Farvel silikon, farvel

Nå er det over, sier mild stemme til meg. En sykepleier ser vennlig på meg.

Jeg blir løftet over i sengen fra operasjonsbordet og trillet inn på post-operativ. Og så får jeg en kopp kaffe med melk og et rundstykke med ost, tomat og agurk. Så godt den kaffen smaker og rundstykket er himmelsk. Har fastet siden dagen før. Er sulten, tross litt omtumla.

Beslutningen har modnes over tid, flere år. Etter at jeg hjem fra Master-studiet i Firenze og ble singel; så fikk jeg livet igjen i gave. Jeg skulle skape den Gunn-Helen jeg aller mest ønsket å være. Og leve som.

Jeg har drøftet det med nære venninner og sønner med kjærester. Og med lege.

Beslutningen er min - og blir min siden jeg ikke har hatt noen fysiske problemer. Jeg snakker om silikon brystimplantater - som har vært en del av både kroppen og sjelen min i 13 år.

Jeg som jobber med bærekraft og miljø, har økofilosofi som ideologi, lever et holistisk asketisk og enkelt liv; i dette livet er silikon et fremmed-element.

Ingen har noen gang kommentert at mine pupper har vært store - eller virket kunstige. Men avgjørelsen ligger ikke der, men at jeg ikke er den samme som jeg var da jeg satte dem inn. Men, jeg skal være ærlig å si at jeg i nakenhet med en mann - har jeg selv synes de er “for store”. Nå vil jeg kle meg av - og det er bare meg - helt ren - innenfor klærne.

Siste rest av mitt forrige liv forsvinner nå, har jeg spøkefullt sagt, med en snev av alvor.

Jeg er transformert til en annen Gunn—Helen; andre verdier i livet, en jobb jeg mener er verdig å bruke tiden på - er med på i småskala å ta vare på planeten vår. Også er jobben som rådgiver i f t rus en jobb jeg brenner for.

Nære tette venner. Harmoni i familien. Jeg er ikke lengre hun som levde i luksus med en stor sorg i hjertet. Og kunstige pupper.

Hun er fortid. Jeg derimot må avstemme kroppen med den sjelen jeg har.

Jeg gleder meg til å vise meg flatbrystet - synes det er vakkert, når jeg titter i smug på de unge kvinnene på yin yoga eller når jeg er sammen med kvinner som stolt viser frem den kroppen som er helt ren - så har jeg fått små dråper til å ta dette valget.

Under narkosen drømte jeg en stor sterk drøm. Jeg stod på toppen av et høyt fjell, det var mørkt og bratt for å komme opp dit, på siden var det grønn vegetasjon, frodige busker. I dalbunnen stod han som vekket lidenskapen i meg - på Grains Cafe en tidlig lørdag formiddag. Han er blid, ser opp mot meg på fjellet - og så snur han seg mot meg; jeg som ser meg selv uten i fra. Han er der, nede i dalføret - men på fjelltoppen står jeg helt alene.

Blikket mitt går opp til meg der opp igjen. Jeg står stødig, rakrygget - og sterk. Håret er løst og det beveger seg i vinden. Og jeg ser fremover - innover mot horisonten - universet - og ser meg ikke tilbake. Eller ned i dalføret. Der har jeg vært. Nå vandrer jeg videre. Igjen.

Nå er du der Gunn-Helen - den du fra nå skal være; både i kroppen og sjelen.

Og mest jeg ligger på post-operativt tikker det inn message både fra Dan og Leo; hvordan har du det mamma ?

Magisk, taster jeg tilbake. Nå er jeg hel. Slik jeg skal være.

““How can I begin anything new with all of yesterday in me?”
”

— Leonard Cohen, Beautiful Losers

I drømmen under narkosen stod jeg høyt oppe på en fjelltopp - og så fremover og utover. Fremtid. (Foto; Werner Anderson)

Blokkeringer. Stillstand.

Hun kommer gående mot meg, det er en av disse varme høstdagene, solen varmer der jeg sitter på benken og skjønner at det er hun som jeg har avtalt med. En felles venn har spurt om jeg kan ta en samtale, med mål om å hjelpe. Hun sliter med mye, og jeg skal prate om AA og at det finnes hjelp hvis hun ønsker å kutte ut alkohol og rus.

Vi har kommunisert via sms, jeg ringte også da hun ikke dukket opp sist - og akkurat nå i dag, så kom det to smser om å utsette møtet en time. Hun ringte - jeg sa nei. Nå - eller aldri. Det siste tenkte jeg, men sa det ikke. Men en utsettelse var ikke aktuelt.

Det har med respekt av egen tid - jeg som respekterer meg selv. Og grensesetting - mer en verdisetting i eget liv.

Så der kommer hun. Endelig. Pen, oversminket etter min smak, men alt blir så tydelig i solen. Lite småprat, før hele hennes liv veltes ut. Som dagen derpå oppkast, voldsomt og brått. Jeg har hørt så mye, svært få historier sjokkerer meg, vi mennesker kan være grusomme mot andre og oss selv. Noen ganger lurer jeg på om ondskap ligger som en ulmende kraft i noen mennesker. Eller i oss alle.

Har erfaring med ego-orienterte mennesker, og jeg har blitt bedre til å stoppe talestrømmen, fra de mennesker som bare ser seg selv og hele verden fra sitt ståsted. Uten å gå inn i andres perspektiver - og også kanskje innrømme at man selv tar feil - og at andre har mer nyanserte og bedre perspektiver.

Hun er vant til å være i fokus. Drama-historier fanger, men når de blir repetitive så blekner fasinasjonen og mennesker rundt henne går lei.

Noe begrenser jeg, men så sniker flere deler av historien hennes seg likevel ut fra henne - og inn i sjelen min. Hun er dyktig. Har flere års trening i selvdyrkelse av sine lidelser og i fortellerkunstens magi.

Jeg har hørt så mye, at jeg blir ikke sjokkert, ønsker ikke å gå dypere inn i alt sammen, men kommenterer med at det er gjenkjennelig, sier forsiktig at kanskje signalet i den sms fra elskeren betyr det du aner, men ikke egentlig vil vite.

Energitappere. Det å bli spist opp av andre. Det er en tanke som kommer til meg - der i høstsolen.

De ser deg ikke, mest seg selv. Og når du stenger døren, så finner de andre. Jeg vet alt dette.

Svært sjeldent blokkerer jeg noen, men jammen meg tar det lang tid for at slike mennesker slipper meg , flere beskjeder på mobil-svareren, og enda forsøker de seg igjen. De har sett min svakhet, at jeg er villig til å lytte - til å motta de dramatiske detaljene fra deres skadete og skapte liv.

Men jeg har blitt flinkere til å ikke bli misbrukt. Når de er i en runddans av drama - blir ikke min stemme hørt. Det jeg kan gjøre - er å innrømme at jeg ikke kan hjelpe. For å ta i mot hjelp, må man være villig til å lytte og også være åpen for en livsendring.

Hun i høstsolen har heldigvis tre fagpersoner, psykolog, psykiater og fastlege - å fortelle sine lidelser til. Og vår felles venn.

Vi skal møtes igjen - og jeg skal lytte. Og fortelle hva jeg har gjort i mitt liv i forhold til rus og alkohol. Så kan hun lytte. Hvis hun vil. Og også velge en livsendring. Et valg. Men det valget må hun være villig til å ta.

Frykten for forandring er stor - og å miste sin skapelse av seg selv er skremmende. For hvem er jeg da ?

Løft blikket ut av skyggedalen, se toppen og himmelen - og sjelen din vil bli leget.

“Let go now or fall.”

— The Untethered Soul, M. Singer

Jegerånden. Verdensfølelsen.

Jeg kommer til å bli det jeg kommer til å bli. En oversettelse fra Bibelen, noe annerledes enn de som oversetter Guds navn med; Jeg er den jeg er.

