Du er unik. Ta i mot.

I går holdt jeg en innledning på et AA-møte, tema var “å gjøre opp med de mennesker jeg har såret” - AA sitt 8. trinn.

I dagene før tenkte jeg mye over hva jeg skulle si. Jeg elsker slike utfordringer, gå rundt i byen og tenke, være inne i tema-boblen og samtidig ute i verden; byen.

Jeg bestemmer meg for å starte med å fortelle om at da jeg sendte en mail til mine kollegaer om at jeg sluttet i jobben 31. 12. - og så i etterkant mottok jeg veldig mange “skryt”-svar tilbake. Det var ikke det at jeg hadde fått til jobben min - lykkes som det heter (det også) -men mer hva de sa om meg som menneske.

Blir det skikkelig selvskryt om jeg forteller om all denne skrytingen ? Jeg var usikker, men poenget mitt var å løfte fram hvem jeg i dag er - som menneske, som medmenneske, min form for nestekjærlighet - takket være…. ja; for meg, takket være hva jeg har lært i AA - og mitt levesett etter AA sine 12. trinn.

Men reaksjonene ble helt annerledes enn hva jeg forventet. Mange sa at de sleit med å motta ros, at akkurat det at andre så på dem som verdifulle, og at jeg turde å fortelle om dette. “Kanskje jeg om noen år også vil klare å ta i mot ros fra andre mennesker - som deg” - sa en deltaker.

Hva forteller dette oss ? Vi snakker om nestekjærlighet. Om at vi mennesker er så trent i å se det negative, at vi nesten har lagt et filter inne i oss selv - i det å se og si det; det gode i andre mennesker. Selv lærte jeg barna mine ved middagsbordet ute på Kolbotn i å trene seg i å si 5 positive ting ved seg selv. Jeg spurte aldri etter negative sider; det regnet jeg med at storsamfunnet hadde drillet dem godt nok i.

Det er nok selvhat, negativitets-tenkning og også uttrykt hat i dagens samfunn, vi har til og med laget noen ord om dette - bl.a. Cancel Culture, og i hvordan vi ser ganske så hvitt/sort på andre mennesker. Vaksine-motstandere er de andre, konspirasjonsteoretikere hater vi eller elsker dem. Det rare er at siden vi bør være opplyste, burde vi se verden i flere nyanserte farger - gråtoner er også fint, en mix av både og.

Selv har jeg levd etter å se det gode i mennesker. Og si det. Også små ros-ord, som at du er så fin i den kjolen, til at du er flink i jobben din, og at jeg er så glad for at vi to jobber sammen med den kunden. Eller til sønnene mine; se dem - og si det.

Snart kommer kjæresten min hit, han skal lage middag til oss, jeg kan sitte og skrive i bokmanuset mitt - og beundre ham, og jeg kan rose i etterkant av hvor godt det smaker. Jeg liker alt han lager; vi er veggiser begge to, og jeg er ikke bortskjemt med en superkokk i huset, forresten er sønnen min Dan supergod, men nå er han småbarnspappa og holder på å åpne sitt Oslo-sted nummer to. Tidsklemme-liv som det heter i dag.

Og kjæresten roser mye, til meg, om meg. Og jeg tar i mot. Det morsomme er at han ser meg fra et sted jeg ikke er, og uttrykker så ofte små detaljer ved meg, som han elsker. Og jeg begynner å elske dem også.

Slik skaper ros og skyt godhet blant oss mennesker. Nesten som små helsefremmende dytt vi gir andre, som er helt gratis. Hvem vil du framsnakke i dag ? Tren deg på å gi ros, det gjør noe med deg også; en godhet som går begge veier.

“Aner det deg ikke, kjære venn,
at alene i hele verden vedvarer
kun det et hjerte formidler til et annet
i en lydløs hilsen ?”

— Vladimir Soloviow

Hva skal jeg gjøre. I 2022.

Jeg går ut og inn av søvnen på Nyttårsaften, utenfor soverommet er det raketter, er alene hjemme, kjæresten jobber - og denne løsningen er uproblematisk. Alle spør meg om hva og hvor eller med hvem jeg skal være sammen med på Julaften, ingen spør om Nyttårsaften. Da er kraften ute av folk - og vi vet at hverdagens tidsmessige krav er like om hjørnet.

Kjæresten maler, drar ofte mellom hjemsted og Oslo for å besøke sine barn og også Oslo og foreldre nord for hovedstaden. Er et besøkende menneske. Et godt menneske. Det ligger i hans families kultur - feiringer og besøk.

