Sølibat. Et gode.

Det er et år siden jeg var i et kjæresteforhold og livet mitt har utfoldet seg siden da, på en måte har jeg (fått) tid til alt det som var litt lite før, til å bli større. Hvis man tar en pause fra sex - betyr det at det kommer tilbake igjen, det er pausens funksjon, men det jeg har reflektert mye over, er at vi opphøyer sex og forhold til en avgud. Denne refleksjonen er ikke min, men David Bennett, homofil, katolikk, med doktorgrad i teologi fra Oxford sin. Han har skrevet boken ”A War of Lovers; the Unexpected Story of a Gay Activist Discovering Jesus”. Det er fint med mennesker som både overrasker seg selv, men også de rundt seg i nye valg de tar og lever etter. Lykken ligger for veldig mange i forhold, kjæreste, samboer eller ekteskap, sier ham som i dag lever i sølibatet. Han har forelsket seg, men fullfører det ikke med sex. Det blir et åndelig vennskap sier ham. Og det er fint at ikke alle har den samme lykke-ideologien, men har funnet ro i en annen ideologi, som sølibatet er. Mennesker som er i en balanse med sitt eget liv og hva de lever etter, det er disse jeg vil være nær. Mitt poeng er at vi må slutte å sammenligne eget liv med et annet i den forstand at vi tror at det er der lykken ligger. Sammenligninger gjør oss som regel litt nedbrutte, vi kan fort føle oss små når vi ser den store lykken i de sosiale flater.

Alle levesett må få stå alene, ha verdi i seg selv.

Det er ikke pent av meg å tenke på at jeg kjedet meg sammen med den siste kjæresten. Jeg tror at det kom av at forventningene mine til oss, sjelden stemte med hvordan vi hadde det sammen. Mye var også hyggelig, fint også, men det var mange lange timer med kjedsommelighet. Og kanskje skal livet også være sånn - mer grått enn vi tror det er.

Nå som jeg har landet i en sølibat - gjør at jeg har fått en frihet, en god hvile fra date-jaget. Ikke at jeg har datet særlig mange i det siste året, men når en prøver å komme meg nær, så trekker jeg unna. Det er en fin grense mellom vennskap og det å bli seksuelle intime. Men det største ved sølibatet er at jeg har tatt en valg - som gir meg ro. Og at jeg ikke kjenner sorg i hjertet når andre viser bilder av han kjekkasen fra Tinder, de skal møte til en date. Så går det noen uker, og det blir stille om ham, jakten fortsetter, og jeg merker en uro i hun som er en løvinne der inne på Tinder. Hun merker det ikke selv. Det er alltid lettere å være en betrakter, enn å gå innover i seg selv.

Det jeg sier, er kunsten å ikke sammenligne. Det å lande i et valg som er stress-fritt. De som har en kjæreste eller sex-partner, ro deg ned der hvis det er fint for deg. Om meg, som lever i sølibatet, bli der i en tilfredsstillelse om at dette livet vil jeg leve. I dag - og også i morgen. Det som gir sår i sjelen, er de som jakter på noen utenfor seg selv, som de ikke finner.

Jeg har vært der også, en evig dans i smerte.

Bare meg. Nei, stryk ordet bare. Meg, og det er fint det.

(Foto; Werner Anderson)

“Både ekteskapet og sølibatet kan være undertrykkende. Det skal ikke handle om å være sterk eller disiplinert”

— David Bennett, 2023.

Når hjertet smiler. I tiden.

- Du skal kanskje også titte på noen kjekke menn? sier søsteren min. Vi smiler til hverandre digitalt, jeg er på vei til Grains for å sitte på min faste plass ved vinduet. Drikke en chai og betrakte menneskene utenfor. Vindusglasset er en grense mellom de der ute - og meg her inne i varmen, lyder, lukter og mennesker som bestiller noe for nytelse. Slike små universer som berører hverandre likevel.

Jeg har vært nedfrosset siden kjæreste-bruddet, takket pent nei dating, ikke det at det har vært så mange, men noen i alle fall. Prøvde meg i en måned på Sukker igjen (sukk!), men det ble helt feil.

Du vil ikke, skrek sjelen min til meg. Bli hel igjen, og fortsett i det livet du nå har. Familien, venner og boka som skal ut - du trenger lange skriveøkter - og stryrke-trening, yoga, meditasjon og vandringer. Husk lille venn; du er i balanse.

Men balansen er også skjør - og vakker. Tårene presset på, jeg måtte ta en pause fra lesingen da jeg leste historien om en ung mann og hans vei ut av rusen, i det Fellesskapet jeg er en del av. Døren til hjertet mitt er åpen sa jeg da turen kom til meg for å dele noe.

Men så kommer det til meg, den yrende følelsen av glede. Hjertebank - og en glede jeg og ham bare har mellom oss. Ingen ting sagt, ikke noe forventet, bare noen ord mellom oss en tidlig søndag morgen. I luften mellom ham på Fagerborg og meg ved Frognerparken, er ordene flytende og også klare og sterke, men det betyr ingen ting. Vi vet. Det er det som er det fine. Han er der i sitt liv. Og jeg her, høyt mot himmelen i 8. etasje. Og våren er her. Den kjennes. I hjertet. I kroppen.

Og vi går inn i fastetiden, 40 dager fra askeonsdag - for å rense sjelen for alt som forstyrrer. Gå ut mot havet vil jeg gjøre, eller til Kongsgården - og beholde det i hjertet som er ment for meg. Og så, sakte og fint, vil våren vise meg hva som kommer. Det ukjente og hva som kommer i morgen, er det fineste ved livet. Så vil hjertet hviske til meg, helt plutselig, uten forvarsel - om at nå tenker han også på deg.

“My religion is kindness.”

— Dalai Lama

Tørre å la ting flyte, med åpent hjerte.

(Foto; Werner Anderson)

Gunn-Helen Øye kjæreste. Og Sting.

Jeg husker jeg stod med boken “Hvem vokter vokterne?” i Akademia på Blindern. Tankene begynte å forsvinne inn i en tankerekke om hvem som til slutt er den eneste ene. Hvem kan overvåke alle?, tenkte jeg. I dag har vi svaret. Men den gangen, før det store Internettet, så løp jeg til en forelesning, men tema er ikke glemt.

For jeg er der nå.

“Every breath you take

And every move you make

Every bond you break

Every step you take

I´ll be watching you.”

Hvor mange har ikke hørt denne sangen av Sting i et bryllup ? Men teksten er ikke knyttet til kjærleik, men til det å bli overvåket og forfulgt. For da det sprakk, at Sting hadde et forhold til konas beste venninne, så eksploderte det i media - spesielt i UK. Nå er det fortid og Sting og Trudie er gift. Men den gangen, så måtte Sting gjemme seg - fra overvåkerne.

Og i dag kan vi blokkere mennesker - som vi ikke vil skal følge oss på sosiale medier. Det er nåtidens nær-straff, hvor vi signaliserer at du ikke får komme meg nær. Jeg stenger deg ute i intetheten. I alle fall digitalt langt borte fra meg og mitt.

Men så har vi algoritmer da. Og jeg som har en blogg får månedlig status over følgere. Hvor i verden de lever, via hvilke sosiale medier de finner fram til bloggen min. Ikke navn og sånn, men jeg blir jo glad over antall følgere og veksten jeg opplever på “Øyeblikk.com”. Også hvilke søkeord de bruker. Og “Gunn-Helen Øye kjæreste” har vært en gjenganger - gjennom store deler av 2022. Nå har det roet seg, det mennesket som vil vite om meg og kjæreste, får det samme svaret i hvert sitt søk, jeg har ingen kjæreste, eller har skrevet noe om noen av mine tidligere. Så tenker jeg at dette er så trist, det å bli en vokter. Bruke sin tid på forfølgelser, og lar seg nesten bli addicted til å kontrollere. Ligger det en form for svart kjærleik i slike forfølgelser? - i alle fall en usunn besettelse.

Jeg vet hvem dette mennesket er. Har ingen intensjon om å gjøre noe med det, bare sende gode energier på at akkurat han kan bli helt fri. Fra å stalke meg - og han vet heller ikke at han blir overvåket via algoritmer - og uten å vite at jeg vet det.

Livet er så mye mer enn “SE og HØR”-lignende oppførsel, let go sier jeg. Og avhengigheter vet jeg jo alt om. Her også; det gjelder å velge, avslutte noe som ikke er sunt for en. Livet er så vakkert i seg selv, og det essensielle er å skape godhet for seg selv og alle andre medmennesker. Let Go!

“Oh, can´t you see
You belong to me?
How my poor heart aches
With every step you take ?

I´ll be watching you”

— Sting

Foto; Werner Anderson

Let go hvisker jeg til stalkeren - flytt blikket til ditt eget liv. Det er stort nok.

Den unge ensomme mannen. Og meg.