Det gikk meg forbi - det lille ordet “det” og ikke “den”. Det ligger en stor forskjell; å bli den jeg er, betyr stillstand, uten en omforming, en transformering. At jeg blir DET jeg er, her ligger det tanker, refleksjoner, menneske-ide bak; og ikke bare noe kroppslig, men alt det vi favner fra sjelens språk.

Jeg tenker, altså er jeg.

Bare en dråpe av den store oversettelsen; Jeg kommer til å bli det jeg kommer til å bli.

Gjenklangen fra Guadagninos “Call Me by your Name” og “Find me” - og nå Klausgård som 16 åring som fant “Verdensfølelsen” i flyet fra Kristiansand til Bergen. Han fant sitt livs mission - å skrive, for alle, noe han siden har gjort, vellykket og vakkert.

Knausgård har en grunn til å stå opp om morgenen.

Og “Jegerånden” - tittelen på boka til Eirik Kristoffersens bok - som jeg slukte en høstlig helg.

Og jeg tenker i ettertid, at også Kristoffersen har en god grunn til å stå opp - hver eneste morgen. Han har holdt seg til sin livs-visjon - som uttrykkes innen Forsvaret, en gjennomtrent, årvåken og god soldat. God i ordets flere betydninger. Stole på. Lytte til. Lære. Bli bedre. Og enda bedre. Tillit - som staves likt både forfra og bakfra.

Knausgård og Kristoffersen har funnet hvert sitt grunn-element; det som skaper dem - som dem. Som ligger der, dypt inne i selve livs-genet; som driver dem fremover; videre, for å finpusse seg selv og bli bedre.

Da jeg begynte å syntes at “Jegerånden” begynte å bli repetitiv - det var da jeg forsto den - essensen i den; kjærligheten til hans motto - det repetitive i alt han gjør - og er tro mot. Denne urkraften, livsnæringen som både Kristoffersen og Knausgård har; som har gitt dem universer for bli det det skulle bli.

Og hva er mitt livsmotto ? Hva får meg til å stå opp hver morgen ? Jeg tenker; kanskje er det “alt er relaltivt relativt” - men det er for kaldt, jeg må rense meg selv, jeg må finne det… Kanskje er det “vær ærlig mot deg selv” - AA-motto mitt ?

Nei, det er bare “ærlighet” - i alt jeg gjør og tenker. Ærlighet som overgår alt, er rent og enkelt å forholde seg til - det er det samme som Jegerånden. Og Verdensfølelsen. Ulike ord, men essensen, betydningen er likt.

Drøm stort, hvisker min venn Amir. Aint´t No Mountain High Enough synger Marvin Gaye.

Verdensfølelsen for Knausgård. Jegerånden for Kristoffersen. Ærlighet for meg. Og du ?

Hvorfor står jeg opp om morgenen ? (Foto; Werner Anderson)

“Why am I doing this ? I have more important things to do. This is a waste of time. There´s nobody in here but me. What´s this all about”

— "The Untethered Soul, Michael Singer

Lidenskapen. Myk. Varm. Uventet.

Lidenskapens urkraft; som har eksistert så lenge vi mennesker har levd. Adam og Eva i Edens hage; lidenskapen for det forbudte, som drev dem ut av den trygge, kanskje kjedelige tilværelsen - så jeg undrer over; er lidenskapens essens det uventete ? Det vi erfarer så intens, men ikke helt forstår - og er umulig å beskrive fullverdig med ord ?

Denne indre lengselen etter kjærleiken - nærhet, det å elske oss svette - være tette uten ord. Kle oss nakne for hverandre. Denne drivkraften for å eksistere fullt ut; kjenne blodet bruser i årene, eksplodere, let go for all kontroll.

Og så står jeg her; igjen, overfor dette skrittet - mer et valg. Kanskje få oppleve den seksuelle lidenskapen - med en annen.

Og jeg blir redd; for hvilken inngrep det vil gi i livet - hva som må vike; og hva jeg må avsløre. For alle liv har hemmeligheter; små i hverdagen - og større. De store er jeg ikke redd for; men jeg kjenner etter at jeg er redd for - og jeg stritter i mot; å slippe en annen inn i mitt indre univers. Mine daglige ritualer - jeg trives med dem alene. Jeg har blitt så vant til å være alene med meg selv.

Men jeg har sagt ja til å møte en annen. Føle på oss. Om det er et oss. Kanskje jeg har fått min kvote av intim kjærleik - kanskje jeg heller bør falle til ro i det livet jeg lever i - og slutte å bruke energier på søken etter noe jeg ikke vet helt hva er.

Så løfter jeg frem kjæresten min Thomas igjen og husker at vi ikke stilte spørsmål ved oss - vi bare smeltet sammen. Uten en pro-et-kontra analyse. Det var latteren, kyssene og vår nakenhet som var oss. Så formet våre liv seg mykt rundt oss. Varsomt og vakkert.

Så jeg går mot ham; en som kanskje blir i mitt liv - eller går ut av det.

Dagen derpå: Det ble ikke noe mer. Lidenskapens språk sang ikke i sjelen min. Den varsomme lengselen; lidenskapen som det er så vanskelig å beskrive med få ord - banket ikke på; alt ble kleint - og stivt.

Men livet tar ofte uventete svingninger. Lørdagen etter kommer Han inn i livet mitt; vi smelter sammen, den tilfeldige nærheten av hendene våre som berører hverandre; gir brus i hele meg. Jeg er der; på steget inn i lidenskapens univers. Latteren fra den ene - som smitter usynlig over til den andre. Og dyrker vi dette; lar lidenskapen få gro i sitt eget tempo; kan kanskje magi oppstå.

Hvis vi vil; begge to. For vi er alle Adam og Eva; og verden er vår hage.

De sterke usynlige kreftene som er lidenskapen - som kommer uventet og kraftfullt. (Foto; Werner Anderson)

“Sjel er sol og kropp er natt, vi er mellom dag og natt, soloppgang i universet.”

— Rumi (1207 - 1273)

Det sitter en mann. I kjelleren.

- Gunn-Helen, sitter det en mann i kjelleren og svarer oss ?

Vi er hos IBM, der jeg jobba før jeg ble sosialantropolog. Og der Anne, en student utplassert i praksisperiode fra Universitetet i Lund, spør meg om det sitter en mann i kjelleren, helt alvorlig.

I årevis etterpå fortalte jeg historien. Fordi den var så absurd, at et menneske kunne tenke sånn om teknologi og data.

Historien ble etter hvert for gammel. For rar.

Og verden åpent seg med www, google, Facebook og alle våre apper.

Og nå er hennes forståelse av teknologien blitt sann - den har for så vidt vært sann hele tiden, bare at vi har vært trollbundet av alt det utviklerne vil at vi skal se; Likes, kommentarer, feeds - og at alle nyhetene vi får opp - lissom stemmer med det vi mener fra før. Verden er deilig dere ! Alle er enige med meg.

Og så fikk Anne rett. Og hadde rett den gangen, selv om det ikke satt noen mann i kjelleren i Dronning Mauds gate i Oslo. I dag sitter de i Silicon Valley, Russland eller i Kina; og “svarer” oss med sin overvåkning, manipulasjon og skapelser av avhengighet. I boka “The Fix” skriver forfatteren, en ex-addicted, om hvordan de store teknologi-selskapene som Google, FB, Instagram rådførte seg med oss rusavhengige om hvordan det funker. For å lære; overføre fra et felt til et annen. Og de lærte, programmerte - med algoritmer - og fikk oss fanget.

FB og alle de andre nettstedene er gratis, men for en umenneskelig pris vi betaler - likevel. Vi betaler med livene våre, livsrytmen vår, våre sosiale normer. Vår nye brutale kommunikasjonsform.

Denne høsten har jeg sett to dokumentarer om dette; I human (NRK) og The Social Dilemma (Netflix).