Vi i min familie er ikke der, vi har vårt mønster. Og jeg hviler veldig godt i det. Når søsteren min sier at vi må ses mer i 2022, så vet vi andre søsken at det er mer ord og ikke handling. Fordi det er sagt så mange ganger før, vi er glad i hverandre, men er nok svake for å gjennomføre det, ordene er lettere å si.

Vi har ulike familiemønstre vi mennesker. Jeg som lever i den mørkere underverden, med mennesker som har falt utenfor A4-livet, lever også helt utenfor “hvor skal du du feire Julaften-pratet ?” - og vi i mørket, puster lettet ut når Julaften er over, og det spørsmålet gjemmes bort i 365 dager - helt til neste gang det er naturlig for dem å spørre. Hvorfor vil mennesker vite hvor jeg skal være på denne kvelden ?

En god venninne, la oss kalle henne M her, sier det er fordi de som spør er glad i deg og det er bare godt ment. Hun er en enkel sjel på noen områder, men så stor på andre. Jeg søker alltid til henne når sjelen min gråter. Hun er ikke gift, har ingen kjæreste eller barn. Hun er her for alle oss andre, en trøster.

Det viktigste jeg prøver å si her er at vi som ikke har faste julaften planer ikke skal skamme oss. Skammen kommer så fryktelig lett, når vi er utenfor det normale. Det skal ikke mange skrittene til, før skammen vokser seg stor og sterk.

Neste jul, jeg har planer og avtale satt allerede. Orket ikke mer åpenhet. Så kan jeg svare lett og freidig at jeg skal “dit” - som om akkurat det er helt uproblematisk. Skal sove over også, så da kan de som lurer også få svar på med en gang at jeg også har noe å gjøre på 1. juledag. Og skammen har ingen sjanse, hvis det er dette som skal til, for å fred fra andre mennesker.

Og midt oppe i denne sorgen over ikke-avtaler, leser jeg et intervju med forfatteren Jon Fosse. Han beskytter seg selv hele tiden fra menneskehavet, hører ikke på radio, ser ikke på TV, men han har tilhørlighet i den katolske kirken. I det siste er vi like, vi søkte oss dit begge to for å få et ankerfeste, det ble for vondt å være for fri, vi mennesker trenger alle røtter. Fosse er også høysensitiv - som meg, og i en slik kombinasjon blir alle forstyrrelser fra andre mennesker, det hverdagslige, så mye større, enn for helt vanlige folk. Han drakk for å få ro, slik jeg gjorde. En flukt bort fra seg selv, kanskje mer en flukt bort fra hverdagens menneskelige tetthet.

Jon Fosse er en av samtidens store forfattere, han hegner om det mennesket han kjenner, seg selv.

Jeg famler litt, men nærmer meg å finne meg selv. I alle fall hva jeg skal si om mine julaften-planer 2022.

“Er du klar til å feste sekken på ryggen og legge ut på den åpne veien ?”

— Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv, Tomas Espedal.

I 2022; hvem er jeg sånn dypest sett - jeg som den høysensitive sårbare sjelen - blant røffere mennesker…

(Foto; Werner Anderson)

ADVENT 21 - fjerde søndag.

Alle slutter har en begynnelse, og akkurat denne siste uken har vist meg nettopp dette. Det er fint å både kjenne på en dør som lukker seg, vi mennesker kan bli slitne av å vente, la det nye komme, slik at jeg kan puste rolig igjen.

Igjen er dette et valgt tidspunkt, da jeg skriver ordene her på denne tidlige stille søndagen, som egentlig er bare et lite pust i urolighetens tid.

Jeg er ikke glad i avslutninger, som julen, sier hun til meg. Jeg er mer der i nyåret - hvor alle landskaper er åpne og urørte. Selv smiler jeg, i en forståelse av samklang.

Alle fortellinger som kommer til meg, som utvider meg - som beriker meg. Får meg ut av min egen kontekst, som nok er litt støvete med noe mugg i bortgjemte mørke kroker.

Heldigvis har fortelleren om papyrusrullen om hvem Jesus er (ikke var) lovet meg et siste kapitel på selveste julaften, det kom brått, men med glede. Noen ting, undringens kompleksitet, må ikke ta slutt. Ellers lever jeg ikke, for det meningsfulle er ikke individuelt, men også sosialt.

