, kald og gjennomvåt og landa i det enkle; jeg vil være i flow - uten en definisjon av et oss. Uten en agenda for 2021, uten å bestemme hva som vil skje fremover. For det vet jeg ikke - men min oppmerksomhet - The Awareness - det er alt jeg kan være i. Og jeg er ikke bare kroppen min som lengter etter lidenskap, eller tankene mine som er en eminent spinndoktor - jeg er meg akkurat nå. Infinite Being. Now. Som har vært definisjoner om oss mennesker helt fra Buddha, Jesus Kristus, Krishna, Lao Tzu, Yogananda, Krishnamurti, eller Dalai Lama.

Det er ikke FB-oppdatering om en byttet status - til i forhold med - som skaper et oss. Det er de ordløse øyeblikkene vi har. Når jeg ligger i hans favntak. Stillhetens oss, og våre ord som omslutter vår gryende kjærleik. Vi får ikke disse dagene tilbake, med usikkerhet og en bunnløs uvitenhet - helt til vi bare er der. - i en forvisning av å flyte fra to inn i det ene. Det er oss - men hva vi kaller oss er helt uten betydning. Så lenge våre hjerter banker i takt.

Så kommer bildet PEACE til meg - for å bli en del av mitt hverdagsliv.

“The greatest healing is to wake up from what we are not.”

— The Greatest Secret, Mooji.

Boksing. Kränklimang.

Er du religiøs ? spør programlederen. Vi sitter i et lunt studio - NRK Radio, tidlig en morgen, et par dager etter at innlegget mitt “En drøm om alenejul” tok av på sosiale medier. Slik vet jeg ikke på forhånd, men med dette innlegget traff jeg en nerve; aldri fått så mange meldinger fra både kjente - og ukjente. Mennesker forteller om sin jul og lengsler - og ingen kritiserer mainstream for hvordan de feirer jul. Bare hvordan de lever denne dagen eller ønsker å være i den.

Å bryte kulturens norm, det synes mange er skambelagt - og noen synes også at jeg er tøff som tør å løfte dette frem i Aftenposten. Ut-av-skapet følelsen traff meg i alle ordene fra mennesker i hele landet.

Men; er du religiøs ? Det kommer brått, og jeg tolker det dit hen at svaret mitt vil putte meg i en boks. Kategoriseringer har mennesker alltid drevet med, og svarene våre er med på å forsterke dette.

Med et ja-svar - så ville det ha fått en innvirkning på hva jeg ønsker å få løftet fram med innlegget mitt. O ja, hun religiøse dama der - et utenforskap-menneske. Hun er ikke som oss - og vil ikke være det heller. Skål dere !

Men jeg sa ikke “nei - det er jeg ikke” - fornekte mitt store åndelige univers som disippelen Peter fornekter sitt kjennskap med Jesus. Mitt svar var ærlig - mildt fortalte jeg om mitt store åndelige landskap. At mitt liv er både materielt og åndelig. Jeg liker “My Higher Power” som vi sier i AA - eller “Knowing” som Doyle sier i “Untamed”.

Journalisten på NRK Radio snakket meg ikke ned - dette nye ordet Kränklimang som en svensk kompis brakte inn i en samtale, er likevel tett på boksing.

Det er ikke sikkert verden er slik du ser den. Det er ikke sikkert at mennesker er slik du forstår dem. Og det er ikke sikkert at våre definisjoner av både julaften-feiringer eller levesett - er det eneste riktige - og beste for alle.

Hvis du har lyst å si til kompisen din “så flink du er på jobben, men jeg velger å være sammen med barna mine” - så la være. Hvis du synes hun er flink på jobben - si det. Hvis du mener det. Og synes du at eget liv som “hemmafru” er det eneste rette - så fortell om dette uten moral for andres levesett. La det bli en fortelling om deg.

For det er bare du som lever ditt liv. Og vi andre lever våre egne unike liv.

“Too much of my life has been spent in dwelling upon the faults of others. This is a most subtle and perverse form of self-satisfaction, which permits us to remain comfortably unaware of our own defects. Too often we are heard to say, `If it weren’t for him (or her), how happy I’d be.
”

— AA, As Bill See It.

Gå innover, til ditt dypeste dype. Der finner du svaret - på hvilke menneske du skal være.

(Foto; Astrid Waller)

Drømmetydning

Hullene du faller ned i - det er advarsler. Kanskje et menneske du må passe deg for, sier han som kysser magisk - og stryker hånden varsomt over huden min. Hånden hvisker til meg at den elsker berøringens nærhet, der jeg ligger tett med ham i nattens stillhet.

Jeg har alltid drømt. Men ikke så ofte tenkt over, gått dypere inn i drømmene i våken tilstand. Nå gjør han og jeg det sammen, respektfullt og alvorlig.

Ute ved Vesterhavet drømte jeg ofte kraftfulle drømmer. Og de var så tydelige - i sin form og også budskap.