Og begge bekrefter Annas historie. “Det er en mann i kjelleren” - men mannen sitter i Silicon Valley - eller i Kina - eller Russland.

Det tredje som har hendt denne høsten er at en venn jeg er veldig glad i har begynt å si veldig rare ting til meg.

At Aftenposten er giftig, at vaksiner er farlige og at Bill Gates er verdens største kjeltring. Hun hyller USAs president - og mener at verden misforstår ham.

Jeg blir redd - hun står for en sammensmeltning av meninger som jeg betrakter som “fake” - og ødeleggende for fellesskap og demokrati.

Vi må gjøre noe - hver enkelt av oss; sier avhopperne i “The Social Dilemma” - vårt sosiale dilemma; Ikke bruk sosiale medier -vel, der er ikke jeg helt, men i alle fall fjerne alle varslinger, kutt ut en drøss av appene du har, ha mobilfrie soner hjemme - soverommet er fint å starte med. Der skal det elskes og soves.

Ta det vanlige livet tilbake; puste og leve i samme rom.

Jeg vil leve - i den virkelige verden; med sol, regn - og gråtoner. Slik et helt vanlig liv er. Og kjenne på kjedsommeligheten også; uten å ta frem mobilen.

““Vi innrømmet at vi var maktesløse””

— Trinn 1, første del, Anonyme Alkoholikere - Storboka

Se bort, inn i andre virkeligheter; det er det SoMe gjør med oss. Og jeg blir helt borte. (Foto; Werner Anderson)

Leve. Være. Mer. Mindre.

Når jeg er hos andre som har få ting, eller som akkurat nå hvor jeg bor på Hotell 1403 i Ålesund, et av de svært sjeldne gjennomførte vakre boutique-hotellene jeg noen gang har bodd på - så vandrer jeg mentalt hjem til meg selv; og går igjennom rommene som er mine; mitt hjem.

Hva kan jeg gi bort ? Hvilke rom har fortsatt ting andre vil ha mer glede av enn meg? Men mest av alt; hvor lite trenger jeg for å leve - for å puste i en kontemplativ frihet hjemme.

Og jeg ser meg rundt her på 1403 - de få tingene de har er enkle, men skapt med godt håndverk. Slik jeg elsker. Som vil tåle ditt liv - lenge. Er det ikke slike ting som gjør oss godt; som merkes av oss over tid, av solens stråler som erobrer hjemmet vårt på godværsdager - og likevel er tidløse ?

For de er skapt ut av en meditativ forståelse av en tidløs nytelse; som likevel skapes i tiden.

Og jeg skal rusle rundt her i hele dag, mellom avbrekket hvor jeg skal gå ut i byen og ta bilder av Jugend-hus - og rare trange smug. Tilbake til mitt rom, på loftet av 1403, hvor jeg kanskje skal sove en liten stund midt på dagen, når ingen ser meg - eller vet om det. Lese litt i en av meditasjons-magasinene jeg har kjøpt med meg til denne reisen, lytte til stillheten i høyden, og kjenne på lukten av renhet.

For i vakker design ; så eksisterer det en renhet; fordi detaljene er få, men klare. Og jeg tenker at det er de små detaljene, som til sammen skaper det store rommet, som er større enn alle detaljene til sammen.

For bak hver lille detalj så ligger det en kjærlighet; og denne kjærlighetens energier - flyter ut i rommet.

Hvor jeg er. Hvor jeg puster. Eksisterer. Akkurat nå. Hotell 1403.

“‘To create one must first question everything’. A concept that applies to writing as to life”
”

— Eileen Gray (1878 - 1976)

Et hotell. Et rom; med få utsøkte detaljer; og vakre energier. Hotell 1403.

Øyeblikk. Guds nådegave.

Disse øyeblikkene vi bærer med oss hele livet. Som jeg tror at når jeg er mer i døden enn i livet, er det de øyeblikkene jeg vil gå inn i - og oppleve på nytt. Og når det siste bildet, den siste opplevelsen kommer til meg, da er jeg klar for å gå videre, forlate dette livet. Og jeg håper inderlig, at jeg har oppsamlet og erfart mange slike magiske øyeblikk.

Jeg kaller dem Guds nådegave. Når de skjer, så vet jeg det, at dette øyeblikket, vil jeg huske for alltid. Og jeg er da så inderlig tilstede i dem - nyter dem så dypt, fordi jeg vet at dette øyeblikket vil bli en slik Guds nådegave.

De er ikke knyttet til ytre målbare verdier. De kommer uventet - og det er det magiske med dem.

Jeg deler dem med noen, men mest med meg selv. Tar dem frem - og kjenner på den følelsen jeg den gang hadde - når jeg var i hendelsen. Jeg kan være der. Stemningen, lydene, luktene - alt sammen blir sterkt levende - igjen.

Et øyeblikk er i taxien i Roma. På vei hjem til hotellet. Det er i den lille familien min samlet - alle er stille. Dagen har gitt nok, vi er mettet av opplevelser.

Så er det som om Gud, før jeg visste at Gud var nær meg, hvisket til meg, at jeg nå er i en slik nådegave - og jeg vil huske disse minuttene, øyeblikket for alltid. Lyden av bilhjulene mot brosteinen, fuktigheten i luften etter et regnskyll, den velkomne kjølige natt-temperaturen som kommer etter en varm dag. Og stillheten. Hvor Gud taler til meg. Og det er bare jeg som hører ham.

Ta vare på dette, hvisker Han.

Det gjør deg godt, Gunn-Helen. Slike mikro magiske øyeblikk jeg gir deg.

Og et annet, den første gangen Thomas kysser magen min. Og jeg vet ikke, men aner hva som kommer. En mykhet som denne høye lyse vikingen besitter. En Guds nådegave som forteller meg at Kjærligheten overvinner alt i livet - den rene bunnløse kjærligheten.

Og mitt siste ? Hva var gaven Gud meg denne sommeren ? Jeg vet det. Fordi det er fortsatt er så ferskt, så utenkt, at foreløpig bevarer jeg det i sjelen min - og til høsten tar jeg det frem - og deler det med andre mennesker.

Fra feltarbeidet mitt i Japan; en magisk stille have og utenfor er byen Kyoto.

“The specific meaning of God depends on what is the most desirable good for a person.”

— Erich Fromm

Kjøkkenspråket

Tåler vi mindre, eller vet vi mer om det å tåle ? Er det tidens ånd, med alt den fylles med, som gjør at vi både utsettes for mer, men tåler mindre ?

Nye ord i våre liv; Krenkelse. Integritet. Sårbarhet. Og på den andre siden; Raushet. Inkludering. Fellesskap.

Det betyr ikke at dette er motpoler - og utfyller hverandre, men alle betydninger som ligger i disse begrepene er med på å forme våre liv.

Når jeg leste om foreldrene til en ung gutt som omkranset morderen - og tilga ham; da blir jeg slått i bakken av en enorm raushet. Ingen bitterhet - eller ønske om å straffe.

Det gjør noe med meg å gå inn i en forståelse i beveggrunnene til slike mennesker.

Jeg ønsker å bli et bedre medmenneske - derfor stopper jeg opp når slikt skjer.

Med disse refleksjonene som bakteppe, opplevde jeg å være på innsiden av et stort kjøkken; på et av Norges beste hoteller. Jeg elsker å komme tett på mennesker, gå bakenfor fasadene, forsto hvorfor mennesker er som dem er.

Et hotell-kjøkken er et lite Norge i miniatyr. Hektisk - og krevende. Klare linjer. Klare beskjeder over fisken som skal forvandles til et gourmet-måltid. Her må kommunikasjonen, beskjeden som fyker mellom sjefskokken og en annen; være presis og kort. Sausen kan jo brenne seg - hvis ordene blir for mange.