Og kjæresten har fått nøkkel, for å låse seg inn her seint på julaften, etter at han har feiret den sammen med sine, det er den eneste nøkkel har trenger, for nøkkelen til hjerte-universet mitt gav jeg fra meg, den kvelden i Frognerparken hvor vi kysset for første gang.

Ved å gi - så får vi; gledesrus og evne til å være et menneske - blant andre medmennesker.

“En dag sent i desember 1349 kom en gruppe pilegrimer til Roma.
.......”

— Den hellige Birgitta, Unn Falkeid

Caravaggio

ADVENT 21 - tredje søndag.

Jeg har en hemmelig avtale med en fabel, som jeg hver søndag morgen lytter til. Den handler om en phd-student som har tatt med seg et papyrus-ark ut av det Kongelige Bibliotek i København. Det dreier seg om ord som forteller at Jesus ikke er Guds sønn, men “bare” et menneske, som er her for oss alle; gjøre oss gode.

Jeg liker tanken. Ideen om en buddistisk Messias, et menneske med en guddommelig kraft. Og så elsker jeg podcast-stemmen, myk og forførende, som tar meg inn i Københavns lukter, brostein-fortau og lyder.

Nå har jeg bare en søndag igjen, jeg vil sørge over at den sitrende forventningen av det nye, det å høre ordene for første gang, vil snart være over. Men jeg kan lytte til alle fire på nytt - og jeg vil da kanskje høre andre ting, små nyanser jeg ikke fikk med meg første gang, fordi jeg var for utålmodig til å ville gå videre i historien.

Jeg vil at kjæresten min skal lytte, han sier ja, mest for å tekke meg, men han er jo ikke der. I det guddommelige landskapet. Jeg skal ikke si det mer, for kanskje jeg bare bør ha denne verden for meg selv ?

Han, på den andre siden, vil at jeg skal lytte til talene til årets Nobel Fredspris vinnere. Jeg klarer det ikke, men jeg bør. Jeg er i min fabel, har nok å tenke over. Hvem var - er - Jesus ? Thomas-evangeliet som sier noe av det samme, men som ikke kom med i Bibelen. Maria Magdalena som visst også har skrevet tekster, men som heller ikke kom med i denne boken, mange leser som sannhet. Men hva er sannhet, hvis den er formet av noen maktmennesker den gang, som har bestemt at historien skal være slik og ikke slik som Thomas og Maria forteller ?

Som du skjønner, jeg er for dypt inne i fabelen, det å være singel-boer, som takker nei til invitasjoner for tiden, med kjæresten ute ved havet i en annet norsk kommune, har mye tid til undringen. Og jeg har bestemt meg for det, denne ventetiden - Advent - skal være refleksjonens tid. For før, når jeg sa ja til så mye, så kom Julaften for brått på, i år er jeg så klar, ventende etter en ny start, som den kristne fortellingen statuerer.

I går, lørdag, gjorde jeg to fysiske ting. Var på Deichman og plukket opp den siste boken til Peter Høeg - på dansk. Jeg vil være der - i det danske - kjenner jeg.

Så tasset jeg bort til min nye leilighet - smugtitt heter det - og fantaserte om hvordan livet mitt der vil bli, fra mai av. Kanskje det kan bli en ny fabel også ? Som jeg kan forme ord ut av - om rom, utsikt, naboer som kommer, røtter og det ukjente som alltid er en del av en bevegelse.. ?

“Hvad fortælles der, hvad fortæller virkeligheden, dér hvor den siste fortælling hører op ?”

— Gennem dine øjne, Peter Høeg

Jeg vil søke, se bortenfor sannheter andre har skapt. Og undre fra sjelen, slik at jeg lander i en fabel som er min.

Fot; Werner Anderson

ADVENT 21 - andre søndag.

Egentlig burde uken mellom første og andre søndag i advent vært preget av tilbaketrekning - en åndelig faste.

Men, erfaringer fra tidligere år forteller meg at slik vil ikke dette året heller bli. Jeg er ikke opptatt av julegaver og pepperkaker, men av menneskelige følelser. Det er det som har nesten tømt meg for krefter. Jeg kan hvile seinere, når Julaften kommer, og den har jeg planlagt - i det stille - å “feire” helt alene.

Beslutningen har ulmet i meg en stund, med situasjonen omkring meg - blir det helt legitimt. Å være alene, i harmoni, i fred.