Jeg kaller ham bare den unge ensomme mannen. Vi møtes ofte når vi er ute og går tur, det virker som vi liker de samme stedene, nærområder vi begge legger gå-skritt bak oss.

Jeg tror at jeg kjenner ham fra før, men har aldri spurt. At vi har møttes i et Felleskap vi begge gikk i, men det er lenge siden jeg har sett ham der. Men jeg er ikke sikker. Og heller ikke den gangen, ble vi kjent.

Han er tidløs, kan være alt fra tidlig i tretti-årene eller også ha lagt 40-årsdagen bak seg for flere år siden. Håret er fortsatt mørkt, hår, skjegget også - og kroppen har ikke fått alders-belegg rundt midjen.

Vi går ofte på tider da nesten ingen andre er ute. Det virker som vi begge er morgenfugler, jeg i alle fall, og venter som regel til at det blir litt lyst slik at jeg kan gå ut. Han også. Og vi går i samme rytme, ikke stressende joggende, men en jevn gange - nesten meditativt.

Jeg har deltatt på Nyttårs-retreat med meditasjon, yoga og skriveøvelser, i overgangen mellom 2022 og 2023. Hvem er jeg? Hvordan er jeg meg? Og i denne tilstanden har jeg vært ekstra våken på meg selv og alle andre, ikke det at jeg har møtt så mange andre. Alle naboene holder seg inne, også familie og venner har trukket seg tilbake fra de isbelagte fortauene. Mens den ensomme unge mannen og jeg, vi går.

Jeg fortalte om ham på siste dag i Nyttårs-retreatet, at han og jeg har vårt univers, vi vet om hverandre, men lar så skrittene ta oss bort fra den andre hver gang. På årets første dag møttes vi igjen, og vi begge så etter den andre, stoppet litt opp, snudde oss - vi var for langt fra hverandre til å si hei - jeg sa heller hei til en ung pappa som trillet en barnevogn. Som en kompensasjon for den tanken som har kommet; neste gang skal jeg si hei - og kanskje spørre om vi har møttes før. Så får det øyeblikket avgjøre hva to ensomme vandrere gjør videre, For jeg er også alltid alene på disse tidlige gå-turene, og han tenker nok det om meg også; den ensomme kvinnen, som går i samme rytme som meg, alltid alene.

Men er vi ensomme for det? Kanskje, kanskje ikke, jeg vet at den gangen jeg var i et langt forhold, jeg har aldri ført meg så ensom som den gangen. Og ingen visste om det.

Alene, ikke ensom. Og ensom, men ikke alene.

(Foto; Werner Anderson)

“Våkne hver morgen
i en forvisning om
at gleden kan skapes
i sjelene”

— GH Øye, 2023

Rasisme og rus

-Jeg ble så ond i fylla, sier jeg. Skikkelig stygg. Klarte ikke la være.

Sier jeg der på kjøkkenet til sønnen min, huset er fullt av mennesker, vi feirer barnebarnet mitt som er tre år, og jeg står trangt og snakker med en jeg liker godt, en journalist.

Men, sier han, husker du det dagen etter da ?

Og jeg trenger ikke tenke meg om, for fylla gjør jo det med oss, at mye av det vi sa, blir glemt, eller kanskje mer dysset ned av en en selv. Jeg ville ikke tenke over det, gå igjennom alt jeg sa kvelden før.

For vi vet alle sammen, at alkohol og andre rusmidler, som kokain, forandrer oss. Men vi er fortsatt vi - jeg var fortsatt meg den kvelden jeg ble ond. Det jeg husker fra mitt våte liv var at jeg følte meg som en ulmende vulkan, som ikke klarte å la være, ingen kunne stoppe meg, det ble som en rus nummer to.

Men det er ikke fylla som har skylden, ordene kom fra meg, fra mitt indre, som ikke var helt lik mitt indre når jeg var edru. Da sa jeg ikke slike ting. Og vi blir grenseløse når alkoholens promille overtar oss - og fyller vårt sinn og skaper andre tanker enn vi vanligvis ikke uttrykker.

Mente jeg også i edru tilstand alt jeg sa? Nei. Men slik jeg erfarer det og husker det, fra mine år som våt alkoholiker, er at i fylla, i det grenseløse, så ligger det noe latent, ikke bare i overskridelse fra en usynlig grense som i fylla blir borte, men man gå inn i et nei-land, det forbudte, og sier ting vi har lært vi ikke skal si. Det ligger en deilig fryd å være verbal slem, rett og slett såre. Og så var jeg i alle fall, så tilfreds etterpå at det var sagt. Jeg ble tom, det var det jeg ønsket, tømme meg for alle ukvemsordene og den mentale ondskapen.

• Gudskjelov, sier jeg til min familievenn, journalisten, at den gangen jeg drakk, så hadde vi ikke FB, Twitter og andre sosiale flater - slik at mulighetene for å ordlegge meg slik at det blir rasisme eller en annen krenkelse, var færre.

For er det fra barn og fulle folk man hører sannhetene ? Nei. Ikke virkelighetenes sannheter, ikke de som helt vanlige mennesker sier, når de er helt tilstede i seg selv - sammen med andre. Men når rusen setter inn, enten skapt av kokain, alkohol eller amfetamin for den sagt skyld, da forandrer hjernen seg, oppfattelsen av seg selv og andre mennesker forandres, til at en selv er så god, at en selv ser verden helt riktig, og at alle andre er svake og ynkelige - og at dette må sies. For å sette dem på plass.

Takk Gud for at jeg ikke er der mer, rus er så mye vondt. Dette er en del av den. Og bare ved å tenke på det - så ber jeg en liten bønn fra AA sin Storbok - og er takknemlig for mine år som edru. Det er tusenvis av grunner til å legge fylla bak seg. Bare denne ene om ondskap, er verdt det.

I dag er jeg helt ren - og i morgen håper jeg også å være det. Mitt håp og ønske, så får handlingene min vise hvordan morgendagen blir.

Som tørr eller våt rusbruker - jeg er meg, men likevel er hele meg forskjellig.

(Foto; Werner Anderson)

“Kokain var så vanvittig godt, at jeg måtte slutte med det. ”

— Una, 33 år - i boken min som kommer 2023

Å kjede seg. Netflix. Rus, drug and rock-and-roll.

Jeg er forfatter for tiden, et fritt og vilt yrke, som krever ingen fast rytme av meg. Bare at jeg skriver ord på ord. Jeg har signert en kontrakt med et stort forlag, så slik sett skal jeg levere og altså prestere 250 sider innen en deadline.

Altså tenker jeg også. Og leser mange kloke bøker om emnet. Og intervjuer mennesker, både fagfolk og helt vanlige menneskers forhold til rus, drug - og alkohol. Jeg tenker rus også når jeg er på Sats med PT og løfter vekter, rus, drugs and rock-roll- liv og jammen skal jeg ta 8 repetisjoner til.

Det går opp og ned med skriverytmen. Men nå har jeg skrevet så mye at jeg om et par ukers tid kan dra til Roma - og gå tilbake i tiden. Og da har redaktøren min fått siste versjon, både med bra formuleringer og også med noe så dårlig at jeg håper hun stryker det. Til helgen skal jeg intervjue en ung kvinne - vi skal prate om kjærligheten til rus. Der har vi begge vært, rus har mye lidenskaper i seg. Mye mer enn hva en kjæreste kan gi.

Essensen å fortelle om livet mitt her - er å fortelle hva jeg har kuttet ut - og at jeg liker det så inderlig vel. Altså ikke bare rus-farvel, men også farvel til andre ting som spiser opp timene mine.

Det ene er dating, jeg er helt av alt sammen, takker nei til enhver mann som ber om en liten kaffe, jeg er ikke der mer sier jeg til venner. Men det er ikke den lille kaffekoppen jeg blir skremt av, det er at en kjæreste spiser av tiden min. Er det verdt det? Nei - ikke nå, ikke nå som jeg skriver.

For med en gang du er i et forhold med en eller annen, krever ham meg. Og i meg-tiden er det helger hos ham eller her, sex og alt det der, som jeg ikke bruker energi på, jeg er en askese også her for tiden, og jeg liker det. Jeg har en kul kjole som jeg blir nonne-aktig i, den liker jeg for tiden.

For å skrive må jeg ha det kjedsommelig. Derfor har jeg bare NRK på Macen for tiden - og det merkelige er at nettopp dette har gjort at jeg ikke mer har lyst på Tv2 Play, Netflix, HBO eller hva de nå heter. Eviglange serier som aldri tar slutt. Alt veldig bra. Nye vaner setter seg i både kropp og sinn, noen jeg også skriver om i manuset mitt.

Og når jeg må se på noe, så blir det en krim på NRK som jeg har sett før, men så tenker jeg at dette er første gangen - og jeg koser meg. Jeg er lettlurt - og det er greit.