Det ble en magisk erfaring. Fordi sender og mottaker i kommunikasjonen forenes i klarheten; uten å ta det personlig, fordi feil må rettes opp - og det riktige må gjøres. Nettopp ja; for at fisken ikke skal stekes i hjel - eller at isen smelter før den når ut til dem som sitter og venter på den.

Her er oppsummeringen; Presise ord, tydelige - og med to mål; lære av det til neste gang, og rette opp feil.

Det ble noen befriende deilige timer med kjøkken-språket. Og ja; maten ble magisk.

Kjøkkenspråket; I klartekst, få ord, men intensjon om å bli bedre.

“Vær ikke redd for uhell i livet
Vær ikke redd, ingenting evig i livet
er kort pust, sett pris på det i dag
tenk ikke fortid og fremtid i livet. ”

— Rumi (1207 - 1273)

Kreative sjeler

Blant alle bøkene jeg leser, så kommer den til meg; boka som jeg vil elske for alltid. Og denne sommeren og også høsten - ja; for alltid vil “The Artist´s Way” - boka om kreativitet av Julia Cameron være min - som jeg kaller bøkene som får stå i fred i den nesten tomme Montana-hylla i stuen. Allerede i forordet, vet jeg det. Du, kjære bok, vi to, skal følge hverandre resten av livet.

Vi er alle kreative. Alle sammen. Viser (og ikke bare sier) hun i boka si - og jeg forstår det så inderlig vel. Og er helt enig.

Julia, vi har gått over til fornavn nå, er en av mine, som jeg sier det, tørrlagt siden 1978. Jeg kjenner igjen mye fra AA sin forståelse om at livet er mer enn det vi ser, at vi lever magisk ved å åpne oss opp for det åndelige universet og vi må tørre å gjøre det, og ikke bare snakke om det.

Flere store kunstnere og kreative sjeler er der; i metodikken. Metodikken er et for kaldt ord, men for å gå over til Nike; det holder ikke å tenke det - vi må gjøre det også. Så tanken om at en dritings forfatter skriver bra - er en skrukkete myte - uten noe sannhet i seg. Vi er best med rene klare tanker. Vidsyn.

Seinere idag, skal jeg ta den med meg, legge meg i gresset og lese mer. Sakte, ord jeg har lest før, men som jeg på en måte ikke har lest likevel. De har ikke festet seg i meg, så pass mye har jeg lest, at jeg vet dette. Gresset må bli oppvarmet av solen først, få bort nattens dufter og gi meg ly fra byens lyder og trekke meg nærmere jordens indre og alt det mytiske jeg vet er der under den grønne flaten jeg legger meg varsomt ned på.

Boka har 3 vakre råd, hvis jeg kan kalle dem det. For det første, så er det “Morning Pages”, det å skrive hver eneste morgen. Jeg gjør det nå, det er min form for meditasjon, som Julia sier det er. Skrive, skrive….og skrive.

Om en stund skal jeg lese hva jeg har skrevet, men ikke ennå. Så er det Artist date - en date med deg selv, være god med deg selv. Det er ikke vi mennesker så veldig flinke til. Vi er flinkere til å kritisere oss selv, enn framsnakking som Kronprinsen sa det. En liten rusletur alene. Gå i Operaen. Alene, med deg selv. Finne de kunstutstillingene du gjerne vil se - og gå dit. Nyt. Og lær. Just Do It - som Nike sier det.

Det siste er det aller sterkeste; åpne opp for The Great Creator - ta i mot kraften. Om du kaller ham Gud - som vi gjør i AA (Higher Power) eller The Great Creator. Skaper—-what so ever - fjern din lukkethet, den som sperrer din kreativitet, og tør å gjøre det. Og så elsker jeg alle de små øvelsene vi blir tipsa om i boka; Tegne. Danse i regnet. Klatre i en klatrevegg. Bestige en liten fjelltopp. Kysse et tre i skogen.

Livet er en myk prosess. Vi kreative sjeler finner andre av samme sort. Meant to be - på en måte. Og Gud finner oss. Skap det du er her for, hvisker Han lydløst til meg. Enten som film-producer. Forfatter. Skulptør. Eller som blogger. Selv har jeg funnet stemmeleie her i bloggen min - jeg hvisker til deg; som jeg ikke ser, men føler - du er meg så nær.

Jeg tok et fotokurs og så dro jeg til Roma for å vandre rundt og fotografere. Og inne i mellom ble det også en selfie.

“Every blade of grass has its Angel that bends over it and whispers, “Grow, grow”.”

— The Talmud

Fred. Og sånn.

Jeg vil gjøre mitt liv enklere, sier min venn. Og det tar meg litt tid før jeg forstår hva han mener, fordi samtidens ånd - er jo nettopp det motsatte. Vi skal være store, ikke kroppslige, men med alt vi gjør, fylle livene våre; med aktiviteter og avtaler. Det har også kommet et uttrykk; en frykt for å ikke henge med og denne frykten gjør oss kortpustet og nervøse. Henge med.; over alt.

Noen familier har store kalendre; gjerne hengende synlig på kjøkkenet - for å holde oversikten over familiens opptattheter; og det viser et tempo hvor tiden for fred er helt fraværende. Fred ? Hva er det ? Vil de kanskje si, er ikke det noe som hører den store verden til, utenfor vårt liv ?

Så fyker de til neste aktivitet.

Jeg kritiserer ikke disse menneskene, men ønsker å formidle noe her; At fred ikke er en ettertid etter store kriger, men kan bli en tid etter våre små kriger; i våre egne liv. En ny livsform - som varer livet ut.

Så derfor er det så deilig å høre ham si at han minimaliserer livet. Færre venner. Enklere aktiviteter. Enklere mat. Enklere ferier. Enklere familieliv.

Kroppen hans er slank og senete; han lever det han sier.

Jeg elsker dette - og har vært i denne prosessen i flere år. Likevel glemmer jeg det - en gang i blant. Blir blendet av storsamfunnets vinder.

Mitt mantra denne uken er; hvor fredfull kan jeg være ?

For mennesker som lever slik - i forenklingens univers , blir store - i den forstand at de gir ro til omgivelsene, nettopp ved å bare være; mindre.

Vi lever i en tid hvor lunsjpausen er satt på vent. Vi spiser med oss selv, og de som tygger på knekkebrødet i hjemmekontorets kjøkken, samtidig som de surfer på mobilen, går glipp av denne rolige freden. En tid, med et knekkebrød, som er fylt med en stor stillhet - og i denne stillheten, hvis du lytter, så kan du høre en gjenklang av det guddommelige. En salig fred. Som de troende sier. Men fred er for alle; ikke-troende, agnostikere - og vi som har et guddommelige univers.

La en slik sjanse komme til deg, kanskje allerede i morgen, i dag skal du tenke over alt du fyller livet ditt med, som du kan muligens slippe, for å finne sjelefred. I deg selv - og med deg selv. Fred er et gammelmodig ord, men jeg løfter det frem; nettopp fordi menneskelig fred er noe som vi urbane mennesker trenger, og higer etter; uten å forstå det. Dypest sett.

Hver eneste dag er en gave; og også å være takknemlig. Takke for dagen om kvelden, gå igjennom dagens ulike hendelser og høste erfaringer av den. Så tar jeg denne roen med meg inn i natten - og når jeg våkner så har jeg en ro; min fred, i meg.

Fred; starter før solen står opp. Din oppgave er å verne om den, frem til solen går ned.

“«Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!» ”

— Biblelen, Johannes 14,27

Fredssmil. Helt i balanse. Ingen frykt. ingen redsler.

La vindene møtes. Finn meg.

I går satt jeg på en bortgjemt benk og leste “Find me” - boken av Andre Aciman, han som også har skrevet “Call My by Your Name”. Jeg skal lese den også; for jeg blir bergtatt, trukket inn i et vakkert univers - som mykner sårene min - og gjør meg så inderlig godt. Og i kveld, når mørket begynner å omkranse oss alle på en slik vakker septemberdag, skal jeg se filmen igjen. Gå inn i den, føle den italienske sommeren på egen hud - og fornemme det lydløse språket - alt det som ikke sies, men menes.