I en uke drømte jeg tre netter på rad - drømmer som alle var voldsomme, og i ettertid ser jeg at de henger sammen. De har et budskap til meg. De fjerde dagen satt jeg samme med Peter Høeg og fikk løftet drømmene ut av sjela mi, mentalt lagt dem frem i landskapet mellom oss - og jeg lyttet til hva Peter forteller meg. Tolkningene er veiledning og råd til min eksistens - mitt levende liv.

Det er en gave å dele - tørre å fortelle om noe vi gjemmer dypest i oss selv.

Det blir mindre farlig - og redselen går over i en analytisk form. Jeg ser budskapet. Tydelig og klart.

Igjen har jeg drømt; kraftfullt. Ikke så merkelig, neste år skal jeg delta på “Drømmer og meditasjoner” sammen med Peter - og derfor har jeg reflektert en del over hva jeg vil lære på dette kurset. Jeg vil gå dypere inn - for å komme tydeligere fram igjen.

Og en natt fortalte jeg han om drømmen. Vår første natt sammen. Han som har krøpet inn i sjela mi og opp i sengen min, som omfavner meg med kjærlighet og varsomt stryker hånden over min nakne hud. Og der, i natten, tok vi drømmen alvorlig og drøftet den.

Hva betyr de to mørke hullene jeg falt ned i og så vidt klarer å klamre meg til kanten og kom opp ved hjelp av min følgesvenn ? Hvorfor var det en stor ørn i hull nummer to - som flakser med de vakre store vingene sine - og vil fly ? Tilbake til himmelen og friheten ? Og hvem er min følgesvenn ? En litt grå eldre mann - med en stor mildhet i seg ? Som jeg føler elsker meg betingelsesløs ?

Ingen av oss er bastante, vi kom med antydninger, og alt ble ikke løst denne natten. Men det satte i gang mer tankevirksomhet, som jeg skal ta med meg inn i skogen, mens jeg vandrer der i stillheten, alene, men likevel ikke ensom. Er det fordi den grå milde mannen også er min følgesvenn nå - dypt inne i naturens mangfold ?

“! am...I am...I am....”

— Utamed, Glennom Doyle

Stenger vi av for drømmenes betydninger ? Ser vi ikke det bør se - for å vokse som mennesker ?

(Foto; Astrid Waller)

En drøm om alenejul

(Dette er en refleksjon som stod i Aftenposten fredag 11. desember og lagt ut på nett. Jeg traff en nerve - innlegget ble en av de mest leste på Aftenposten nett - og NRK vil ha meg i studio. Det varmeste er alle meldinger jeg har fått fra kjente og ukjente mennesker. Alle vakre og ærlige. Det finnes flere måter å leve på, å feire jul på. Gå innover i deg selv og spør; hvordan vil jeg feire jul - med hvem ? Meg selv ?)

Endelig kan jeg være mye alene, uten å få blikk som sier «stakkars deg».  Jeg har ikke lyst til at andre mennesker skal synes synd om meg, jeg har heller ikke ork til å gå i forsvar og si at jeg har lyst til å være alene på julaften, feire er kanskje et for sterkt ord å bruke. Feiringer er vel helst et ord vi bruker når man er flere enn et enkelt menneske.

Men jeg har lyst til å være alene, i stillheten – og kanskje jeg får kontakt med Gud. I det store guddommelige universet – som vel er julens omdreiningspunkt. Jeg vet ikke, har aldri fått testet ut en slik alene- julaften.

I ti år har jeg prøvd å være alene, men jeg har gitt meg. Takket ja til både den ene juleinvitasjonen og den andre.  Smilt på bilder på Facebook, tagget i store juleselskapet, at der er jeg også.

Det har vært fint det også, ingen ting å klage på over maten eller alle de mennesker jeg har delt ulike julaftener med. Masse gaver og mange klemmer.  

Poenget mitt er at vi er noen mennesker som trives alene, og disse pandemi-tidene er vår gullalder.  Nå kan vi være mest mulig alene, spesielt vi som er i risikogruppen, med Helsemyndighetens velsignelse.

Det er nå legitimt at jeg kan si, og selvfølgelig begrunne det med pandemi-forsiktighet, at jeg (dessverre) må takke nei.  Ta hensyn til meg selv, vet du.  Og ingen spør meg noe mer, bare nikker samtykkende – og sier at jeg er fornuftig – at jeg også er med på den store dugnaden.

Det store mantraet nå, i aviser og på tv, er at vi nå lider, fordi vi ikke kan være mange. Sammen.  Fra 10 til 8, kanskje bare 2-3 nær nesten-klemme mennesker er tillatt.  Og jeg er selvfølgelig med på dugnaden – uten å  oppriktig lide.

Nå kan jeg puste fritt – alene.  Og være den jeg ønsker å være.  Jeg må vel skynde meg å si at jeg ikke misliker mennesker.  Sosial er jeg også, men ikke hele tiden.  Jeg er ikke en virvelvind blant mennesker, men heller et svalt pust, som deltar mildt i julerushet blant glade mennesker.

Jeg klarte heller ikke i år å velge mitt førstevalg. Nemlig å være alene på julaften.