Jeg har også liggende en bok på nesten 1000 sider som jeg skal begynne på, når jeg ikke leser fagbøker. Jeg har den på engelsk, det gjør at jeg må være musestille og bare lese. Helt fint det også.

Og dette lille ensporete livet er fint. Så enkelt og lettstelt. Skrive. Nrk. Eller Shantaram. Styrke.

Neste år kanskje, ut på høsten 2023, når boken er lansert, kanskje jeg skal forandre på noe. Jeg tror ikke det. For da har jeg heller klekket ut et nytt prosjekt, som jeg ikke vet om idag.

Men kommer det en italiener og ber om en liten kaffe, sier jeg ja, for en drøm har fortalt meg at min fjerde ektemann vil være en italiener. Attraversiamo !

For tiden skriver jeg, og tenker bare rus og drug; og har valgt å kutte ut mye - men det har skapt et nytt liv. Igjen.

(Foto: Werner Anderson)

“It took me a long time and most of the world to learn what I know about love and fate and the choices we make.”

— Shantaram, Gregory David Roberts

Sunlight. Silvio.

Hvordan ble jeg den jeg er ? Og hvem eller hva er jeg?

Det har noe i seg, det å finne disse små kosmiske livsdrypp som er med på å forandre deg som menneske. Like viktig er det, nok kanskje, å løfte disse fram, gå inn i dem, og friske opp, nesten som en oppfriskningsdose, på hvorfor akkurat den lille hendelsen var med på å forandre meg, ja, skape meg.

Det er dette som er kraften i se seg tilbake, ikke sånn å forstå seg selv kronologisk, men ikke glemme disse livsviktige små øyeblikk, som er så store. Eckhart Tolle sier at alle hendelser, kommer fra det kosmiske univers, og har ligget der ute i påvente, på når det er deres tur. For å gi livsgnist, og du må være klar for å ta i mot. Det oldgamle visdomsordene om at læreren kommer når eleven er klar.

For meg skjedde ett i Italia for noen år siden, vi står ute i ettermiddags-solen og studerer et kart, skal finne ut hvor jeg skal kjøre for å finne det jeg gjerne ville finne. Har fått låne den lille bilen til Silvios mamma, solen ligger lavt, landskapet hviler i sin tørke - og jeg er forelsket. Hele ham, ikke bare ham som mann, han ble en bærer av alt det jeg elsker ved Italia, men ved å elske ham så sterkt, kom også alt det italienske så tydelige fram i meg. Vi snakket litt om fashion - og så sier han, med et tydelige kroppsspråk og med det klare italienske språket, at si, certo, jeg trenger bare en skinnjakke. Det er jo bare en jeg kan bruke om gangen. Og mine tanker vandrer hjem til mitt fylte klesskap. Nylig så jeg en film om Rick Owens, en designer jeg beundrer, som viste fram klesskapet sitt. Noen få plagg. Jeg sier det igjen, de telte ikke ti en gang til sammen. Og Rick O. er der, i det italienske Lux Market, og kan fylle opp skapet sitt. Hvis han vil.

Vi trenger ikke mange av alt, bare en en det vi elsker - som gir oss magi, for å være litt i Kondo-universet, som gir oss glød og ekstase. Mine ting, i min nye leilighet, alt gløder, alt gir meg magi. Og de mennesker jeg har tett meg, drysser englestøv over meg, fordi de vil meg godt.

To andre hendelser, er den i Roma, i taxi, i regnet, bilens lyd da hjulene og brosteinene møtes, ble en fortelling som hvisket til meg at husk dette Gunn-Helen, ta det med deg, det er viktig for deg. Som om universet kommuniserte med meg. Den andre ble et møte med den inntørkete Sunlight-såpen hos pater Ronald, han som skapte meg som katolikk. Dette er livet Gunn-Helen, i sin enkelhet, ikke alt det du kaver til det hele tiden.

Hvilke hendelser kommer ? Som endrer meg ? Min venn, kunst-fotografen, som sa til meg at “jeg elsker livet” - eller hva… - nettopp, det jeg ikke vet, skal komme. Nesten litt bibelsk, som da Jesus sa til Simon Peter “følg meg” - follow me - uten å vite hvor eller hva det skulle gi av magisk liv.

Her ligger magien, i det ukjente, som kommer, men husk, hjertedøren din må være åpen. for å ta i mot.

“Han sa til dem: «Kom, følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!» Straks lot de garnet ligge og fulgte ham. ”

— Bibelen, Matteus 4,19-20

Alle avhengigheter skaper grenser; som shopping/fashion, alkohol eller mat. Det motsatte er å være fri og åpne seg for andre mennesker.

foto; Werner Anderson

Finnes Gud ?

Noen ganger, ganske ofte, så føler jeg at en Høyere Makt passer på meg. Alt det gode legger seg til rette - og ikke det vonde. Og når jeg får lyst til, selv om det bare er et kort øyeblikk, å være litt stygg, så sier min indre stemme, at ikke bli som han eller henne. Så lar jeg stygghet fra meg fare hen, og svarer mildt på små smser som kommer. Noen smser svarer jeg ikke på, men jeg er ikke sårende.

Og så kommer et bibelvers til meg, jeg husker ikke fra hvor i Bibelen, om å vende det andre kinnet til, i alle fall ikke slå tilbake.

Men jeg aner, at den som verbalt slår meg, ikke forstår det. Mest sannsynlig fordi dette mennesket ikke får noen korrigeringer i eget liv. Fordi slike mennesker ikke har så mange nære - som kan si pent i fra. For jeg har rett lissom, du er slik og slik, slik jeg beskriver - og ikke slik de andre, som liker deg ser deg.

Så derfor titter jeg på en av min tattoer - “Let go - let God” - som sier alt dette jeg her har sagt med fire små ord. Er det du Gud, som er allestedsværende, tett på meg ?

For et sted leste at at du ikke liker ting ved et annet menneske som er i deg selv. Så er du er kritiker - som kritiserer du sånn egentlig deg selv som menneske. Påstår du at et annet menneske er psykopat uten at du har faglig kunnskap å si det - så rett blikket mot det selv. Hva ser du ? Sånn ærlig.

Men jeg skal passe meg her, jeg også, slik at jeg ikke går i fella og gir kritikk. En øvelse er også å ikke jatte med når et menneske sier noe negativt eller baktaler en felles venn - da sier jeg mildt at det du sier, det kjenner jeg ikke til - og så blir jeg stille. Stillhet er så kraftfullt - at det bør du prøve en gang. Og tørre å være i stillheten - og la den avstanden bekrefte at du ikke er i hylekoret - den andre vil hele tiden, ofte i alle fall, trenge flere medlemmer i det koret.

Og det er tidlig morgen - og jeg har akkurat lest om en dansk forfatter, ute ved Vesterhavet, som synes det er fint å være utenfor, ikke i den kulturelle eliten inne i København, som også liker alenetiden, noen kaller det ensomhet, men kan det kalles ensomhet når en har valgt det selv. For hva er ensomhet ? Det å sitte på trammen ut mot Vesterhavet, hvile blikket på bølgene og få sandkorn mellom tærne før hundelufterne kommer, før hun vandrer hjem til ordene hun skal skrive - en liten siesta kanskje - og så et enkelt måltid.

Forresten mener hun også at SoMe gjør oss ensomme, midt i støyen av alle stemmene der inne - eller ute.

Så jeg får bekreftet at ensomhet er fint - og jeg vil ha enda mer av det - og jeg skal stå i det, når noen er nysgjerrige på hva jeg har gjort en helg. Vandre langs Vesterhavet, kan jeg si. Når jeg er i mitt elskede Danmark. Og jeg hører havets stemmer - og en til. Er det Gud mon tro ? Hviskes det ikke “godt å seg deg”, ord som smyger seg ut av sivet ?

For mange år siden leste jeg “Kvinner” - og da kom en varsel til meg at jeg også vil vandre i vinden alene, at det er ment for meg, å ikke trenge byens kaos - hele tiden.

Foto; Werner Anderson

“Vinden er min mester - kan jeg være din?”

— Livsstil er en livsstil, A. Matthesen

Hundre års ensomhet

Jeg forstod det ikke, meg selv altså, før etter noen dager ute ved Vesterhavet, under Skrive-retreatet med en danske forfatter, PH. Jeg var nok litt høy på meg selv og min skrivekunst - og trodde at jeg skulle trylle fram de mest fantastiske tekstene her “i blæsten” som danskene sier. Og vinden tok oss flere dager, så kraftig at vi ikke badet engang. Strømmene var for kraftige, naturen var sterkest.

Og alle de andre, de fleste i alle fall, leste høyt fantastiske fortellinger. Ut fra en liten detalj, som en sommerfugl, skapte de magi. Slik Karen Blixen gjorde i “Out of Africa”, hennes vidunderlige verk, som har trigget meg i mange år, at ja, dit skal jeg reise en dag. Til hennes farm ved Kilimanjaro. Det kommer, jeg kjenner meg selv.