Jeg er der nå. I disse universene. Fordi jeg så inderlig forstår hvorfor jeg opplever det jeg gjør. Alt sammen; er ment for meg, for å gi meg universer der vindene møtes.

Og jeg får bekreftet at det finnes kjærligheter som ikke dør, som ligger der og ulmer i oss, og kanskje, hvis vi er heldige som de to mennene i “Find me” og som også er hovedpersonene i den første boka, at begge to har båret på deres felles, på en måte udødelige kjærlighet, selv om de har levd gode liv, fått barn, karrierer - og også er gifte. “Du er den eneste jeg gjør dette med” - sier amerikanske Oliver i “Find me”. Han sier det så enkelt; jeg er aller mest den andre, men oss er oss; og det er bare deg jeg er mer meg med.

Det gir meg håp at det ikke er bortkastet - alt jeg gav til min elskede; jeg forsto først etterpå var så stort og intenst. Tilfeldigheten at han snudde seg i døren inn til den festen. Samtalen på kjøkkenet. Og nakenheten dagen etter. Det var oss - uten ord. Eller forklaringer.

Det var magisk mens vi var tette. Likevel brøt jeg ut av det. Ytre tanker, som ikke var mine, men ble det overstyrte min nakne kjærlighet. Som var den intense lovløse energien i våre liv; når vi var sammen.

Jeg hvisker ut i natten; tusen tusen takk du…som gav meg denne gaven av det å kunne elske så inderlig, uten en analyse på forhånd. Slik jeg leser Tinder-profiler i dag. som er orkaner unna meg. Gjør meg nysgjerrig, krever en mann. Akkurat som om jeg, skal bli klovnen i hans liv, akkurat som jeg skal bli en hoffnarr i hans alt for kjedelige liv. Jeg blir provosert av denne fattigdommen, å føle sitt eget liv som grått. For grått er ikke en farge for livet; det er rødt, blått og grønt. Og også svart. Vi trenger alle farvene for å bli hele; for å være menneskelige mennesker.

Du skal være i meg - og med meg. For alltid. Akkurat som Jesus sa, da han tok farvel med Peter, etter å ha blitt korsfestet og gjenoppstått til de levende, om at du trenger meg ikke mer, det er fullbårent, men jeg vil alltid være i og med deg. For ever. To the end.

“Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg.”

— Jesaja 49,16

To kopper sammen. En for deg. En for meg. To for oss.

Kjærleiken. Friseksualitet.

Noen ganger lurer på på om jeg er lesbisk, fordi jeg føler så sterkt for noen nære kvinner, som er gode mot meg, som veileder meg - og viser meg kjærlighet. Disse vakre kvinne-fellesskapene, som ofte, for meg, er renere - mer intense enn hva jeg har med menn. Det har noe med samtalene vi har, uten kamp, uten makt, uten å veie hverandre eller passe på hva og hvordan jeg sier ting. Så, nå hvor jeg har mitt store univers av frihet, fra kjernefamiliens forpliktelser, fra barnepass - og en mann å passe sammen med; så tilbringer jeg mye tid med kvinner.

Det er så lett - og så dypt på samme tid. Vi ler sammen, ikke av den andre. Jeg hviler så inderlig godt sammen med de som er meg like, og tolker meg uten ord fra meg. Tausheten sammen er magisk. Alltid har det vært jenter, kvinner tett på i mitt liv. Bestevenninner, studentbestis - og nå noen, ikke mange, som jeg kan være hele meg sammen med. Uten forestillinger. For jeg klarer ikke, å la være å forestille meg sammen med en mann. Jeg går inn i denne ydmykende og noe underdanige, flørtende kvinnerollen. Som jeg, alltid i ettertid, forakter.

Så livets letthet - er for tiden, mye samspill med dette vakre kjønnet ; som gir meg så mye glede - vi ler, samhandler, gjør noe sammen som begge liker og vil, kan sitte på Grains cafe med en chai - og snakke om den vakre dokumentaren “Marianne & Leonard” - og begge fanger essensen i akkurat det kjærlighetsforholdet; som varte hele livet. Både sammen; Leonard og Marianne - og hver for seg. Men likevel sammen - hele tiden. Hele livet. Visste du at de døde med bare tre måneders mellomrom ? Og Leonard skrev brevet, som ble lest opp for henne i hennes siste timer, at “du går foran meg, jeg kommer etter “ - Noe vakrere ?

Så ender jeg, før jeg sovner, at jeg er heldig; som har utvidet min kjærlighet til begge kjønnene. Og jeg skal aldri sette de opp mot hverandre, måle hvem som fanger meg mest. Menn er ulike; og noen av de bergtar meg så fullstendig - at jeg tar vare på dem i sjelen min for alltid. På en måte; akkurat som Leonard og Marianne.

For hvem er jeg da ? ..Et menneske som elsker mennesker; friseksualitet som det heter på fagspråket.

For jeg stenger ikke mennesker ute, men tar dem til meg, nærmere. Kjønn er uviktig, det er mennesket jeg elsker.

“If you don’t become the ocean, you’ll be seasick everyday.”

— Leonard Cohen

Gustav Vigeland. Kjærlighetens språk.

Jeg har et rusproblem

Ord styrer livene våre. Hvordan vi setter dem sammen - definerer oss enda mer.

Den tyske filosofen Wittgenstein, har sagt at “min verden stopper der mitt språk ender” - en klokhet jeg ofte kjenner på.

Noen ganger sitter jeg i jobb-møter og tenker at de bare babler og babler - Som Babels Tårn - masse ord - som ikke har noen essens - bare ord de lærte på NHH. Stakkars dem - tenker jeg stille. Så stiller jeg - etter en liten pause; et enkelt lite spørsmål. Trenger ikke en Mastergrad for å formulere de ordene, selv om jeg har to av dem. Da blir det ofte stille en stund, før de forvirret leter etter sjelen sin.

For å hoppe rett i det; Det å si “Jeg har et rusproblem” gir signaler om et helt annet menneske - enn om den samme personen hadde sagt; “Jeg er narkoman”.

Men dette mennesket - er faktisk den samme personen.

Dette vet kommunikasjonsrådgiverne - også i First House - mennesker som tryller og trollbinder oss med ord.

Vi har alle opplevd å ha sagt noe, i en krangel, i en presset situasjon - ord som ble til setninger - som skulle gjerne ha vært usagt.

Så hva er forskjellen mellom de to måtene å si det samme på ?

Å si at man har en rusproblem viser til at man har lokalisert skaden - og definert problemet; og også at man fra nå av ønsker å eliminere den. Fokuset flyttes bort fra personen - og ja; over til et fagfelt.

Å si at man er narkoman - det viser om en fortapelse - ute av kontroll, og ikke mestring. I eget liv. Og får en helt annet oppslutningen blant folket - oss vanlige som ikke har vunnet en eller flere medaljer for nettopp ja; å bevise at man mestrer. Avsky. Skam. Avstand. Glemsel.

Og også beundring. “Du er sterk som innrømmer det”.

Kapittel tre venter vi alle spente på; Går han fra å “ha et rusproblem” til å “være narkoman” ?

Vi alkiser sier at vi har nådd vår bunn - når vi tar grep, vi sier fra dag en på den nye stien at vi er alkoholiker eller narkoman. Nettopp for å kjenne på og være ærlig mot en selv - verden kommer siden - at vi forstår hvem vi var, hva som vi måtte gjøre - og hvem vi er i dag. Og for alltid. For symptomet - alkohol & kokain - må flyttes fra fagfeltet og tilbake til det ansvarlige mennesket.