 Sønnen min, sendte meg en fin melding, hvor det sto at «...er du helt sikker på at du ikke vil være sammen med oss.. ?»

Og jeg er jo ikke helt sikker. Alene-forsøket er en lengsel. Familien min er virkeligheten. Så jeg takket ja i år også.  Og så får jeg se om lengselen tar overhånd neste år. 

God jul i alle fall – til hver og en av dere, og alle sammen.

“Min Gud, min gud, hvorfor har du forlatt meg?””

— Bibelen, Markus 15-34

Noen små skritt; så er julen her - for oss alle. La din indre intuisjon stemme overens med din tilstedeværelse.

Et helt liv. Halvveis.

Kyssene er fortsatt magiske. Og de kommer i nye og ukjente varianter, nye måter å leke lidenskap, utforske, la de være ordene jeg ikke sier. De avslører hele meg, men er det noe å avsløre ? Jeg er her nå. Tilstede. Og min tilstedeværelse er et resultat av et liv, skal ikke underkjenne det, men alt som er levd, er ikke tydelig i meg når jeg kysser ham i mørket.

Jeg har lest mange selvhjelpsbøker. Et rart ord, suge til seg råd fra en annen (forfatteren) når bøkene defineres som selvhjelp. Men klarer vi mennesker å forstå oss selv - fra oss selv ?

Ja, mener forfatteren Glennom Doyle i “Untamed” - med den magiske undertittelen - “stop pleasing, start living”. Gå innover sier hun, til Knowing - slutt å google, slutt å spørre alle kompisene dine. Sett deg ned i stillheten - og vent. Gå innover,,,gå innover…så kommer svaret til deg.

Jeg erfarer. At for meg; så stemmer det. Kanskje “Untamed” skal være min siste bok om selvhjelp, men den er egentlig en bok om hennes liv. Som jeg kjenner meg så inderlig igjen i. Et menneske som har mange mørke sider, som vil være i et utenforskap, som kan stå på en bro - og ville hoppe. Kjenne dragningen til alt det som ikke er bra for meg, som likevel har krefter til å ta det lille skrittet tilbake fra brokanten - og så gå hjemover.

En dag tenkte jeg at jeg har lest nok. Fra ord til handling ville fornuftige mennesker si, men jeg er ikke hjernemenneske, men hjertemenneske, og lever mitt lille liv i det stille, hverdagene former meg.

En gang i blant forteller jeg om det til andre. Min historie er ikke unik, det unike er at jeg forteller den. Det alle tenker, men ikke gjør.

Og mennesker vet selv om dette, være tilstede. Og leve i nuet. Men, jeg erfarer at de likevel ikke forstår det. Fordi de ikke handler.

På mitt mest intense, da jeg datet, følte jeg i ofte på første date, at jeg like så godt kunne ha tatt med min cv. Lagt den på bordet - og sagt at han kan lese den når han kommer hjem. Hvis fortiden min er interessant. Og så kan vi sitte der i nåtiden sammen, og være. Men det skremmer, har jeg forstått.

Og er det slik at hele mitt liv, skal på bordet, før vi vet om vi blir kjærester ? Hvorfor tør ikke flere mennesker bare flyte med, ha en kortere livsforståelse, enn å få tiår med liv inn som et must; for å ville ha et nytt menneske tett på ? Hvis han og jeg skal blande to liv, blir det over 100 år med erfart levde år. Vil vi det ?

Jeg vil ikke spørre. Han kan gjerne fortelle - fra fortiden sin. Men det er nå jeg kysser ham. Og det er nå vi er nakne sammen. Og jeg trenger ikke et helt liv inn i mitt liv. Halvveis, litt fra oss begge, mindre jo bedre. Jeg lever ikke bare minimalistisk i min materielle verden, også min mentale verden er i en reduksjonistisk flow. Jeg vil være fri - ha friheten til å fly. Høyt og svevende.

Så får kyssene fortelle alt om meg. Hvis han vil smake dem - og lytte til ordene som ikke kommer. I mørket.

Jeg snur meg bort fra fortiden, har ikke blikket inn i fremtiden heller. For det er nok; å bare være her. I nåtiden.

““I am happier now. I am not doubting myself as much, and that is making me confident and stronger, so I am suffering less.”

— "Untamed" - Glennon Doyle.

OMG. Gud. Og djevelspråk.

På veien over fjellet med pater, så tok jeg meg selv i si mye Gud. OMG - jeg elsker å si det, når jeg er myk, kreativ og hipseraktig. Pater, han er en mild pater, derfor elsker jeg ham også, han rettet ikke på meg en eneste gang. Det var jeg som rettet meg selv. Etterhvert. Sitte så mange timer tett med en bror, som han er, en Guds budbringer på jorden, så fant jeg ut av det sjølv. Så jeg tenker; at da er jeg i prosess; mot et renere liv, hvor alle fyllord blir borte med vinden som kommer til meg og renser meg; mild og varmt; akkurat som pateren min.

Og så spør jeg ham; hvorfor ikke si Gud, i hverdagsspråket ? Eller Djevelen. Faen er det noen som sier, uten å mene djevelen. Herremingud - sier andre. Uten å be til Gud.