Historien min om “En løve i Afrika” ble ganske fin. Danskene som lyttet sier jeg synger i språket når jeg leser høyt, jeg lar stemmen min stige og synke alt etter hva ordene skal formidle. Og jeg tenker på løven som stod der og viste ære når han ble begravet, elskeren til Karen Blixen. Slik kjærlighet som er sterkest, som tåler alt, vil alt.

Og mens jeg går alene i stillhet, langs det frådende havet, opp en trapp for å komme opp på klittene - og bortover til Kirken som ikke er tatt av havet, en annen Kirke lengre sør forsvant ned og inn i havets mørke for noen år siden, jeg skal vandre bort til fyrtårnet som er en livredder for oss søkende sjeler.

Og på vei hjemover, til de andre søkende og skrivende sjeler, kommer forståelsen til meg, hodet er så rent, her på et sted uten internett, hvor det bare er en vei, og det er den innover. At Gunn-Helen, du har kapslet inn hjertet ditt du er redd for det store, lidenskapens landskap - og ingen magiske ord kommer ut - dine ord slippes fra hjernen, og akkurat hvordan de er, det vet jo alle fornuftige skapninger. For; hvem vil jeg være, med hvem ?

Noen mennesker suger kraften ut av meg, andre gir meg påfyll. Og jeg vet hvem som er enten det ene - eller det andre. Jeg må lære meg ordet nei. Oftere. Og blir jeg mest alene, betyr det ikke at jeg er ensom.

Det å føle på følelsene beriker.

Jeg takker Vesterhavet, vindens kraft for renselsen, jeg skynder meg tilbake til de andre, igjen skal jeg skape historier. Og nå fra hjertet.

““Verden var så nylig at mange ting manglet navn, og for å nevne dem måtte du peke fingeren på dem.””

— Hundre års ensomhet, Gabriel Garcia Marquez

Hver eneste lille plante ute ved Vesterhavet har sin funksjon - og fungerer sammen med havet, sandkornene - og blæsten.

Oppskrift; Et rynkefritt liv

Du er mild, sier fødselsdagsbarnet til meg. Og jeg tenker at han har rett, lar meg ikke hisse opp, blir ikke sint, eller forbanna som det heter. Eksen ble forbanna - og tastet sinte ord inn i en mail som er det styggeste jeg noen gang har fått fra en jeg kledde meg naken for. Jeg slettet den, etter å ha lest den, men det trakk meg ikke ned i gjørma. Selvfølgelig hadde han rett i noe, jeg er ikke perfekt. Langt der i fra, jeg er menneskelig. Og skal vi elske mennesker må også akseptere de sidene som ikke passer inn i drømme-personen du har skapt i ditt eget hode.

Vi sitter i haven, vi er ca 30 som skal feire ham som har blitt 80 år. Han kunne ha vært 60, til og med 50, hvis du ikke hadde visst de reelle livs-årene hans, utseende, energien, kroppen; alt sier noen annet enn 80 år.

Hva er hemmeligheten spurte en sykepleier på Legevakta, han var innom med en forstuvet tå. Hun ville også gjerne se slik ut om noen tiår, slutte å bruke dyre rynkekremer - og spesielt overta min venns glade energier.

Gi faen, sier gategutten fra Oslo indre østkant. Ikke henge deg opp i ting, ikke hisse deg opp. Har bussen akkurat gått, og jeg må å vente i 20 minutter - så greit. Løper aldri til bussen. Og jeg tenker etter; slik er jeg også. Han holder en tale over livet sitt, og det er utrolig morsomt og innholdsrikt. Ingen jeg kommer på har hatt et så morsomt liv. Jobbet innen fashion - og det har gitt ham anledning til å bli kjent med både prinsesser (ekte) og kjendiser. Og Andy Warhol gav ham et bilde.

Dette sier mye om ham, den rynke-frie mennesket. Han er en likanes kar - som det heter. Har ikke lest alle “slik får du et bedre liv”-bøker (som jeg har gjort), men levd det etter en enkel filosofi; Gi faen.

Men hva er det viktigste du kan gjøre for et rynkefritt liv ? Kontrollfreaken i deg må dø. En selvtest en ukes tid kan vise om du er en kontrollfreak eller ikke - skriv ned (ærlig) ALT du måtte kontrollere i løpet av en dag - så neste dag. Og gå kritisk over din egen tekst - og erkjenn hva du kan “let go”.

Og skal jeg fortelle en hemmelighet, så har jeg “Fuck it” som en liten tato på det ene håndleddet og på det andre har jeg AA sitt symbol. Meg altså; sterk i AA og edruskapet og livsglad samtidig. Er sårbar og sensitiv, det er et pluss, men fordyper meg ikke i mørket over lang tid. Og jeg løper aldri etter bussen.

Og huden min; med samiske aner, et asketisk kosthold (jeg er jo ikke opptatt av mat) - og tilfreds med vann og eplemost, vel; den forteller historien om mitt levde liv. Og det viktigste; jeg liker meg - slik jeg famler i lyset for å være. Og sommeren er her; hver eneste dag for å gi faen. Og ikke løpe etter bussen.

““You need to let the little things that would ordinarily bore you suddenly thrill you.””

— Andy Warhol

Livets spor; body and mind henger sammen - og setter sine spor.

Foto; Werner Anderson

Det perfekte. I det ikke-perfekte.

Jeg elsker alt ved ham. Noen så enkle ord jeg sa når noen spurte meg om min siste kjæreste. De som spurte ble ofte stille, ventet på at jeg skulle si noe negativt. Men stillheten fylte en tid mellom oss, i hvordan jeg og den som spurte vurderte andre mennesker.

Leonard Cohen synger mørkt og vakkert om det uperfekte, i AA vet vi at det er prosessen for å bli et bedre menneske og ikke et mål om det perfekte, som er vår måte å leve på.

Og under Masterstudiet mitt, erfarte jeg at min venn og medstudent fra Thailand ikke kunne si noe negativt om meg, når vi hadde en oppgave om å si 5 positive og 5 negative sider ved den andre. Jeg lærte mye av ham. Hvordan han så meg, ville se meg - og i dette så ble mine positive sider bindeleddet mellom oss.

For i kulturen vår her hjemme er vi hjernevasket av å tenke negativitet i andre mennesker. Joda, han er så snill så, men….. så kommer det. Ofte veldig personlige ting ved den andre, som kanskje ikke burde blitt delt.

Og det er ikke slik at den andre er slik, det er seeren som ser den andre slik. Og dette synet sier alt om den som kritiserer, og ingen ting om den som får de negative betraktningene.

I ettertid, etter at “vi “ ikke eksisterer mer, og jeg har blitt meg, sier et par venninner av meg “du så ingen negative ting i ham du” - akkurat som om jeg nå får min straff, siden bruddet ble så verbalt stygt som det ble. Hvordan vi vurderer et annet menneske - er noe som skapes i den som ser.

Men jeg vil heller ikke nå lete etter feil i andre. Det gjør noe med min verden, mine forhold til andre mennesker - og gir ingen gode energier. Jeg løfter fram godheten i den andre, vi tråkker alle feil noen ganger, men det skal ikke bli karakteristika ved det ikke-perfekte mennesket, som er på vei, men ikke mot et mål som det perfekte. For bærer jeg på mørke tanker om andre mennesker, er det min sjel som er ryggsekken for det mørke. Selv vil jeg leke i lyset, bli varm og doven av å være sammen med gode mennesker.

God sommer alle sammen - husk vi trår alle feil en gang i blant - det er gjennom feilene at vi vokser som menneske.

Vi trår alle feil - noen ganger. Og helt riktig også, i mange av livets øyeblikk.

“There is a crack in everything God has made.”

— Ralph Waldo Emerson

Alle mine menn. Som ikke er mine.

Jeg er en seer, et nært avstands-menneske, som er i øyeblikkene sammen med menn som ikke vet at jeg tenker sånn.

Jeg trenger disse små nærhetene, som varmer og gir meg framdrift, for å reflektere, tenke - og også være i takknemlighet i livet. Merker at knivstikkene i sjelen min ikke er leget, men tiden hjelper også på dette.

Og på en måte må jeg finne ut hvem jeg nå vil være. Mye av mitt tidligere meg er helt okei, men jeg har plass til noe nytt. Slik er det når en forlater “i forhold med” til å bli singel. Og jeg føler tiden og friheten ved å bare være meg, familien og venner er der, likevel lever jeg fritt.