En sterk erfaring jeg har - etter 30 år som edru, hvor jeg har hjulpet flere -og også mistet noen på veien er; Ærligheten styrer alt. Ord former deg. Velger du en avstand via ordene - er du ikke nær deg selv som det mennesket du ønsker å bli.

Vær Ærlig mot deg selv. Står det på 30 års mynten jeg fikk i AA 4.9. 2019. Snart får jeg en ny mynt (håper jeg) - med de samme ordene.

““I am my world.”
”

— Ludwig Wittgenstein

På min 25 års dag som tørrlagt - gav jeg meg selv en gave; denne tatoveringen - AA sitt symbol.

Bakrusens medalje; sommer og alkohol

Før jeg skriver noe som helst mer, så vil jeg si at jeg aldri, aldri vil gå tilbake til livet mitt før jeg ble tørrlagt.

Hadde jeg blitt stilt overfor et valg av Gud eller Djevelen om valget mellom livet som aktiv alkoholiker med all den smerten og ensomheten som fylte livet mitt den gang - eller å dø; ville jeg valgt det siste.

Så ekstremt vondt var det.

Og i løpet av de siste dagers mediaoppslag om Skikongen - og hans store, store smerte - er jeg enda sikrere.

Men jeg vil si til deg også; at det å bli tørrlagt, krever en stor innsats - som jeg mener bestemt at det kan sidestilles med innsatsen idrettsutøvere gjør for å kvalifisere seg til OL - eller et annet mål; gullmedalje.

Jeg vant min medalje - etter en innsats som står til gull.

Og ja, jeg tenker på ham - skikongen som media både hegner om og avskriver. Jeg føler hans smerte, ønsker å få gitt ham min kjærlighet, gjennom vindens kraft, båret til ham fra meg gjennom lysår av tid.

Det nytter - vil jeg hviske til ham - hvis vi kommer nær. Jeg har gått veien foran deg - se meg, kjære. Ønsk deg det jeg har - og med en stor innsats så kan du også få det. Jeg garanterer deg det ikke, men lover deg det, hvis du gjør som jeg har gjort - og lytter til hva jeg sier.

Dette ene valget jeg så ofte snakker om.

Bort fra noe - og til noe annet. Bort fra alkohol, kokain - what ever. Hva du bruker for å løfte deg hinsides tilværelsen - er bare et spørsmål om hva som er tilgjengelig. Akkurat i øyeblikket. Men, det ekstreme er at alt sammen ruser deg bort fra deg selv, denne magiske verden - og gjør deg helt avstumpet for følelser og selve livet. Du forsvinner - ut av det mennesket du opprinnelig var. Mens du samtidig tror at du er Guds gave til menneskeheten - en livsløgn nedstøvet i hvitt støv. Dagens utgave av Peer Gynt - bare mye verre.

Så til dere som ikke er alkiser, men “bare” drikker litt mye. For jeg er en del av kulturen - og kulturen er en del av meg - ikke sant ? Cafeer med vin, barer med ….og en stripe på wc - før du går inn igjen til menneskeflokken for å flørte og føle på - den kunstige - følelsen av ja, kontroll.

Dere er gråsonere. Ikke er dere skikongen, men småbarns-pappaen - eller morfaren som vil drikke dyr og eksklusiv vin - helst hver eneste dag i ferien - og blir selvfølgelig dritings - på den flotte hytta. Men hytta blir grå den - når barnebarnet ikke vil være i rusens univers. Du nyter, de andre som er tette på deg - lider.

Og du da ? Akkurat du som har forvillet deg inn på min bloggside; Øyeblikk - du forstår betydningen av hvorfor jeg valget å kalle den for Øyeblikk ? Ikke det, spiller egentlig ingen rolle, nå er det snakk om livsløgner og rus.

Etter sommeren - sier du ? Ferie er for å hvile - og kommer sterkere tilbake på jobben. Er du der da ?

Eller er kroppen sliten - for ikke å snakke om nervene, de er tynnslitte. Og du er lei av deg sjøl. Et selvhat, du forakter deg selv - i korte edrue stunder, men heldigvis kan jo den lille tiden, dopes ned; og vipps så er du Konge igjen. For en liten stakkars stund.

Keep on going. Det er ditt livs motto.

Du gjør ingen ting, later som alt er bra, glatter over, spøker og ler - og unngår enhver oppfølging når kjæresten prøver å si at “du drikker for mye”. Den snerpete dama, tenker du. Bytt henne ut. Jeg har kontroll - og i min verden er det jeg som bestemmer. Heng med - eller fall fra !

Du er kynisk.

Men mest av alt veldig liten og redd. For du mestrer ikke livet ditt lenger. Og du føler at alt rakner, noe som er sant, men du har ikke krefter - eller lyst - til å gjøre noe med det. For du tør ikke kjenne på erkjennelsen av at drikkingen din er helt ute av kontroll, vel, i alle fall drikker du alt for mye. Denne sommeren igjen. Som i fjor. Og året før. Om du er alkis eller ei - livet er faktisk ikke bra.

Jeg trekker et sukk - og tenker på dem som har tatt et valg - og er i gode liv.

Bratt Pitt. Bradley Cooper. Eric Clapton. Anthony Hopkins. Alle som er kjente, men som også er et menneske som meg - som gjorde noe med misbrukene sine. Disse er i liv nå som er gode. Bra rett og slett.

Vi gjorde en ting.

Vi sluttet. 100 prosent. Og vi begynte å gå i AA. Eller NA. Noen fant Gud. Andre begynte å løpe. Eller meditasjon.

AA ? NA ? Er ikke det en religiøs sekt ? Greit å holde seg til den forståelse - ikke sant ?

Men hvorfor klamrer du deg til denne AA-forståelsen - du vet jo ikke ? Fordi du vil ikke ha fokus på deg selv - og at du drikker - og drikker. Dritings hver eneste dag. I alle ukene du og kjæresten din hadde ferie sammen. Og egentlig ble det ikke ferie sammen.

Det ble deg og alkoholen. Henne og ungene.

Når du sier at vin ikke er rus - da når hun ikke inn til deg. Da fortsetter du, siden du ikke har mistet henne, ungene eller jobben.

Men ingen drikker seg oppover, bare nedover - og mot slutten går det fort. Fryktelig fort. For snart mister du henne. Og ungene. Og til slutt jobben. Er bunnen din nådd - eller drikker du deg ut av livet ?

Brad. Bradley. Eric. Og meg. Vi valgte.

Valget er ditt. Ett eneste valg. For å leve. Eller dø.

Ønsker du å snakke med et menneske - AA kontakttelefon 911 77 770 er bemannet på følgende tider: Alle dager fra 18.00 – 22.00
Alle hverdager fra 11.00 – 15.00

Eller; Dialog/Diakonhjemmet - 22 96 38 38 - en samtale med meg. Rådgiver/rus.

Jeg er helt åpen om - hvem jeg er; tørrlagt. Bildet fra Dagbladet - der jeg formidlet hvordan det var før, hvordan tilfriskningen ble- og den magiske tiden etterpå.

““I just ran it to the ground, I had to step away for a minute. And truthfully I could drink a Russian under the table with his own vodka. I was a professional. I was good.””

— Brad Pitt

Når livet er mørkt

På en helt vanlig onsdag kom det store mørket. Altomsluttende. Jeg vil bare overleve - og håpe på at dagen i morgen kommer, og er litt lysere.

Jeg stenger verden ute. Ikke noen sosiale medier - resten av dagen, så håper jeg at verden lar meg være i fred. Lar mail være, det kan vente til i morgen. Det livet der ute, klarer seg uten meg. Alle de, fortsatt glade oppdateringer på FB, gjør meg syk. Ikke misunnelig, med tapper meg for de få kreftene jeg klamrer meg til. Svak er ordet. Jeg vil gråte i livet; over livet.