Jeg hører ord som respekt, ydmykhet og også være i Guds landskap når Han skal nevnes. For de gangene jeg har sagt det; så er jeg så langt unna Gud som det går an. Og historien om han vektløfteren som mistet Gullet fordi han bannet - er jo morsom, men også alvorlig.

Han måtte lære seg å si noe annet - når han presset seg selv så kraftig at han var utenfor seg selv.

Og hendelsen med sønnen min Dan - som fikk beskjed om å bytte t-trøye i USA hvor det stod “Who fuck is Prada” - både i respekt til Gud - men etterhvert i egen forståelse til Prada; jeg som er en fashionista.

Alle andre vanlige hverdagsord kan brukes - det er bare du som putter betydningen inn i det.

Og Djevelen; der er i alle fall jeg for godt oppdratt hjemmefra; at han ikke er i tankene mine, eller ordene. En av mine kompiser, banner mye, har et røft språk. Merker at jeg begynner å bli sliten av det. Nettopp fordi jeg legger merke til at hun trenger “faen” for å uttrykke seg. Har hun ikke nok ord ellers ? Klarer hun ikke forklare hva hun mener uten slike fyllord ?

Hun får finne ut av det selv. Det jeg kan gjøre er å være tro mot min overbevisning om ikke misbruk av noen få ord. Det har blitt renere å leve.

Og nå er Gud i hjertet og sjelen min; men ikke mer i hverdagsspråket mitt. Bare når jeg er i hans landskap.

“You are not a drop in the ocean. You are the entire ocean in a drop.”

— Rumi (1207 - 1273)

Munchs bilde både bergtar og skremmer. Jeg ser både Gud og Djevelen i framstillingen av “Vampyr”.

Drømmer - kom kjærleik

Jeg trenger drømmene; for å leve. For å eksistere - for å puste; for å se og lytte. Drømmer smelter inn i virkeligheten og virkeligheten inn i drømmene. For disse to universene er min verden; de er meg.

Og jeg blir blodfattig og blek hvis jeg skal sette dem opp mot hverandre, hvis jeg skal måle deres betydninger, som om mine universer har noen egenskaper i det hele tatt. De er min pust, mitt blikk, min lukt.

Og jeg er her; i sammensmeltningen mellom to universer; som oftest er de ett. “I have a dream” - ordene som formet USA i mange år fremover; skapte håp som brast, gang på gang. Men drømmen besto. ”Dream big” sier Amir, min persiske sjelsvenn som er grenseløs i sine drømmer. Og drømmer blir spor, akkurat slik aboriginerne lever etter i Australias villmarker. Det er drømme-sporene som gjør at de holder seg fast til denne verden, at de ikke faller ned i dypet.

“Se - alt det du ikke ser” - sier jeg. Se bortenfor livet.

Og her er jeg; med mine drømmer som nå er grenseløse ; om en kjærleik som er gryende, som kommer til å spire ut av drømmene våre. Fordi vi begge vil; følge våre drømmespor. Always. To the end. I denne magiske kjærleiken; som han og jeg har begynt å lage våre spor i.

Da jeg kler meg naken for han, min elskede, kryper opp i sengen, som blir vår, og etter vår første natt sammen, skal jeg hviske drømmene mine til ham. En tidlig morgen, mens drømmene er ferske - og verden der ute er urørt. Og jeg vil takke livet; det rare magiske livet. For mine drømmer.

Drømmespor som du og flokken din leser ut av lanskapet. For tiden i øyeblikket - og alle tider fremover.

“I have a dream today!”

— Martin Luther King

Den ordløse kjærleiken.

Han stryker hånden sin over min nakne hud. Det er stille i leiligheten, utenfor er livet i gatene helt fraværende. Det er fint, denne ordløse nærheten mellom oss, som likevel har tusenvis av kommunikasjonens elementer i seg. Vi er så heldige, som er i starten av å skape noe som kan bli oss, en ny kjærlighetshistorie. Omdreiningspunktet i oss ligger i hvordan vi reagerer på den andres stillhet og også tale.

Vi er. Og vi skaper. I stillhet. Og i handling. Og ord.

Stillhet er mer krevende enn å snakke. Vi lever i et snakke-samfunn, sier han. Podcaster inn i hodene våre 24/7, alle ordene som skaper oss, uten av vi selv er med å forme, fordi vi bare lar det skje. Filmen “Babelens Tårn” kommer til meg, mer tittelen enn selv filmen. Den viser, husker jeg rett, forskjellen mellom livets sannhet og den bedøvende skravlingen mellom mennesker.

Jeg vil lytte til hans stillhet, kjenne luktene av oss, føle kroppenes bevegelser. Alt sammen som blir våre minner. Etterhvert.

Hva vi også, der i lidenskapens univers, er alt. Fordi vi har rene blanke kjærlighets-ark som kan bli oss.

Og sist, fortalte jeg om døden, fordi akkurat den dagen hadde den vært meg så nær.