For et par dager siden snakket jeg med et menneske jeg snart skal intervjue til boka mi, vi kunne ha sittet ved vannkanten og pratet i timevis, ordene tok setningene - og ble til nye tanker. Jeg tror ikke vi rekker alt det jeg ønsker vi skal rekke på første møte, sommeren tar oss, så møtes vi nok igjen. Det er som om tankene våre forenes i en virvelvind - som ingen av oss kan kontrollere. Jeg elsker slike samtaler og mennesker som er med på denne kreative leken. “Jeg gleder meg til å lese boka di”, sa ham. Da ble jeg litt redd, fordi den er langt fra ferdig, og for tiden ligger den inne på forlaget, redaktøren knar teksten. Og jeg får noen dager til å pakke ut mitt nye liv her, gjøre hverdagsting som å kjøpe støvsuger og en ny myk hodepute til sengen min. Jeg har nå bare en dyne, den lette sommer-dynen, en konstatering for hvem jeg er.

Sengen står slik at jeg kan se fjorden - langt borte, likevel nær. Og fra et annet vindu kan jeg se naboer, som ikke kan se meg, jeg vil kunne fantasere om mange liv her etterhvert. Alene, likevel sammen med andre.

Dater takker jeg pent nei til. Hvis hjertet slår over et slag - vil jeg heller rusle en tur med Ham i en park i byen. Han fra Iran, jeg snart skal intervjue, eller han med den vakre mørke stemmen, vi trener ved siden av hverandre et par ganger i uka, eller …men det er og blir en drøm, og for tiden er den uten smerte, derfor lar jeg disse møtene forbli i meg, hviske til meg at livet er mildt og fint.

Hvor mange har berørt sjelen min ? Jeg kan telle med disse mikro øyeblikkene jeg opplever, men han som kledde seg naken for meg; både kropp og sjel, det kan telles på en hånd, kanskje jeg nok stopper på en finger, fortsatt er det bare en. Og jeg er heldig, ikke alle mennesker får slike møter, slike intense opplevelser, som ord ikke kan beskrive.

Og denne dagen, som enda er helt ny og ubrukt, vil gi meg menneske-møter, som vil gi meg hjertebank. Som kanskje vil bli til noe mer, som vi mennesker sier. I sommer. På ettersommeren. Eller til høsten. Akkurat når spiller ingen rolle, fordi jeg er i tiden.

Vi er relasjonelle - vi skapes i møter med andre, og etter hvert eneste treff, vil du være forandret.

(Foto; Werner Anderson)

“Jeg passer ikke inn

I den skapelsen du lever i

Annerledesheten omkranser

Og du griper den ikke”

”

— GH Øye

Slå av bryteren. Tenn på lyset.

Alt, begge deler kommer så brått, det mørke og det lyse. Jeg er alltid like uforberedt, nok mest til det mørke. I går ble det en mørk dag, nok utløst av ordet “springende” - skrevet i en mild mail fra redaktøren min. Jeg ser det i dag, hva hun mener, at jeg vil ha med alt sammen allerede i første del av boken, selv om alle tankene tilhører, kan strøs utover på et par hundre sider.

I dag forstår jeg, i går gav jeg nesten opp - ikke helt, men nesten. Mest lyst hadde jeg til å legge meg ned på sengen og se på en krim, men jeg er en fighter - og tok en fagbok som handler om det jeg skal skrive om i boka. Kom igjen, girl, smerten går over. Du vet det, det er ikke første gangen du er i mørke. Bare pust, så går minuttene.

Broren min ringte, søsteren min også - og til slutt en venninne. Deres gleder smittet over på meg, og det var meg de ville dele alt sammen med. Og jeg fikk perspektiver på eget liv, noen hadde det vondt - nok verre enn meg. Slik kan det gå, som en fjær vi puster på i vinden, forsvant det mørke og jeg sovnet og drømte helt fram til klokka fem. Her ute ved havet er det bare et par lastebåter og meg som beveger oss før regnet kom og vinden ruser i trærne rundt huset.

Og så tar jeg bussen og båten inn til byen - for å trene, og finne den rytmen der jeg elsker. For jeg har fått meg en følgesvenn der, i snart fem måneder har vi trent stille ved siden av hverandre, før vi nikket til hverandre, så et lite hei - og i dag pratet vi. Han har sluppet en skive - som det heter, og jeg har elsket den melodiøse stemmen hans fra tidligere, nå enda mer, når jeg hører, men ikke lytter, til småpraten han har med Pten sin. Stemmen er like vakker, han bærer en så fin sjel, tekstene avspeiler det - og smilet omkranser meg, litt forsiktig, men nok til at jeg føler at dagen vil bli fin.

Til sensommeren drar jeg på konsert med ham. Står i mørket og lyttet til den dype stemmen som tryller fram ord som blir til mening. For min verden er mest ord for tiden, ord jeg tenker og skriver inn i manuset. Og ord jeg har fått som skadet sjelen min, fra en jeg trodde elsket meg, men gjorde det likevel ikke og også vakre ord som løftet meg høyt, fra en som kanskje tror jeg vil ha ham, for han vil ha meg. Kjærleiken er der, matchene kommer kanskje om litt. Jeg vet ikke helt, brå skifter kan komme så brått, men jeg vil favne langsomheten i det langsiktige.

Ja, jeg vil elske kjærleiken igjen. Gi mest og ta i mot. Og også inne i mellom tenke på proteiner, kilo på vektene - og lytte til den melodiøse stemmen ved siden av meg - for der ved siden av hverandre er vi en liten stund nesten et oss.

Det er i overgangene mellom mørke og lys at livet er aller mest intenst.

(Foto; Werner Anderson)

“NO HASTAR DET
No hastar det meir enn
nokon gong med å ta det

heilt med ro”

— Øystein Hauge

Rites de passages. Hav og stillhet.

Rites de passages er det mellomrommet som eksisterer mellom for eksempel ungdomslivet og voksen. En konfirmasjon var før i tiden en markering på at nå er du voksen. Separasjon er tiden mellom å være gift og så skilt. Disse overgangstidene skal gi oss pauser for refleksjon og en sjanse til å møblere om eget liv.

Jeg er i min egen Rites de Passages for tiden. Midt i mellom to boliger, bor stille ute ved havet, Oslo-fjorden på Nesodden - her sover jeg opp til 9 timer om natten, ingen ting forstyrrer meg. Huset har store glassflater ute mot Oslofjorden og jeg sitter tidlig om morgenen med min havrelatte-kaffe, i stillheten, leser aviser på Macen - og lar blikket hvile på en lastebåt som kanskje seiler forbi, eller en stor fugl som svever høyt, som jeg ikke kjenner navnet på. Trenger ikke det navnet, tenker at det å følge de svevende bevegelsene på den lyseblå himmelen er min meditasjon her ute ved havet.

Jeg har forlatt den boligen jeg har levd i, der hvor jeg har forandret meg aller mest. Og om noen uker, får jeg sjansen til å skape meg nye vaner, bli kjent med nye naboer - likevel har jeg alt jeg elsker innen rekkevidde der jeg flytter til; Frognerparken, Bygdøy, Nordmarka, Dans Grains cafe og Bislett Sats med PT.

Jeg kan velge å gå inn i deler av livet mitt fra fortiden i tankene - det er ikke slik at tankene surrer rundt i hodet mitt når det blir stille omkring meg. Denne teknikken lærte jeg under den terapien jeg gikk i etter bruddet med siste ektemann - og siden har jeg benyttet meg av den. Ikke nå, sier jeg ut i mørket, en annen gang. Så forsvinner den smerten som var knyttet til et brudd, sugd ut i universet igjen. Og hendelser blir ikke så store - eller viktige mer. Hva holdt jeg på med - når jeg løftet det fram i meg selv? Sett i relasjon til alt det som mye mer viktig i livet ?

Jeg kan velge hva jeg vil tenke på - og dermed bruke energiene mine til.

I stillheten her ute ved havet, skriver jeg bra; bokmanuset lever nesten sitt eget liv; jeg føler jeg har et hav av kunnskap å hente ting fra. Jeg håper å holde den deadline-planen vi drøftet på forlaget, tror det nå.

Pauser. Det som er fint med dem er at vi får rikelig med tid til selvrefleksjon - og forstå hva som er viktig og hva som er helt uvesentlig. Og pauser har også det ved seg; at etterpå kan jeg tre inn i livet mitt igjen, mest sannsynlig ikke som den samme personen som jeg var før pausen.

Men foreløpig er jeg her ute ved havet, jeg lar vennene i byen forbli i byen, tar meg bare et par ganger i uka inn for å trene - før jeg kommer meg på båten igjen som tar meg inn i stillheten.

Denne helgen skal vi gå Kyststien - kanskje - eller bare sitte og se ut over havet. Livet er valg - hele tiden - det gjelder å velge det som smører sjelen med balsam.

Brudd, pause - og ny tid. Livet er forandringer - hele tiden.

(Foto; Werner Anderson)

“Sopra una vecchia quercia
c’era un vecchio gufo:
più sapeva e più taceva,
più taceva e più sapeva.

Det satt en gammel ugle
i en gammel eik:
jo mer den begrep, jo tausere ble den;
jo tausere den ble, jo mer begrep den.”

”

— Italiensk regle, fra biskop Erik Vardens hjemmeside.