Det at jeg vet, når jeg får tenkt meg om, at livene til alle der ute, er ikke så perfekte som det ser ut til, så hjelper ikke denne tanken nå. For akkurat nå, så er jeg sliten, og de små kreftene jeg har, skal jeg bare bruke til å puste, og tasse ned på kjøkkenet og drikke et glass vann. Natten har vært lang og våken, sov jeg egentlig noe i det hele tatt ?

Hvor lite kan jeg gjøre meg - livet mitt ? Har alle det sånn - en dag som det bare er verdt å ligge under dynen ?

Få timene til å gå. Gå livet gå. Gå dagen gå, la meg få en natt søvn, en hel natt, så vil jeg leve igjen. I morgen.

Og sjelen min er så åpen, noe som er fint. Stort sett. Men noen ganger hugger det til, kommer uforberedt, plutselig. Som i går kveld, på styremøtet, når han jeg prøver å passe meg for, slang med leppa, noe som ikke er sant, men ble sant der, fordi jeg ikke klarte å ta igjen. Så når jeg kom hjem sjekket jeg alt sammen, og han hadde ikke rett - jeg fikk rettet det opp med en oppklarende mail til alle sammen, men skaden var skjedd i sjelen min. Hugget var åpent - og blodet rant. Mitt blod - som jeg trenger lang tid på å fylle opp igjen ut til fingerspissene som skal leke over tastaturet, føttene som skal vandre og bære meg innover i Nordmarka - og få stoppet, tettet igjen hullet inn i sjelen min. Ikke før i morgen; da er jeg hel igjen.

Gud, pass på meg, akkurat nå føler jeg at ingen ser meg, passer på meg, hegner om jeg. Jeg vil være liten, usynlig - men ikke sårbar og svak. Men bare i dag, denne helt vanlige onsdagen, midt i en fin sommeruke.

La meg få kjenne på å leve igjen. Om et døgn.

“Eli, Eli, lama sabaktani?
(Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»”

— Bibelen, Matt 27, 46

Jeg vet det; trøsten i smerten er at den går over. Men den setter alltid spor. I sjelen min.

Helse er for andre

Noen ganger, når jeg sitter på Grains bakeri og studerer mennesker, ser jeg på kropper. I går satt jeg også på kafeen på Damplassen - og studerte mennesker. Mest kropper. Jeg elsker å studere dem, sånn litt på avstand, men ikke for langt unna. Ser på det tause språket mellom par, venner og foreldre og barn. Om de er avslappa, hva de spiser - og om de prater. Eller om det er stillhet og mobilen som er det viktige.

Nå ser jeg altså på kropper. Korona-kropper. Pappa-kropper. Etter-fødsel kropper. Unge kropper. Og gamle kropper. Og teller overvektighet. Det blir mange, og de slanke kommer svært sjeldent forbi.

Vi har mange ord som former hvordan vi blir. En lubben pappa-kropp vi definerer og godkjenner, styrer hvordan vi ser på oss selv i f t helse. Vi forstår den som det normale og WHO sin helse-definisjon om helse og overvekt aksepteres ikke. Vi aksepterer pappa-kroppen, men ikke ordet overvekt. La meg spise en burger til dere - og gjerne et par hipster-øl også. Sommeren er til for å kose seg. Jula også. Og påsken da - frem med marsipangrisen dere !

Norge ligger på 4. plass i verden i overvekt/fedme. Det er ikke greit for den enkelte det gjelder, men som nasjon vil dette også få ringvirkninger langt utover bilringer og ølmager. I mitt feltarbeid ser jeg svært mange store og små ølmager og bilringer. Og kvinner også, en fyldig kropp viser seg frem slik den faktisk er.

Men i går så jeg noe så sjeldent som en slank mann, nesten mager. Han var senete, brunbarket - og vakker.

Lang og hengslete; en slik mann jeg drømmer om - og langt innenfor det helsemessige anbefalte som WHO gjerne vil ha. Jeg fantaserte om å ta av ham t-trøya og se den flate magen hans, stryke hendene mine over ryggen hans - og kjenne de vakre musklene som kom av ved-hugging og ikke fra helsestudio, under fingertuppene mine. Han satte seg inn i en liten jipp med en tilhenger full av ved - og kjørte avsted etter å ha kjøpt en kaffe.

Det finnes håp tenkte jeg. La oss ta tilbake dette - den vakre slanke senete mannen. Som WHO også vil godkjenne. Og jeg lengter etter.

Det er totaliteten jeg nyter; sitte med en forfriskende iste og et par ginger-kjeks; ta inn godheten i øyeblikket.

“«Den uvitende uttaler, den vise spør og reflekterer.»”

— Aristoteles, 385 - 323 f. Kr.

Slektskap og familie

På NRK nett ligger det ute en dokumentasjon som heter “ Skygger vi arver” - jeg har ikke, enda, orket å se den, fordi jeg innbiller meg at den handler om meg også, på en eller annen måte.

For det er slik, at forfedrenes smerte, overføres videre til neste generasjon. Dette er det forsket på, genetisk, og i våre arvete gener, ligger det spor og arvestoff fra foreldrenes smerte. Så kan den store diskusjonen tas opp igjen - hva er miljø og hva er arv.

For smerten er overført. Så enkelt. så vondt.

For selv de som bestemmer seg for å ikke fortelle om sitt livs smerte, gjør dette nettopp ved ikke å fortelle om dem. Barna, som blir voksne, oppdager kanskje etter at den smertefulle moren eller faren er død, at de ikke kjente hele det mennesket som de hadde hatt tett på i livet. For i gamle esker på loftet, eller i gulne brev, finner de svar - på den smerten de har, men som de ikke finner et episenter å knytte den til.

Og på en måte, blir dette forløsende. Derfor ja. Derfor var moren min så lukket. Derfor snakket hun så gåtefull når hun ble beruset. Halve setninger, nok til å pirre lysten hos barnet til å vite mer. Men dagen etter, var stillheten tilbake, selvom smerten hadde fått ny næring.

Slik en smerte har jeg. Den er nå fri - og jeg skammer meg ikke. At mormoren min var samisk, betyr at jeg har mitt folks blod i mine årer. Og all dens mystikk og åndelighet. Det er derfor jeg er slik jeg er i dag. Et søkende menneske - til andre åndeverdenen enn mainstream.

Mest av alt er jeg takknemlig for at jeg vet, og ikke aner. På hvem jeg er - fullt og helt.

“Don fertet ealát dus muitalusa.
(Du må leve ditt liv)”

— Fra bokmanus, GH Øye

En skisse som viser samenes åndeverden (nederst) - og hvordan livene deres ble etter tvangskristne.

Innestengt. I seg selv.

Jeg leser menneskers sjel ut fra deres munner. En kjent skuespiller, et intelligent menneske, har en veldig tydelig lukket munn. Han ler aldri, altså med en åpen befriende løs latter. Og han spiller også i ofte mørke filmer. For i disse filmene slipper han å anstrenge seg for å la munnen slappe av - og slippe følelsene sine fri.

Han er klok - så han burde ha sett på seg selv i speilet - og gjort et par grimaser.

Jeg venter på at han kanskje skal smile. Bare være - og ikke ta hele livet så alvorlig. Men det kan nok hende at jeg tar feil, at han bruker sine krefter på å holde hele seg på plass - og munnen, som er en av kroppens åpninger, holder han lukket - og lar ingen følelser slippe ut.

Det er nok slitsomt, å stenge hele seg selv inne i kroppen - hele tiden. Det er ikke sikkert at han forstår at munnen avslører ham, i alle fall for meg som munn-fetisj, men han vet nok om at han er ekstrem kontrollert. Jeg tipper at det ikke er noe rot hjemme hos ham. At han er mer minimalist enn maksimalist, og at han aldri går over streken. Hele han holdes innenfor en streng grense, som han selv har skapt.

Kroppen er lang og slank. Ikke noen utskeielser der heller. Sommeren er snart over - uten softisen i solen eller en liten kake hos farmoren.