I ettertid tenker jeg at han lyttet med meg gjennom hele historien min, han forsto at jeg trengte å si alt sammen. Og når jeg var ferdig med fortellingen, tømt for den, så er jeg klar for oss. Der i leiligheten hans - i det dunkle lyset av levende lys - som omkranser oss. Og kyssene våre er fortsatt magiske.

Husker du, denne første tiden i ethvert kjærlighets-forhold, hvor en definisjon av hva vi er; fortsatt er usikkert ? Og hvor usikkerhetens djevel kan hviske deg i øret at slik du tror alt sammen er, kanskje ikke er slik likevel ?

Forståelsene våre blir etterhvert bli samstemte. Hvis vi blir et vi. Men ikke ennå, alt til sin tid. Tenker jeg. Det er også vondt deilig å svømme i usikkerhetens elv.

Heraklit sier at du ikke kan stige ned i den samme elven to ganger. Neste gang vi ses, er både vi og elven annerledes. En ny blank side i kjærlighets-historien.

Jeg må være tro mot egen forståelse. Nyte. Gi. Og ta i mot. For ellers dør den rene magiske kjærleiken - som svinger innom våre liv, men svært få fanger den opp. Lik en vakker sommerfugl - som virrer litt i solens lys. Før den lander - der den skal være.

Kjærleiken stopper opp der det er plass til den. I stillhetens univers. Den er lydløs, kraftfull - og det vakreste som finnes. Og helt usynlig.

Vigelandsparken viser kjærleikens urkrefter; de gode - og de onde.

“I begynnelsen var Ordet.”

— Bibelen, Joh 1, 1-2

Dagen derpå. Glede og redsel.

Vi kysset i mørket, med lysglimt fra lyktene i Frognerparken. Og kysset ble slik jeg alltid har drømt om - en evighet i følelser. Og vi gikk sammen inn i parken og pratet, som om vi alltid har kjent hverandre, likevel var alle fortellingene den ene gav den andre helt nye.

Det er en uendelighet i oss begge, vi vil så inderlig gi av oss selv på vår første date. Ikke for mye heller, men historiene våre kommer i bisetninger, mellom ordene som er med å skape meg i hans bilde. Og omvendt, jeg tar i mot, deler av det som har vært hans liv.

Han blir med meg hjem, ikke for å ha en One Night Stand, bare for å se hvordan jeg bor. Det er jeg som foreslår det - og så følger jeg han bort til 20-bussen, på veien kysser vi igjen. Og utveksler mobilnummer.

Om kvelden kom en sms - og at han ville gå videre. Og jeg vil det også, selv om det gir meg frykt. For alt jeg må gi slipp på, for å ta i mot han. Åpne sjelen min - og la han ikke bare krype tett inn til kroppen min om natten - men også inn i sjelen min.

Det letteste er å takke nei - og si “takk for daten, men jeg går ikke videre med deg”. Hvor mange ganger har jeg ikke gjort nettopp det ? Men det største og vakreste er å si ja - og fortelle om min frykt og sårbarhet. Og møte han igjen. Da er vi ikke datingens skuespillere, men sårbare søkende sjeler som forenes - først i mørket for et kyss - så for evighetene av lidenskap med to nakne kropper. Og sjeler som smiler.

Jeg må tørre å slippe frykten - for å feile. For i kjærleikens univers finnes det ingen garanti.

(Foto; Werner Anderson)

“Truly, it is in the darkness that one finds the light, so where we are in sorrow, then this light is nearest of all to us.”

— Meister Eckhart

Et kyss. I regnet.

I kveld ? spør han, han jeg ikke vet navnet på, men som jeg har gitt mine lengsler til. Jeg kjenner at det knyter seg i meg; det kom for brått - en date - IRL - allerede. Hvorfor lukker jeg meg nå, når jeg har tenkt på han så ofte i disse dagene vi har sendt meldinger fram og tilbake, hans ord og lengsler i vår nettdating-kommunikasjon. Og jeg også, gir av mine lengsler.

For ord der inne er så lite krevende, med et lite tastetrykk, kan han slette meg og jeg vil forsvinne inn i det store svarte universet. Og møter jeg ham i Oslos gater, er det ikke sikkert vi kjenner hverandre igjen. Og gjør vi det, så vil vi gå forbi hverandre. Vi har ikke kommet til “Call Me by Your Name” - vi har ikke luktet den andres lukt, hørt latteren eller stemmen.

Men; Om tre dager har vi sjansen til å velge. Den andre. Eller ikke.

Piner jeg meg selv nå ? Selvpisking, når jeg først sa at vi kan møtes litt inn i den nære fremtiden, og i dag, vet jeg at de dagene frem til et kyss i regnet, i mørket vil bli smertefull.

Jeg gjør meg heller ikke kostbar, men alle disse datene mellom oss lengtende, gir meg en frykt. Og jeg blir sliten av det, ikke av han, men av alle mine tanker omkring en mulig nærhet.