Brudd. Ritualer. Smerter.

Etter over ti år kan jeg mobilnummeret til min siste mann utenat, ikke det har jeg i dag har tenkt å ringe ham. Vår felles sønn er voksen og greier seg på alle måter, og alt oppgjør fra bruddet den gangen er fortid - det er svært sjelden jeg tenker direkte på ham, mer kommer minnene om opplevelser vi hadde sammen som familie. Lange dager på hytta på fjellet, helger i København med hele barneflokken osv. Varme somre i Italia med ferskpresset appelsinjuice og solbrente skuldre. I dag er det alt det gode jeg husker og minnes, ikke mer selve bruddet.

Jeg har hatt flere brudd. Ektemenn, kjærester og også venner. Noen har bare glidd bort, noen brudd er bevisste fra den andre eller meg. Og de som glir bort er tømt for det som en gang var oss, men de brå bruddene omkranser fortsatt det vi som ble skapt.

Det som sitter igjen sterkest er felles ritualer og vanen i å være oss.

Det jeg har lagt merke til er hvordan vanen i et forhold har satt seg i kroppen, som merkes så sterkt i ettertid, etter bruddet. Det kan være at jeg ikke mer kan sende en sms, eller ta opp mobilen i farta og ringe. Og så kommer det små glimt av oss sammen, nanosekunder i øyeblikk, som hver gang vi løp sammen på fjellet og han sa ved vendepunktet, vi hadde løpt halvveis; no return. Det var like lang vei framover som bakover.

Min siste ektemann og jeg ringe ofte uten en årsak, bare for et mikro-øyeblikk og fortelle om hva vi gjorde akkurat da, den kunne vare noen minutter. Og et hvert forhold for sin rytme, som også brått blir kuttet.

Men alle brudd er ikke brå og voldsomme. Som at jeg sluttet i min siste jobb - det vil si hovedjobben min - hvor jeg det siste året forberedte meg, overførte kunder til andre i avdelingen, hadde oppsummerings-møter med de største kundene o.l.

Men det er i mikro-livet det smerter aller mest.

Minnes vår måte å spise frokost på. Fornemme følelsen i kroppen når vi elsket. Farvel-kysset i døra eller smilet når den andre kom. Ofte med min langbeinte høye vakre sjelsvenn T, hver gang vi brøt ut i latter over ingenting.

Alt dette; det er livets kapitler som må skrives inn med en slutt. Selv skriver jeg “Morning Pages” hver morgen, lav-terskel, hvor jeg reflekterer over hvordan jeg har det, akkurat nå. På en måte skriver jeg meg farvel med den andre etter et brudd. Og til slutt er farvel også brukt opp - og jeg tvinges til å se framover.

Etter siste store brudd med meg og eks-mann gikk jeg i terapi - en sorg-gruppe - et helt år. Sorgen har fire deler - og etter sjokket, bearbeidelsen, se seg selv nå og veien framover - ble jeg herdet til, mer tvunget til å slippe fortiden og leve nå - og se framover.

Slike prosesser er gudegaver, hvor jeg får sjansen til å ta hele livet opp til revisjon, ikke det at jeg for tiden ønsker flere brudd. Jeg kan ikke gå i Sorggrupper hele tiden - og gråte over spilt melk som det heter. Noen ganger må øynene være uten tårer.

Men perioder uten drama og brudd - er velsignet godt. Nå er jeg så heldig at jeg erfarer etter et brudd å starte med blanke ark - og også med relasjoner jeg bevisst tar vare på. Bevisst lager jeg ikke drama med de jeg er glad i. Jeg godtar og aksepterer alle de mennesker som er meg nære - som de er. Alle har plusser og minuser, jeg også - og det gjelder å se alt sammen - og leve med det. Jeg husker da jeg hadde født min førstefødte og svigerfaren min håpet på at jeg da ville få forandret sønnen hans. Nei sa jeg - det er den han er i dag - og vil være - som jeg elsker så inderlige dypt. Vil han forandres, må den forandringen komme fra hans indre.

Jeg møtte han for en ukes tid siden, vi er begge forandret, både på det ytre og det indre. Årene har satt sine spor, men jeg føler at kjernen i ham er der - det jeg falt for og elsket så inderlig. Så får grått hår, ekstra kilo på kroppen og stive knær være en del av livet - mens vi begge knar oss selv for å bli et bedre medmenneske - i dag. Og også kanskje i morgen. Nå har vi et felles barnebarn - og våre gener og røtter er fortsatt sammensmeltet.

Kjærlighet er med en risiko - og livet er med ubehag. Likevel vil jeg kaste meg ut og inn i det - igjen og igjen.

Åpenhet er så viktig i dagens verden, ikke proteksjonisme, oss-dem forståelser og Cancel Culture.

Ta i mot med åpne armer - som en Hellig bok skriver om.

Og vil jeg møte deg, du enda fremmede, skal jeg se deg slik du er - og kanskje får jeg sjansen til å elske hele deg. For jeg er et menneske som lett elsker andre, uten å lete etter feil. Og så håper jeg på at mine feil ses av deg, men ikke vil skygge over det som er helt okei i meg.

When you are in darkness, make light.

• When you have a burning desire for something, make peace.

• When you are ignorant of something, seek insight and experience.

• When you are jealous, replace it with love.

  • (The African Gospel of Mary)

Den gangen, 15 år gammel, var livets ark blanke, men skulle snart fylles ut.

“Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa ham til dem: Forstår dere hva jeg har gjort for dere ?.”

— Bibelen, Joh 13.1 - 17

Ser du meg ?

I den siste tiden har jeg erfaringer med både smerte og glede i å få innsikt i meg selv. Via smerten, dette er jo meg, gråter jeg over hvem jeg også er - og vil alltid være. Det er nå du er i stand til å ta i mot innsikten sier en venn til meg - ikke den gang; du sluttet med å drikke - og prøvde å finne tilbake til ditt opprinnelige Selv - den rusfrie. Men denne innsikten er også fin å ha for meg videre i livet; jeg er fortsatt den avhengige, men rusfri. Det er smertefullt å forstå at andre har sett meg slik jeg er, før jeg selv innrømmet det. Som Craig Nakken sier det i boka “Addictive Personality” er vi avhengige de siste som ser oss selv, men de første som erfarer skammen og smerten i avhengigheten.

Livet gir også overraskelser - i form av varme. Om hvem jeg også er.

Jeg trodde det skulle bli sånn helt greit, en avskjeds-feiring av meg på jobben - jeg hadde hatt i 12 år. På grunn av pandemien ble det utsatt til nå. Livet mitt har gått videre, jeg trener styrke, rusler rundt i byen for å tenke og er dypt inne i bokmanuset. Bærekraft og kunder har blitt fjernt.

Men så fantastisk det var å komme tilbake, være blant alle ex-kollegaene igjen. De ville høre hvordan jeg har det, ivrig smilende og lyttende. De kjenner meg og jeg deler raus mitt livs siste kapitel - så ble det taler og kake. Sjef og sjefens sjef og alle i den avdelingen jeg en gang var en del av - gav en beskrivelse av meg. Det var mennesket Gunn-Helen de beskrev - og satte pris på. Vi savner deg ! Energien din og alt egentlig. Pågangsmot, åpenhet …nettverksbygger - .det er akkurat slik jeg så inderlig ønsker å fortsette å være.

Det blir litt (amerikansk) selvskryt her - la meg tillate det akkurat nå.

Min åpenhet - og flere kvaliteter jeg nok bærer med meg. Det er slik jeg ønsker å bli sett, slik jeg prøver å være også. En relasjon mellom meg - og de andre. Et ekko av meg og mine ideologier jeg har; mitt mål om å være et medmenneske - med visse kvaliteter. Med meg hjem fikk jeg en stor hvit blomsterbukett (ikke sterke farger til minimalisten) hjemmelagde tøfler fra sjefen (brukes hver dag - farge helt i stil med fashionistaen og en a5 plakat med tre ord fra hver av de over 30 ansatte. Slik ser de meg. Selvfølgelig er en slik avslutnings-feiring i positivitetens tegn, så da skal alle godord fram. Likevel, jeg er så takknemlig at det er det spor jeg har etterlatt meg. Også at jeg har fått til noe i selve jobben - iherdig jobbet for noe - og lykkes.

Hva jeg gjør med dette ? Plakaten ligger ved siden av sengen min - jeg skal minne meg på hva jeg hver eneste dag skal strebe etter å fortsatt være - og jobbe med djevelens små pust - som ikke er til gode for noen. Heldigvis faller jeg ikke ofte i den fella, 30 års selvutvikling innen en selvhjelps-organisasjon har satt spor i sjelen.