Fredag morgen deltok jeg på et AA-møte - og jeg fikk lettet min sjel. Etterpå kjente jeg en stor takknemlighet mot et slikt felleskap hvor det er flere lyttere enn pratemakere. Hvor ellers har vi det ?

Julelunsjen med venninner , en kamp om å si noe, fordi det er så mange som vil skravle. Jeg er alltid den stilleste i slike settinger. Lytter, tenker - og lurer på hvorfor de ulike temaene kommer opp. Det er det mest interessante. Hva mennesker sier - og hvorfor. Og jeg er så opptatt av bisetningene, der den egentlige fortellingen ligger. En kan si noe om en person - i hovedsetningen - så kommer bisetningen, trenger ikke begynne med et “men” engang. Men den stikker - og er ofte ond. Hvorfor har noen mennesker behov for å nedsnakke andre ? Er det en form for hat ?

Og så på denne andre søndagen i Advent, hvor jeg brukte lørdagen til min indre renselse, går jeg etter mitt livs gleder. Og jeg finner dem, jeg må bare se dem. Jeg løfter fram den gode samtalen med en venninne, små gode samtaler på jobben, boken jeg leser - men mest av alt at jeg har fred med mine. Min kjæreste. Mine sønner.

Det har vært storm med kjæresten, der har vinden lagt seg nå. Stormen har kommer utenfra, likevel har den krøpet inn i oss, og skapt ubalanse.

Han kommer inn til byen til uken, jeg ønsker å være så nær, så lyttende, så god. Han er verdt det alt sammen.

Midtveis i ventetiden, fastetiden - denne andre søndag i advent, som jeg nå kjenner er så fredfull - god. Kulda omkranser meg ute, her inne er det lunt; alt har vært igjennom en renselse, med hvit salvie.

Vet ikke helt hva jeg skal bruke søndagen til. Og akkurat det, er en stor frihet.

Fastetiden er en ventetid, som en metafor bruker jeg det uendelige vinterlandskapet - som her fra min Svalbard-tur, hundekjøring.

“Når vi taler sammen om tro, taler vi netop om, at vi ikke har kontrol med, at vi fødes og dør. Vi samles om, hvordan vi kan leve og det vilkår. Vi får hjælp til at leve. Af hinanden. Af vores egen stillhet derinde i troens rum.”

— Gud, du er jo lige her. Charlotte Rørth.

ADVENT 21 - første søndag.

Tilfeldig, eller kanskje det er en mening i det, at jeg ser annonsen i Aftenposten fra Uranienborg Kirke om foredrag med den danske journalisten Charlotte Rørth som har skrevet boken «Da jeg møtte Jesus». Det er første søndag i dette års advent.

Selv kjøpte jeg boken i København for noen år siden, etter en pilegrimstur til Roma med en katolsk pater – jeg var fortsatt på leting; etter det guddommelige.

Og på denne første adventssøndag, leser jeg en vakker reportasje om krypten i Uranienborg Kirke – i Aftenposten.  Den er skrevet så magisk, nesten med en sakral tilnærming, at jeg undrer meg om han som skriver den har et øyeblikk av guddommelig gnist under skrivingen.  Er du også på leit, undrer jeg.

Da jeg legger alt sammen – ser jeg en viss mening med det. Livets små brikker, som opphøyer seg til noe større, som jeg ikke helt kan forstå.

Og dagen etter, går jeg til Uranienborg kirke, for både å få oppleve Rørth, samtidig kanskje få føle det guddommelige i  krypten. For i annonsen står det at foredraget skal skje der, under bakken.

Men hun er for populær for et lite rom under kirken.  Kirken er åpen, minusgradene biter i kinnene da jeg står på trappa utenfor kirkerommet, det brenner store fakler i mørket – og mennesker strømmer til – og beveger seg inn i varmen.

Kirkerommet er fullt. Og jeg finner en liten plass helt foran, ved siden av en mann som har lest hennes første bok åtte ganger, jeg må innrømme fattigslig fire ganger.  Vi er enige om at vi tror på mirakler, at Jesus er her hos oss. Og at Rørth har møtt ham et par ganger i Spania.  «Jeg stoler på deg» sier Jesus til henne i deres siste møte.

Sognepresten virker varm og hyggelig, alle menneskene er glade og hilser på hverandre, jeg føler meg inkludert, til tross for at jeg er katolikk.  Mannen ved min side og jeg finner hverandre, vi forteller hverandre om våre liv, deler vår tro sammen.  Jeg vet ikke hva han heter, det er uten betydning, det som betyr noe er at vi blir et oss der i det vakre kirkerommet med så gode energier.