Likevel fortsetter jeg, fordi denne helgen hvor ensomheten ble for stor, åpner jeg profilen min igjen. 2015 var siste gang jeg var aktiv. Så jeg er en gjenganger, og jeg selv forundres over at det har nesten gått fem år. Jeg vil tilbake til roen - som jeg har idag. Jeg drømmer også om å ha en tett på. Er det mulig ? Å få leve med en slik dobbelthet ?

Og nå er dagen her - og i dag tidlig sendte han meg et klokke - med viserne på klokka seks. Ikke noe mer. Jeg liker vår måte å kommunisere på; så enkel og minimalistisk.

Men alt avhenger av kysset. Som vi har avtalt - klokka 18. I regnet. I parken.

Ensomheten er også en trygghet, som jeg mestrer. Tør jeg slippe taket ?

(Foto; Werner Anderson)

“No amount of skillful invention can replace the essential element of imagination. ”

— Edward Hopper

I mørket er alle engler. Lysende svarte.

Om natten er jeg hel, sårbar naken - slik at jeg klarer å puste, ikke fanget av alt det jeg bør være, bare enkelt være. Forstår du meg - du jeg ikke vet hvem er, som lever og puster i et annet rom, men på en måte er vi i en samklang ; i det samme rommet; vi nattens mennesker, som kryper rundt gatehjørnene når solen får sin kraft., som går og venter til at vi igjen kan puste. Jeg vet du finnes, men kjenner deg ikke. Vår tid vil komme. Vi seiler forbi hverandre i mørkets storm, havenes hav.

Jeg skremmer menn som vil ha lyse kvinner i sine pent regulerende livet. Ikke drama skriver de på nettdating-sidene. Og nå ser jeg dem ikke mer på Tinder, det er en mening med alt sammen, fordi jeg er blitt utestengt, min uskyldige profil, men Tinder står på sitt, og hacking påstanden min forsvinner inn i cyberspace. Min mørke usynlige skjønnhet finner ikke gjenklang i Tinders lysende univers.

Du må hvile i stillheten hvisker Den store Skaperen. Noen ord som er ment for meg, og bare for mine ører. For i stillheten er jeg, mørket som vi elsker - og snart vil han du skal være tett med i mørket med - komme til deg.

Du må bli helt fri. Du må slippe din fortid. Først da er du klar. Slik jeg ser deg. Så hvil nå, lukk øynene og drøm. Drøm stort i det lille. For i drømmene er alle engler lysende svarte - og blant dem, midt i mellom, kommer han - som du har ventet på. Lenge.

Hør mine rop, min lengsel … mitt mørke - og til meg smyger, som et trøstende svar, “Loom” - den magiske musikken til islandske Olafur Arnalds; som et dryss smertestillende - inn i sjelen min.

Jeg vil ikke vite alt, om han jeg skal elske, fornemmelsen av det usagte er lidenskapens essens.

“Listen to the whisper before it becomes a scream.”

— A course in Weight Loss, Marianne Williamson

Hva jeg har lært. Av munken.

Det står en gammel bok i bokhylla mi - “Munken som solgte sin Ferrari” - blant de få bøkene som har overlevd min reduksjonisme. En annen bok heter “Det virkelige folket” - om en vandring gjennom Australias ørken med en aborigin-stamme. De snakker så direkte til meg - tar meg med på reiser i forvandling - og hvisker til meg i nattens mørke at jeg også kan gjøre et livsvalg - som vil forandre mitt indre, og dermed mitt ytre. For det siste er bare en beskyttelse - for å verne det som er meg - og kanskje tydeliggjøre for meg og andre hvem dette mennesket som er meg - virkelig er.

Slike valg, slike reiser - er for meg en renselse.

Jeg vil være den munken - drømmer jeg.

Dra fra alt og alle. Selge meg fri. Si farvel - og forlate det livet jeg er i. Ikke kutte relasjoner, men pent og stille forlate dem - eller mer den jeg er. Ikke la karma ødelegge, men heller gi meg en åpenhet for livet.

Og så stopper jeg opp - og forstår at jeg har gjort dette. Vært en munk eller en vandrer i min ørken. I noen år..

Jeg reiste ikke til Australias ørken - eller inn i jungelen som den svenske siviløkonomen gjorde - for å transformeres til en buddhistisk munk.

Jeg ble en munk - kledd i fashion, med hvile i retreater og en lengsel mot Vesterhavet.

I AA forstår vi mantraet “før - under - etter.” Om livene vår før, mens vi herjet og drakk, under transformasjonens tid - og livet etterpå. Tørre å ta skritt på den stien jeg først etterpå oppdaget, være både redd og sterk, og begynne å puste igjen, rolig og dypere. For jeg oppdager at jeg aldri før har vært så mye meg, så autentisk som jeg er akkurat nå.

Jeg pustet ikke før - ikke slike dype pust. For min pust var et tegn på livet mitt før; korte forhold, alt for mye på for trang plass - osv.

Er jeg en munk i eget liv ?

Ja. For transformasjonen har vært både lik munken med Ferrarien og han svenske som nå har kommet tilbake fra klosteret. Eller som forfatteren Peter Høeg ute ved Vesterhavet - sammen med meg.

Alt har en slutt. Sier den buddhistiske tro.