For mister han kontrollen, og munnen åpner seg, mister han seg selv. Tror han. Han tør ikke prøve. For det andre, å leve åpent livsbejaende og fritt - det har han aldri prøvd. Det skremmer ekstremt. Så da fortsetter han med å stenge seg selv inne.

Og tanken om dette andre livet, ligger dypt, nederst i ham, og vil kanskje aldri klare å klatre opp og ut - - av munnen hans.

Med en latter - som er tegnet på et befriende åpent menneske.

“Hva er dette hatet og aggresjonen
Når vi alle er i en karavane for fred ?”

— Rumi (1207-1273)

Inne i - og bak masken smiler jeg. Det var magisk å få oppleve Svalbard i sprengkulde.

En date. Mest lengsler.

Jeg har elsket så inderlig - at jeg ikke vet om hjertet mitt har plass til mer lidenskap. For det tømmes ikke, tar heller vare på den magiske inderlige lidenskapen jeg har fått opplevd. Og når jeg dør, siden denne energien som er i sjelen min, mer enn i hjertet, om de to kan skilles åndelig, selvom jeg ser dem for meg på to forskjellige steder i kroppen min, så tror jeg at all min lidenskap blir med videre, hvor nå enn det er.

Og nå, likevel med en tunglastet sjel, skal jeg på en date. Ikke fra Tinder, men en date er jo en date.

En helt vanlig mandag. Klokken 15, ikke for tidlig, passe for en kaffe, og ikke for seint, for da slipper jeg det ofte kleine med mat og vin - å sitte lenge, tvunget frem av en porsjon salat eller biff.

Og jeg gruer meg - for min egen reaksjon i de første sekundene når jeg ser han. Er tidlig ute, som alltid - og venter.

Det er sommer, jeg er usminket og ja; takknemlig med livet. Så jeg tenker at to mennesker som møtes for å utveksle tanker - kan være fint.

Jeg bestemmer meg for å være åpen - og gi og ta imot.

De første sekundene, da han kommer mot meg, og setter seg ned. Han kjente meg ikke igjen med en gang, håret er lengre, solen har satt spor i meg. Jeg har levd mye ute denne våren. Og sommeren. Gått mine mil i skogen og latt naturens spor merke meg.

Og samtalen begynner.

Det er godt og naturlig å sitte sammen med ham, han er interessert i hva jeg sier, vi drøfter store temaer og de små personlige. Ingen ting er kleint, og jeg tenker at jeg liker mye med ham, alt det jeg erfarer akkurat nå.

Det gutteaktige smilet hans, hans vennlighet, fin måte å se på livet. Han er slank, passe høy, noe jeg liker.

Skal vi møtes igjen, spør jeg når vi bryter opp.

Ring meg når du er tilbake fra Pilgrimsturen - så treffes vi gjerne igjen. Men jeg har lave skuldre, sier han, noe jeg tolker som han er redd for å binde seg, bli såret igjen, noe som gjør han enda vakrere.

Det passer meg bra, sier jeg, fordi jeg trenger å være alene. Hvorfor sier jeg det ? - at jeg trives i ensomhetens univers. For det er en del av det mennesket jeg er. Og skal han bli kjent med meg; så blir det hele meg.

Og jeg tenker at hvis han tenker like mye på meg - som jeg gjør på han nå - så kan denne daten blir til noe mer; for i lidenskapen og lengselen kan kjærleiken også få plass.

Men det vet jeg først etter Pilgrimsreisen. Og blir det ikke en ny date - så er jeg takknemlig for den lidenskapen han skapte i meg. Jeg lever. Er til. Og elsker.

Og så kommer følelsen av at han har forlatt meg - i regn og vind kommer denne erkjennelsen til meg.

I ettertid; det ble ikke flere dater, en morgen fra Vestlandet i vakkert regn, følte jeg at han forsvant inn i mørket. Klarte ikke å holde ham fast - nær meg. Sendte en sms - og fikk et pent svar om at han prioriterer en annen nå , at jeg er flott, men ikke skal bli hans, og at dette må jeg forstå.

Det ble med denne eneste sms, mellom han, som vekket lengselen igjen i meg. Han vet det ikke, og trenger ikke å få vite det, fordi jeg er ute av hans liv, en skygge som et kort øyeblikk berørte hans hjerte.

Og han vil aldri forstå hvilken lengsel han skapte i meg. For meg er den mer verdt en en date nr to.

Min indre store kjærlighetsevne.

“La alt dere gjør, skje i kjærlighet. ”

— Bibelen, 1. Korinter. 16:14

Alle mennesketreff setter spor - noen sterkere enn andre, noen leges over tid og noen pleier vi til evig tid.

Petter Stordalens leveregler

Alle har en mening om Petter Stordalen - og han har også en mening om seg selv - om hvordan leve sitt liv.

Mennesker trenger ulike varianter av de ti bud. Vi sosialantropologer sier at kommer det to mennesker sammen - blir det skapt en religion og i alle tro-systemer er det leveregler, for å holde orden på oss, gi oss veiledning - og også trøst.

Selv har jeg levd etter AA sine 12 trinn i 30 år. Og jeg sier fortsatt at den gaven jeg tok i mot; edruskap og et 100 prosent rent liv - er det største som har hendt meg. Jeg betrakter meg selv som et åndelig og spirituelt menneske - som hver eneste dag ser på livet som en gave, som skal tas pent vare på.

Livet er deilig enkelt, når rammene er satt. Kristendommens ti om å ikke ha andre Guder enn meg, kan oppfattes som svært selvgodt, men det forenkler livet. Fjerner all tankevirksomheten rundt tvil - og dermed valg. For vi mennesker tenker et sted mellom 50 - 60.000 tanker hver eneste dag - og de fleste tenkte vi i går også.

Den buddhistiske filosofien er et holistisk levesett - og det er her jeg føler meg mest hjemme.

Jeg liker Petter Stordalen - og enda bedre etter å ha lest boka “Endelig mandag”. Boka handler om hans ti livs-regler - hans helt personlig tips til deg og meg. Om å få livet til å bli magisk, ha vaner og ytre ramme - slik at friheten er himmelsk fri - uten det Guddommelige.

Og Petter S. vil reise seg etter pandemien også - han har en sterk egenvilje, et pågangsmot og en positivitet - som er svært sjeldent blant oss nordboere.

Her er dem;

1. Ikke sleng deg etter ballen, selv når alle forventer det

2. 80 prosent er nok

3. Vær naiv - det er en superkraft

4. Ikke følg drømmen

5. Ikke tro det kommer fly bare fordi du har bygget en flyplass

6. Les færre aviser

7. Sørg alltid for å være den dummeste i rommet

8. Utnytt hele verden til din fordel

9. Puss tennene hver dag. så får du to marshmallows

10. Snu deg på toppen og se bakover

Det å være naiv - betyr å være helt åpen til alle livets hendelser - og ikke dømme på forhånd dvs sette begrensninger. 80 prosent betyr at det å ikke gi opp, men prøve og feile - da skaper du et mesterverk, til slutt. Les færre aviser er jo en ganske så fin regel nå i nettavisenes tidsalder - selv er jeg heldigvis fri fra alt dette. Og til slutt nr 9 ; faste vaner er sunt og godt - og jeg mener at et fritt liv leves mest magisk når vi selv forstår at det faktisk er magisk. Altså ikke “alle disse dager som kom og gikk - og ikke visste jeg at det var livet”.

Bruk sommeren til å lage deg dine ti leveregler - i alle fall vil du lære deg selv bedre å kjenne, ved å skrive ned hva du tenker om eget liv. Lykke til !

“– Hver mandag er en ny start. Da snakker vi ny uke, ferskt brød, nytrukket kaffe, nye muligheter.”

— Petter Stordalen

“Make Shit Happen” - står det på veggen på fashion-konsernet Varners hovedkontor. Være kreativ, ikke gi opp - og ha tro på deg selv.