En time forteller hun om sine opplevelser. Hun reflekterer også – om Jesus, tro og kvinners plass.  Hvorfor ble hun valgt – av Jesus, de gangene i Spania?

Hennes siste bok er om tro og moderskap, den kjøper jeg der i kirken – og skal ta meg inn i seg nå i desember.  I den er kvinnenes plass sentral i forhold til hele den kristne tradisjon.

Men først og fremst er dette en undring, om advent, over samvær, om tro – og å forstå det vi ikke forstår – og vedkjenne seg, jeg og min sidemann i alle fall, at Gud er overalt – og at noen er så heldige (utvalgte) at de har møtt Jesus. Og at et slikt møte forandret hele hennes liv.  Som min kveld i kirken, forandrer meg.  Det er de små drypp av undring – som bærer meg videre, i en optimisme om at vi bør være åpne for alt vi ikke helt fornuftsmessig forstår. Adventstiden kan skapes magisk –  og gi ro og håp for det gode.

Å være i verden med alt du ser - og ikke ser.

(Foto; Werner Anderson)

“Ved åpenbaring har han kunngjort meg hemmeligheten. ”

— Bibelen, Ef 3:3

Å bli sett. En liten spurv.

I går, en dag jeg hadde trengt en venn som lyttet. Som jeg kunne fortelle om mitt mørke, betro meg til - og få trøst. Men hvem trøster trøsteren ? Jeg er en trøster, en som kjente og ukjente henvender seg til, som et menneske med visdom, jeg er det også, men jeg er noen ganger også en liten spurv - som nettopp ønsker å være en grå spurv.

Det som utløste det var en melding fra en venn. Vi har ikke hatt kontakt på noen uker, min tid den siste tiden har vært fylt av kunde-oppfølginger på jobben, klienter i rusbehandling og telefoner til alle i familien. Noen venner har jeg også møtt. Men han, som sendte meg en bekymringsmelding var usikker, om vi fortsatt var nære. Han mente vi ikke var FB-venner mer, men det var vi da jeg sjekket det. Så sårbare er vi - det å bli avvist overskygger så mye i livet.

Jeg har rukket over mye - eller mange mennesker. Og en som var meg nær i fjor, ringte jeg til, han tok i telefonen - og har heller ikke ringt tilbake. Jeg orker ikke analysere det for mye, enten er det en tilfeldighet - eller så vil han ikke ha kontakt. Sendte en sms om en kopp te. Han har en heavy diagnose, så jeg må forstå at han forstår verden og mennesker noe annerledes enn meg, så dette kan jeg også lære noe av. Mennesker kommer til - og noen forlater meg. Og noe jeg har landet på, er at menneskers valg har noe med meg å gjøre, hvis jeg vil problematisere det, men aller mest med den andre. Alle kan ikke like meg, så enkelt er det. Og har jeg egentlig plass til alle ?

Noe jeg har bestemt meg for - er å ikke lage drama i livet mitt. Så de jeg har, som forandrer seg bort fra meg, jeg kutter dem ikke ut, men jeg trekker dem heller ikke nær meg. Jeg har lært meg til å ikke, gå til angrep, når en av mine venner for eksempel begynner å snakke om konspirasjons-tanker. Det er sentralt i hennes verden - ikke i min.

Og slike samtaler dør naturlig ut - når jeg ikke fyrer opp. Lar den andre prate seg tom, stillhet - og så spør jeg om noe helt annet.

Stillheten er noen ganger min eneste venn. I stillheten er Gud, har de dype kristne fortalt meg, lytt lille venn.

Jeg trenger en som vil lytte til meg - når jeg er i mørket. Som forstår at jeg også kan være en liten spurv. Ikke bare hun som er sterk - og med et hav av visdom.

En øvelse for meg er; hvem kan jeg søke trøst hos ? En øvelse jeg skal prøve å finne et svar på.

Er du der - bare for meg ? Når jeg trenger deg - aller mest.

Se meg naken, slik at jeg ikke trenger å skape meg selv. For deg.

(Foto; Werner Anderson)

“Aner det deg ikke, kjære venn,
at alene i hele verden vedvarer
kun det et hjerte formidler til et annet
i en lydløs hilsen ?”