Jeg sier farvel til min Thomas.

For vi var ett i fortiden, og vi er ikke de samme menneskene lengre. Vi har forandret oss. Hver for oss. Og historien vår er avsluttet. Han er et magisk minne, men minner er ikke nåtid. Farvel Thomas, farvel - og tusen takk for oss.

Alt som slipper - gjør meg helere.

Jeg søker hele tiden; for å bli rustet for smerten som ofte smeller til i sjelen min. Det er tidlig morgen, jeg kjenner at det blir lysere, enn det var i går.

Jeg elsker livet, det mørke, det grå og det lyse. Mørket skremmer noen. Jeg blir bergtatt av det. For i mørket er jeg aller mest kreativ - og ren. Ren til å tenke ærlig, til å skrive, til å se verden.

Så kom til meg alle munker. Jeg elsker hver og en av dere. For dere gjøre meg hel. Og ren.

“This to shall past”

— Persian Sufi

På soverommet mitt står denne - en påminnelse om at alt går over. Øyeblikk er akkurat - nå.

Det perfekte finnes. Ikke.

For ikke så lenge siden ble jeg intervjuet av VG - en Snap-sak for de mellom 15 - 25 år. Avdeling Z - og alt dette viser samtidens realiteter. At det er via Snap det formidles, VG-avdelings navn Z, målgruppens alder - og ikke minst tema. Som er at stadig flere unge “legger seg under kniven” - eller forandrer på det vakre mennesket de allerede er.

En ung jente sa det så sårt, vakkert og sant; Det perfekte finnes ikke.

Hun var sliten av jaget - etter å perfeksjonere seg. Ikke bare med detaljer om øyebryn og vipper, men også om den trente slanke kroppen. En evig jakt - i et landskap som endrer seg hele tiden og hvor kravene blir mer og mer umenneskelige - og fjerner seg fra den normale vakre kroppen.

Og samtidig; så leser jeg en bok - “Jag kan ha fel” - om den svenske siviløkonomen Bjørn Natthiko Lindblad - som forlater alt - og blir skogs-munk.

I 17 år var han munk - og når han vender tilbake til Sverige - så går han rett inn i en nesten 2 års depresjon. Hva var det med samfunnet som knekte ham - så sterkt ?

Alt var blitt dyrere. Alt mer støyende. Alt mer uoversiktlig. Og kanskje også flere mennesker med mindre nærhet. Han undrer om når samfunnet blir mer sivilisert - at vi da blir mer og mer ekstreme - ? Polarisering. Meg - Dem. Og i alt dette; en tydelighet i å markere seg; både kropp og sinn.

Jeg skal ikke kritisere i senk det samfunnet jeg er en del av; det jeg kan gjøre er å finne “Min mening med livet” - og ha et ønske - en intensjon - om at min væremåte kan ses i vrimmelen - slik at andre ønsker å ta til seg noe av den. Hvis det er verdt det for andre mennesker. Som munken sier det; Lev slik du har hjerte til, fortell om deg selv; hvis noen spør.

Munken levde et asketisk liv; et mål måltid om dagen. Faste i timene i mellom. Ikke alle disse mellommåltidene mange av oss putter i oss - uten å tenke over det. Ikke sex på 17 år. Ikke dele det nære livet med mennesker man selv velger. Men han var fri - i det buddhistiske.

Ja; jeg vil leve livet. Elske livet - og denne uken skal jeg prøve å leve - som en skogs-munk. I stillhet. Og til helgen; føle hvordan jeg føler. For meg; en åndelig og kroppslig reduksjonisme - bortenfor Det Perfekte Mennesket.

Nils-Aslak Valkeapää/Äillohas; Säpmi - Mine åndelige røtter. Som gir gjenklang i livet mitt i dag.

“Eallinvuohki lea dáidda. (Levemåten er kunst)”

— Nils-Aslak Valkeapää/Âillohas

Familie. Løgn. Sorg.

Det ulmet under overflaten, hele familien min visste og bar preg av det. Likevel luftet vi det ikke ut, alle de sorgene hver av oss bar på. Hadde vi klart oss - som en familie, hvis vi hadde snakket ærlig sammen ?

I ettertid har noen av disse menneskene fått profesjonell hjelp, men vi kunne nok ha unngått å kommet så langt. Hvorfor turde vi ikke det ?

Livsløgnen med alle sine ødeleggelser har fått fritt spillerom - og dermed muligheten for å gro seg større.

Det får jeg aldri svar på. Fordi vi ikke gav det livet en sjanse. En annen form for å leve. Men jeg tror at med ærlighetens språk vil også en godhet ha kommet inn i den familien jeg en gang var en del av.

Den del av min gamle familie som fulgte meg videre i livet, mine to sønner og jeg vi har snakket oss rene for dette; fortidens fortielser. Vi har sett det samme, og er nå forent i en enhet av ærlighet som gir oss styrke til å være - oss.