Men alle mener ikke bare godt om meg - vi har alle ulike verdier på tvers at menneskeheten. Selvfølgelig er det slik for oss alle. Det du står for - og er - det liker jeg ikke, og det irriterer meg grenseløst. Nettopp fikk jeg høre via en tredjemann om kritikk av meg - og siden jeg er høysensitiv - ble jeg fryktelig lei meg. Det hjalp å få råd - og trøst - av en god kompis. Mest av alt; så gjaldt saken det at denne personen ikke kom til meg og sa det - men slang det ut i øst og vest. Hva kan jeg gjøre ? Selvfølgelig ta det med ham. Men jeg tok det med den tredje personen. Sa i fra - klart og tydelig - at jeg ikke ønsker å få vite via ham hva noen mener om meg - det gjør meg rett og slett ikke godt. Ikke snakke om - men til, er en fin leveregel. Ikke bli lei deg - sa han. Han sier masse sånn om mange. Sagt er sagt, ordene surrer rundt i hodet - nå har jeg satt grenser. Mest sannsynlig kommer det ikke en neste gang. Ønsker han å formidle noe om meg - tas det i mot ansikt til ansikt.

Det er forandring som er livet, hele tiden, men i det tempo som flyter med deg. Den ytre samstemmer med den indre - og det er magisk å våkne opp en søndagsmorgen og glede seg over; ja alt og ingenting. I dag kan du skape en magisk dag - hvis du vil.

Livet er å jobbe med den vi tror vi er - og hvordan andre oppfatter oss; minske gapet.

“I want what I want - and I want it now.”

— Addictive Personality, Craig Nakken

Drømmetydninger.

Drømmen har kommet til meg tre ganger. Den samme drømmen om valg, og hvor jeg ikke skal være, men heller hvor, nok mer hvordan jeg skal vandre. Drømmene har kommet tett - og for et par dager siden drømte jeg en enda tydeligere drøm om valg. Igjen. Og at, på den ene siden, i en pro - et kontra -analyse så burde jeg ha valgt pro-siden, men i sjelen min visste jeg at jeg er ikke der. Er ikke et menneske som mer går etter status, men følger egen intuisjon - i alle livets valg.

Hvorfor drømmer jeg om valg ? At jeg har meldt meg på et studie i politikk ved UiO, mens sjelen min skriker at dette er feil. Du hører ikke til her. Du skal over på religion. Jeg sitter i auditoriet, det er semesterstart og yrende liv. Ser meg rundt og vet at dette er feil.

Forlater politikken - og vandrer over til religion-studiet. Jeg har landet. Der jeg skal være, som den jeg er i dag. Stormen stilner.

Men tre like drømmer er ikke nok, jeg går ikke inn i dybden i hva drømmene skal fortelle meg. Jeg lever bare livet videre; bokprosjekt med forlaget, sønner, styrke og yoga-trening - og nære venner.

Så kommer det en enda tydeligere drøm. Jeg dater en lege, overlege og professor i medisin. Vi har morsom kommunikasjon - han har et stor hus på Oslos beste vestkant. Bli forelsket i ham Gunn-Helen hvisker fornuften til meg. Men jeg klarer ikke. All hans sosiale statuser, morsomme meldinger når han jobber som lege i Afrika - ingenting vekker lidenskapen i meg. Det skal ikke være ham, hvisker sjelen min. Til tros for…

Jeg vil forstå, ta budskapet. Valg er ofte smertefullt.. Jeg vil se livet mitt - være tro mot meg selv. På en måte er det jo lettere å la livet skure og gå, det er jo helt greit. Men da mangler livets dybde.

Jeg sender en mail til “min” danske forfatter - som leder kurset i Drømmer og meditasjoner, som jeg deltar på. Hva er alle disse drømmene om valg, spør jeg ham. Hvorfor den samme drømmen flere ganger - og hvorfor valg hele tiden ? Han sier til meg det jeg dypest sett vet, at jeg må gjøre opp status i eget liv; hvem vil jeg ha tett på ? Dette er særs viktig for deg Gunn-Helen, ikke lev et annet menneskets liv, men ditt eget. Du må tilbake til deg selv, det såre og sterke mennesket jeg kjenner deg som. Du står nå oppe i et livsvalg, drømmen presser på at du må ta alvoret i dette.

Og jeg reflekterer videre; er drømmer og virkelighet egentlig så adskilte ? Er det fornuften i oss mennesker som lager grensene ? Noen folkeslag, for eks urbefolkninger, respekterer drømmene - og tar visdom fra dem. De er budskaps-bringere.

Så blir drømmene virkelighet.

Det er som om jeg trengte en forvarsel - slik at virkeligheten ikke kom brått, men mer som et vindpust - som berører lett - og så forsvinner inn i horistonten.

Jeg er hel nå. Drømmer og virkelighet er ett. Jeg dagdrømmer og nattdrømmer. Nå ble du borte, sier PT Alex til meg. Og han tar meg tilbake, men jeg har fått et pust av noe annet, likevel meg.

Sinnsrobønnen, som vi sier i AA på hvert eneste møte, verden over:, gir ofte et klarere perspektiv på livet - og valg;

Gud, gi meg sinnsro til å godta de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og visdom til å se forskjellen.

Tørre alt - ville alt - og gjøre alt.

Jeg vil elske alt; omfavne livets essens - og virkelig leve i takknemlighet.

(Foto; Werner Anderson)

“Din visjon vil bare bli tydeligere når du ser inn i hjertet ditt ... Den som ser utenfor, drømmer. Hvem ser innover, våkner.”

— Gustav Jung

Dødens utpust. Livets innpust.

I dag, denne dagen kunne ha to ulike scenarioer, innhold. Og jeg landet ned i livet igjen, etter uker i frykt, uker med ensomhet og redsel. Jeg visste ikke om jeg var frisk - eller syk. Og det store fy-ordet, som legene ville sjekke ut om jeg hadde eller ei, jeg klarte eller klarer ikke ta det i min munn. Eller skrive det her.

Alt startet lille nyttårsaften med fjerning av et par polypper i tarmen og jeg husker bare at jeg lå i sengen hele Nyttårsaften - og ja; pustet. Drakk vann - og var ensom og redd.

Når jeg ble ringt opp første gang etter flere uker i venting, for å bli innkalt til CT, brøt jeg sammen. Heldigvis var jeg sammen med Dan, som tok meg ut av det økologiske spisestedet - og sa at det er jo fint at du blir sjekket mamma og at vi har det Helsevesen vi har her i Norge. På korte inn og ut pust var jeg enig, men det spiste ikke opp redselen. Legen ringte meg også - jeg kaller ham for “muslimen” - vi fant hverandre i det guddommelige, han sier at dette er å blåse det veldig opp, men legene vet ikke. Så vi må kjøre løpet.

Til tross for ensomheten i tankene mine, visste jeg at jeg måtte flyte i det, Flow Gunn-Helen - Flow.

Sønnene mine sa “en dag av gangen” - og gjør det du blir bedt om, skulle tro at de gikk i AA, fordi det er slikt vi lærer om der.

Og altså, i denne uken kom D-dagen, en dag med solskinn, vår i luften og med en stor mørk redsel i meg.

Inne i undersøkelses-rommet, når jeg legger meg på behandlings-benken, sier legen (ikke “min” muslim), jeg vet ikke om det i alvor eller spøk, at nå skal vi se om vi fjerne hele tarmen, deler av den - eller…

Jeg orker ikke mer, så jeg sier mildt, at vi får vel vente, til svaret kommer. Til etter at du har vært på innsiden av meg, og tittet, etter blodprøve, CT, MR, blodtrykk, skopi, alt som startet med en fjerning av et par polypper.

Og han blir stillere - og stillere, spakere på en måte. For han finner ingen ting, så vidt han finner arret etter fjerningen av den ene polyppen.

Det er ingen ting her, sier ham. Du trenger ikke noen behandling - du kan velge å gjøre ingen ting, eller kanskje fjerne litt av arret.

Da jeg vandret ut av sykehuset, de fant ingen ting, i meg, jeg er hel, og helheten min er at kroppen min er frisk. Jeg takker livet, min guddommelige kraft, min samiske urkraft - og setter meg på huk i solveggen og ringer mine sønner.

Nå. Vet. Jeg.

Ukene i ventetiden har vært mørk og krevende, alt ble satt på vent. Undersøkelser og leger, alt gikk så fort, at jeg trodde at bare det, at jeg ikke ble satt i noen helsekø, ga signaler om at det var noe, men at de ikke sa det til meg.

Jeg valgte å gå ut i universet - og så gå dypt inn i meg selv. I uker har jeg gått inn i healingens verden; påkalt min samiske urkraft, vært tro mot at mine forfedre hegner om meg.

Vi finner ingen ting, sa ham. Ingen ting. Du kan gå ut herfra.

Jeg har healet meg selv i en holistisk helbredelse, lagt begge hendene på magen min, og kommunisert inn til tarmen. Om natten har jeg hatt min samiske sjal rundt livet, over magen min og dypt der inne også over tarmen - og påkalt min samiske mormor til å omfavne meg.