— Vladimir Soloviov

Det store lille livet

Alle de bøkene jeg har lest om lykkejakt, fine råd, og når jeg tenker etter sier de mye av det samme. Slik at jeg i sjela mi kan krysse av for at jeg er på rett vei.

I mine mest hektiske perioder med fire småbarn, universitetsutdannelse, trening og…. var ikke slike bøker en del av livet mitt. Jeg levde uten å tenke over at jeg levde.

Men tidene har forandret seg; nå er vi psykologer alle sammen, analyserer oss selv.

Man kan bli litt sliten av alle rådene, glemme å leve, uten en pro-et-kontra om eget liv. For meg; jeg elsker grenser, et begrep som ikke er så populært for tiden. For meg er grenser en nødvendighet, forbli innenfor - og kanskje en gang i blant, i noen tilfelle, ta små skritt utenfor. Jeg vil aldri hoppe i fallskjerm, ei heller ta et glass vin, men vandre i Dolomittene til føttene blir ømme, det er meg. Og Svalbard-opplevelsen med kulde, kulde, kulde - ble en overskridende opplevelse.

Men en gammel mann, gav et eneste råd som er fint. Jeg kan ikke de ti bud, det blir for mange å holde styr på.

Det å være lykkelig er en drivkraft i oss alle. Noen famler hele livet, uten å ha en retning for eget liv. Og andre bare lever i sitt liv, uten å stille seg selv spørsmålet om lykke, men bare er der, ja rett og slett er lykkelig hvis noen utenfor skulle definere dette livet.

Så forståelsen av lykke er ikke nødvendig for å være lykkelig.

Men i dagens mediale samfunn, med så mange historier om mennesker som har brutt opp fra sitt livet for å bli lykkelig ute ved havgapet, blir vi andre lengselsfulle bort fra eget liv. Er jeg et kjedelig menneske ? Lever jeg ikke ut mitt potensiale - hva nå det er ?

Sist uke lyttet jeg til Erik Varden, katolsk biskop i Trondheim, en svært reflektert og intelligent trappist- munk. Han innledet foredrag sitt på “Katolsk Grovbrød” med en fortelling fra Paris, i en tid han bodde der som forsker. Han hadde rom hos Dominikanerne, og en av de eldste, nesten 100 år gammel fikk spørsmålet en lørdagskveld blant de unge, om hva som skal til for å bli lykkelig.

Han kom ikke med mange råd. Et eneste ett gav han til ungdommen.

Du skal finne ditt mål i livet, og så følger du den veien for hele tiden å pleie dette målet. Min følgesvenn Peter Høeg gav seg selv tre leveregler som ung mann. Disse er essensen i hans liv - og han følger dem - fortsatt. skrive de beste bøkene han får til. Mindfullness hver dag. Være tilstede for familie og venner.

Mening i livet sier noen. Være en bidragsyter i samfunnet sier noen andre. Bli sett.

Hvor er din sti ? Min ? Jeg tror at vi ikke skal gjøre det for vanskelig. Søsteren min har valgt å være en god mamma, ikke uttalt, men utført.

Mitt edruskap er omdreiningspunkt, og ut av det blir jeg en medhjelper. Jeg har lært av mitt fall at jeg kan bidra.

Men det er ikke hele sannheten. Det å være gode mot meg selv også er en del av pakka. Ikke for dømmende, streng - og ei heller for mild. Snubling skjer, minimaliser skaden og gå videre lille du…hvisker jeg til meg selv.

Og jeg tenker at å være et oppriktig interessert medmenneske for andre, i tanker og gjerninger, beriker livet - og gjør meg lykkelig. Og glad.

Et lykkeråd; finn målet ditt, og hold deg til din sti for hele tiden å være målrettet.

(Foto; Werner Anderson)

“Människans själ ar av andlig natur.”

— Ânglarna, Syster Siluana Tengberg

Dagenes mørkhet. En naturlighet.

Jeg kjenner rytmen, mellom lys og mørke, som bølger, evinnelige og evigvarende. Begge deler er energier, gode på hver sin måte. Og denne tidlige morgenen er en dag jeg skal være sakte, og la mørkets bølger slå mot huden min, fordi jeg vet at dette, denne dagen også bare har like mange timer som en lys dag, også går over. Som FB og likes, hottest på den dagen du legger ut noe, litt mindre dagen etter - så kommer stillheten. Stillstanden.

Og når denne mørkets kraft kommer, tar jeg den i mot med åpent hjerte; omfavner den med min grådige sjel.