En gang i blant møter jeg mennesker som lyver. Hvorfor gidder dem, tenker jeg. Jeg har kommet fram til et svar. Det kreves mindre innsats i å lyve, hegne om sin forståelse av en hendelse, enn å tørre å stå ved hva som egentlig er sant. Jeg blir ikke sint på slike mennesker, det jeg lærer av dem er at jeg ønsker å fortsette å kontrastere dem; prøve å forstå livet og verden i sanntid, være åpen for sannheten. For det finnes en tilnærmet sannhet. Vi ser alle verden forskjellig, men urkraften er det sanne. Og i denne ligger livets sjel.

Og jeg tenker; hvordan får slike mennesker det - etter som årene går, med en sjel full av ulike løgner ?

Og hvorfor tør de ikke prøve ærlighetens sti ?

Løgn binder familier sammen. Kjærester sammen. Mor og datter sammen. Far og sønner. Så lar vi ofte årene gå, og smerten og sorgen fortære oss. Løgnen er slike familiers omdreiningspunkt.

Noen bryter ut, gjerne med voldsom kraft. Ikke at de angriper de andre, de som blir igjen, men de finner en magisk styrke i seg selv, som er så kraftfull at de etterlatte kryper lengre inn i løgnens hule.

Så skjer et lite, eller stort mirakel. Den ene blir fri, fra løgnen. Hun går derfra sterk - og med en sjel hvor godhet er det som fyller sjelen; som gjør godt for både dette mennesket selv og alle dem som kommer i hennes nærhet. De har en egen energi, en frekvens som er koblet på universet, det grenseløse.

Når jeg gikk ut av ekteskapet, forlot jeg også den lettvinte løgnen, som hadde et jerngrep på meg. Jeg pustet, men levde ikke. Og jeg forsto det først i ettertid, hvor lettere jeg pustet, hver eneste dag. Og hjertet mitt bar ikke på sorgen mer, som jeg ikke forsto var en sorg den gang, før den forsvant - sammen med han jeg en gang hadde elsket. Løgnen ble i alle disse årene med ham omskapt til en stor sorg.

Det rare var; når jeg pakket ned hans klær for å sende dem til ham, der han bodde sammen med sin nye kjæreste, at samtidig pakket jeg ned den store mørke forpestete løgnen - og sorgen.

I dag takker jeg, fordi jeg er magisk fri. Ren; i dette livet som er mitt.

“Det var ustyrtelig mengde lag! Kommer ikke kjernen snart for en dag?”

— Henrik Ibsen, Peer Gynt

Noen mennesker glemmer at de bare, eller heldigvis, har ett liv. Dette skapes hver eneste dag; rent.

(Foto; Werner Anderson)

Kjærlighetsevnen

Den danske forfatteren Peter Høeg fortalte meg en gang at kjærlighetsevnen er helt uavhengig av et annet individ - eller natur, objekter eller noe annet som en elsker.

Men når jeg mediterer, som Peter også har lært meg, starter jeg med å tenke på et menneske jeg er glad i; med kjærlighet. Det kan være sønner, eller en nær venn. Det er godt å ha noe visuelt å se for seg i det indre landskapet - og så utvikle den sterke kjærlighets-følelsen videre; ut i kroppen - og så slipper jeg den og den svever videre ut i det store universet. Der skal den virke, gjøre andre gode.

Jeg har en venn fra NA (Anonyme Narkomane) - som fortalte meg en helg han bodde hos meg, mens vi gikk sammen, hjemmefra, gjennom byen og over til Munch-museumet på Tøyen, at han kjente maten bevege seg ut i hele kroppen. Den vandret rundt - og ut til aller yttergrensene, slik at hele kroppen fikk sin næring. Jeg protesterte litt, lo kanskje en liten latter, men han stod på sitt. Og siden har jeg tenkte mye på denne lille hendelsen - og kommet frem til at han hadde rett. For han gav seg selv en kjærlighets-gave - til kroppen sin som han betraktet som Guds gave til ham selv. Den hadde han herjet så mye med da han var aktiv narkoman, nå pleiet ham den kjærlig, og det var ikke nok å bare spise sunt, han måtte tenke sunt også.

Så jeg har tatt lærdom av ham, og tenker sunnhets-tanker om min kropp, mater den med godhet, dvs næringsrik mat - som ikke skader den - og dermed meg.

For tanken har også kommet til meg; elsker jeg nok ? Godt nok ? Og en tanke har liten verdi - hvis den ikke settes ut i praksis, dvs en handling.

Jeg øver meg på sønnene mine. Sier ofte til dem at jeg elsker dem, er der, vennlig og støttende. Jeg tror at de vet at jeg alltid stiller opp for dem. At jeg er ærlig. Og god - omsatt i kjærlighet til dem.

Det er min kjærlighetsevne. I praksis, som alltid starter i tankene mine, hvor denne evnen er først, og bare for meg. Og for at den ikke skan visne helt, må kjærleiken omsettes i handling.

Kjærlighetsevnen må omsettes fra en tanke til en handling. Ikke lås den inne i sjelen din - få den ut..

“Every time you don´t follow your inner guidance, you feel a loss of energy, loss of power, a sense of spiritual deadness.”

— Shakti Gawain