Og når tankene har gått ned i tarmen, har jeg følt at den har, på en guddommelige måte, vært god og snill og gjort den helt fin. Jeg har følt at arret har blitt leget, roet seg - og funnet fred.

Jeg takker livet - i dag, for det er i øyeblikkene vi finner godhet og selve livet, og i dette ligger livets magiske essens.

Jeg vil være i livets øyeblikk, akkurat nå.

(Foto; Werner Anderson)

“Trivsel er det store håp, der viser seg overalt omkring oss.”

— SuperSund, Deepak Chopra & Rudolph Tanzi

Byens spor. Smertens kraft.

Jeg skjuler smerten - og sier at jeg bare må gå. Komme meg ut, bort og vekk, slik at jeg kan slippe alt til; la øynene og hele ansiktet vise sorg. Ta av meg masken. Kanskje det nok er feil, å ikke si i fra, livets sannhet har skygger av grått. Det finnes kanskje en sannhet - om rett og galt, som er nedfelt i våre lover og til en viss grad normer, men hverdagens samtaler, hvordan vi sårer hverandre - uten å tenke over det, forstå det - det er her i dette underjordiske klima jeg ønsker å bidra. Via et eneste menneske; meg selv.

Men jeg er også svak, og vet at jeg ikke vil, mest sannsynlig, ta opp det som såret meg så dypt. Vi har akkurat fått til en ny myk relasjon, jeg går på tå hev, likevel. Jeg vil ikke, orker ikke ha en ny konflikt. Og det er jo ikke sikkert at min sannhet er den eneste ene. For sannheter samstemmer ofte ikke, jeg har nettopp sett “Rikets sikkerhet” om Arne T. på NRK, og den viser så bra ulike virkelighets-oppfattelser, som ikke forandres hos partene, men vedvarer livet ut. I den ene er han en fredsskaper, i den andre er han en landssviker, spion.

Jeg er lei meg, nok såret, fordi jeg ikke blir sett, slik jeg selv mener at jeg er. Alle sidene ved meg, ingen vil, ikke jeg heller, bli betraktet som et endimensjonalt menneske. Og spesielt, når det som for meg er svært viktig, er som en flau vind en varm sommerdag. Glemt, dvask, ikke merkbar.

At troende, religiøse mennesker, er som konspirasjonsteoretikere, helt hjernevasket. Mener han, kanskje tankeløst, men egentlig så sies det, fordi han mener det.

Jeg lar hans sannhet stå, tror ikke at han husker det engang at det ble sagt, i ordflommen av mange ord. Han er god på ord. Og jeg tror også at han ikke tenker over at jeg er troende - åndelig i mitt liv. Men, hvordan ser han meg da ? Hvis han skal beskrive meg ?

I en slik rolig setting, vil kanskje min tro komme fram. Eller ikke. Det er ikke så rart, jeg har ikke presset på - noen mennesker - min åndelighet - og hva det gir meg i livets forståelse.

Så jeg går ut i mørket, gjennom skogen, det snør lett - og mot T-banen. Det blir mange minutter å tenke på; fra Oslo Øst og vestover. Symbolsk, t-banen tar meg gjennom byens mørke spor, slynger seg på skinnene fra stasjon til stasjon. Og mørket utenfor vinduene samspiller med sjelens tristhet.

Kanskje jeg en gang, skal fortelle på en forsiktig måte at jeg har dette landskapet i meg. Denne forståelsen som vi ikke kan se (eller jeg ser jo masse guddommelighet i livet) - og som gjør at jeg aldri er alene.

Der i mørket, i t-bane vognen, føler jeg meg alene, forlatt. Og sagt på en annen måte, ikke respektert.

Dagene har gått. Jeg har ikke gjort noen ting. Akkurat nå har jeg fred. Men en gang, i den nære framtiden, skal jeg forsiktig fortelle om meg - og min åndelighet. Til ham jeg elsker.

Mørket gir rom for refleksjoner. Og for meg; det vil alltid lysne - etterpå.

(Foto; Werner Anderson)

“That is the bottom line of religious obedience. It is an education in sonship, a workshop of responsibility, a school of true freedom. ”

— Entering the Twofold Mystery, Erik Varden

Ord. Ord. Og sex.

Jeg er på jakt etter ord, hele tiden, om tidsånden. Hvem husker ikke da du første gangen sa “jeg elsker deg “ til din elskede, og da du hørte det tilbake til deg ? Det er disse tre ordene som er sterkest, mye mer erotisk enn “jeg er glad i deg”, de sier vi når lidenskapen har lagt seg og hverdagen har tatt over. Jobben. Hente unger i barnehagen. Lage middag. Putte klær i vaskemaskinen og ta dem ut. Et uendelig hav av oppgaver, som knuser ordene “jeg elsker deg” - og så godtar vi det; at disse aller viktigste ordene forsvinner ut av livet, men det gjør dem jo ikke, for når det inntrer krise, så inntrer disse ordene igjen. Hvis din elskede blir alvorlig syk - er en årsak til at ordene får betydning igjen. Og når friskheten tar over igjen, så er vi tilbake til “jeg er glad i deg” - og det er noe trivielt, likevel godt med hverdagens enkelhet.

For eksempel, så har jeg to ganger prøvd å lese Jon Fosse. Stått på venteliste på Deichman, hentet bøkene og gått hjem for å lese denne prisvinnende forfatteren. Men jeg klarer det ikke, fordi jeg ikke finner noen punktum i teksten. Jeg får ikke puste. Punktum er for meg et sted å hvile, trekke pusten enten inn eller ut, men når JF ikke har dem, holder jeg pusten hele tiden. Det går bare ikke.

Så prøvde jeg en gammel bok av Jens Bjørneboe (kjæresten min sin bok) - en historie fra Italia, men i den var det drikking og fyll hele tiden, og det orket jeg heller ikke lese, her var det punktum, men for mye fyll. Jeg orker slett ikke lese om noe som for meg er et avsluttet kapitel i eget liv.

Jeg leser nok om skjenkestopp og start (=alkohol) i avisene, det får holde.

Så leser jeg en anmeldelse av boken “Min venn Natalia” av finske Laura L. Om sex og mani. Det er noe for meg, og jeg bestiller boken, og kjøper den til tross for at den er skadet i det ene hjørnet, jeg liker ting som er hele og ikke skadet. Den tar meg med hjem - og elsker den ved de aller første ordene.

Sex er der hele tiden. I mennesker. Og blant mennesker. I lange perioder har jeg levd i sølibat, da savnet jeg det ikke, merkelig, men godt. For i sølibat-livet skal det være ikke-eksisterende, og det gav en ro - som var ja, nærmest, fredfull. Så kunne jeg lese om de par som har problemer med sex i forhold (et tema spesielt for samlivseksperter, i Dagbladet) - men det, på en følelsesløs måte gjaldt dem og ikke meg. Jeg var fri.

Hvorfor så mange ord om ord. Fordi jeg skriver for tiden, skriver og tenker. Kan kalle meg forfatter hvis jeg vil, siden jeg allerede har gitt ut en bok.

Manuset jeg akkurat har trykket på sendt-knappen til et forlag handler mye om sex, og lengselen etter naken hud, samleier og nytelse. Ikke fake, men sånn på ordentlig. Dette manuset om mye sex (og nettdating) i seg, ord for ord, er skrevet sammen med sønnen min Dan, er altså nå sendt til et forlag. Kanskje litt på siden, å skrive en bok om sex og nettdating sammen; mor og sønn, men to generasjoner har ulike ord, og for Dans generasjon er porno det samme som en liten kaffekopp til frokost, mens for meg er det skam og med en viss form for falitt.

Sexleketøy ligger ikke framme på nattbordet, de gjemmes bort i en skuff, til tross for at jeg liker sex, men ingen av venninnene min og jeg, snakker om det. Det har nok med generasjon å gjøre.

Så nå venter jeg på svar fra akkurat det forlaget. Men jeg fortsetter å skrive, fordi det skaper tanker på forhånd, og tanker skaper refleksjoner - som igjen gjør at jeg ser verden så klart og tydelig, gjennom mine øyne. På min måte. Som er nok for meg.

Har tenkt mye på om jeg trenger å snakke om alt; kan intime detaljer i eget liv forbli uten ord ? Kan noe ikke ende på sosiale medier, men som en metafor forbli i skuffen. Kjæresten min spør mer om meg (=fortid) enn jeg gjør til ham. Likevel, blir det nok ham-historier å bære i mitt liv, jeg trenger det ordløse også.

Jeg bare undrer. Og spør. Med noen få ord.

Min førstefødte, elskede sønn Dan, som ikke trenger ord her for å fortelle en historie om ham. Alt er i bildet.

(Foto; Jan Tore Eriksen)

“Jeg forestiller meg at sjefen smyger seg inn bak ryggen min og oppdager at høyre arm slett ikke befinner seg på musa.”

— Min venn Natalia, Laura Lindstedt.