Jeg er helt av alle strømmetjenester, så jeg kan ikke sløve og dope meg med flukt fra livet og følelsene.

Og jeg ønsker heller ikke la hodet - og sjelen min - bli fylt - av serienes bilder, evigvarende, aldri slutt. Det nye dopet. Binge er et nytt norsk ord, uskyldig som snus i små mengder, farlig i lengden.

Nå er det ok at jeg ikke kan kommentere noe i lunsj-praten når en strømme-serie blir nevnt. “Det er den familien” - sier en kollega om tredje sesong av en kunstig skapt serie, men det prates om som om de er virkelige. Klarer vi ikke å skille mer, ikke så rart, hvis tankene dine er fylt av hva andre har skapt.

Jeg skal ikke la meg friste å gå inn igjen. En ny øvelse - å avstå. En botsøvelse for frihet.

Og jeg planlegger ikke hva jeg skal gjøre. Så lite skal det være, at det ikke er verdt FB eller Instagram. Og akkurat det er magisk; det er verdt mye. For meg.

En dag. Jeg tillater det, en dag jeg ikke skal gå en mil i skogen, selv om helsefolk sier at jeg nettopp skal gjøre det. Selv har jeg valgt å drikke vann, meditere - og prøve å få til litt søvn - når alle andre er glade der ute, på byens kafeer, i parkene. Jeg kommer dit også, men ikke akkurat i dag.

Og han kommer til meg, han som trakk seg tilbake, ikke fra meg, men fra det støyete livet. Jeg tok det personlig, trodde jeg ikke var nok. Men jeg var nok, Bare på en annen dag. Denne hendelsen løfter jeg frem, og er takknemlig for at han gav en totalitet, derfor elsket jeg ham så dypt den gangen. Ikke bare latteren, men også hans mørke stillhet.

Og skal jeg lese noe idag , blir det søster Siluana Tengbergs bok om engler. Slik at jeg åpner opp, og ikke er alene. Følelsen av å være ensom, er noe helt annet enn å være alene.

Men jeg vet også; at en slik tilstand, er helt essensielt for min kreativitet, min vekst som menneske. Så derfor, kjære mørke, ønsker jeg deg velkommen inn. Vær her, riv meg i stykker, la meg ligger sønderknust på gulvet, la meg få gråte utømmelig. For i morgen skal jeg reise meg opp igjen, ta på vinterjakken, de varme støvlene - og gå ut i solen. Igjen.

Jeg takker ; mørkets energier. Og ønsker lyset velkomment.

Prate-samfunnet. Gjøre-samfunnet. Og for meg; en mørk stillhet. Som jeg så inderlig trenger.

(Foto; Werner Anderson)

“Anglarnas hjälp är betingat av vår svaghet.”

— Ângarna, Syster Siluana Tengberg

Faste. Faste. Faste.

Plutselig presser tårene på, de vil ut og renne nedover kinnene mine. Jeg blir overrasket, sitter i lotus-stilling og mediterer. I min grå sofa, i mitt hjem som har få ting. Og snart forlater jeg dette hjemmet, som har omkranset meg. I mange gode øyeblikk.

Jeg har sagt farvel til det og håper at de nye som flytter inn, føler energiene her. Dette er et vennlig sted å leve. Å puste i.

For første gang så faster jeg.

Og på dag nr 1 med faste. Tårene presser på. Overrasket, jeg sitter stille og har fokus på pusten. Hva skjer ? Tårene vil også forlate min kropp. Ikke bare alle slaggstoffer som er min kropp, selv om jeg lever relativt rent. Men en faste gjør noe med meg, det minste den gjør noe med er selve kropps-rensingen.

Dag nr 2, under fasten, men i meditasjon, går jeg inn i en høyere dimensjon, jeg ser lys, nei jeg er i lyset, jeg er lys. Vil være der. Lenge. Renselse av kropp er også en åndelig renselse. Og jeg føler meg ikke ensom, ikke alene, for i denne lysdimensjonen er det godhet.

Og på min siste dag i fasten, kroppen tømmes, for slaggstoffer - og gjør den ren.

Min første 3-dagers faste. Er vant til mikrofaster, det passer meg, et menneske som ikke er glad i frokoster og faste måltider. Så deilig å si det når mennesker påstår at jeg også må spise frokost. Når jeg svarer at jeg mikrofaster, får jeg være i fred med mitt levesett.

Faste vekker følelser. Ikke bare i meg - men også i andre. Det provoserer, og noen mennesker går i forsvar om at de hadde aldri klart det, ikke har jeg bedt andre om å gå min vei, men det setter nok fokus på deres livsstil Hva kan de kose seg med i helgen, hvis det ikke er mat og drikke ?

Meditere, kan jeg si, men sier det ikke.

Kjæresten min følger med meg fra Horten, han er en faster, og stiller ikke kritiske spørsmål. Ei heller vil han ha detalj-informasjon om hva jeg får i meg. Det er derfor jeg elsker ham så inderlig.

Bryr seg om meg, men plager meg ikke.

Direktøren i Munch faster, 300 kalorier per dag - i opptil 10 dager. Jeg er ikke der, vet ikke om jeg kommer dit, men en slik liten 3-dagers faste er en totalitet i renselse. Sanne Ehdin har jeg fulgt noen år, nå er hennes siste bok “Vattenfaste” på vei til meg; inspirasjon i kunnskap.

Og dagen etter siste fastedag; skal jeg nyte det lille jeg spiser, og tenke på at kroppen - egentlig hele meg - er hellig, guddommelig. Løfte seg ut av hverdagen, i kroppen, i sjelen, - og få sjansen til å gå inn i hverdagslivet igjen - som ny.

Gleder meg igjen til et knekkebrød med ekte geitost - mer skal det ikke til.

Faste er ikke ensomt, jeg føler at jeg sammen med engler….omkranser meg med godhet, gir meg styrke.

(Foto; Werner Anderson)

“There’s a hidden sweetness
in the stomach’s emptiness.”

— Rumi

Når hjertet banker. For en annen.

Noe rart skjer. På pulten min har jeg en sånn gammeldags visittkort-holder som var veldig poppis i reklamebransjen før. Nå har ingen visittkort lenger (bærekraft) og alt er digitalt. Jeg blar igjennom og kaster kort etter kort. Hvert kort blir som en liten historie på hva jeg har fått til og også ikke lykkes med i jobben. Et eneste ett gjemmer jeg på, en norsk klesdesigner, vi har møttes, som oftes på konferanser og jeg har også vært på høyskolen der han underviser.

Nostalgi av et hjertebank, sjels-lengsel, som er så vakker, sart og svevende. Kanskje et varsel.

Ingen ting har skjedd, samtidig skjer alt.

Og noen dager seinere, er jeg på en konferanse. Og der kommer han, høy, tynn, halvlangt hår, slentrende, klær som virker som han bare fort har rusket dem sammen, men det lurer ikke meg, for en som er designer og jobber med skjønnhet - ingen ting er overlatt til tilfeldighetene.

Under første pause går jeg bort til ham, spør om han husker meg. År har gått, vi er forandret, men de samme.

Det gjør han, ikke noe selvfølgelig, bare en konstatering.

Vi prater ikke om hva som har skjedd siden sist, det kommer til meg tanken om at jeg ønsker at han skal designe et antrekk til neste års foto-kunstprosjekt. Det kommer fra himmelen, universet, dette ønsket.

Han har et år på å bestemme seg, om vi skal skape noe sammen, i en kontekst vi begge elsker, stoffer, detaljer, linjer - sammen i et uttrykk; som er mest han, og noe meg.

Vi møtes i pausene, blikk, et lite smil, ikke noe særlig egentlig. Men nok for å kjenne på alt det fine som er mellom menneskelig sjeler, nesten som en kunstart.

Kanskje det blir en kreasjon. Et unikt noe. Skapt ut av to sjeler som elsker fashion, mer en lidenskap for det tause språket; alt vi kler oss inn i. Kanskje vi møtes, eller ikke, det er ikke så avgjørende. For jeg tar vare på de små lysglimtene - som slike møter er. To som forenes, og så går hver sin vei.

Vi trenger drømme-øyeblikk, slike som sitrer, som skaper kaos i pusten - og varme i sjelen.

(Foto; Werner Anderson)

“Give me time, and I will give you a revolution. ”

— Alexander McQueen

Alt det jeg elsker. Også deg.

Vi ligger i sengen og lytter til en podcast, kjæresten og jeg. Han er en lytter, jeg er nok mer en seer. Men å lytte sammen med ham er fint, vi kommer med små kommentarer - og drøfter alt sammen til slutt.

Nå er det AIDS på NRK podcast. Vi har begge levd med den epidemien, frykten og redselen. Men så leser jeg samtidig boken “Politics of Love” av amerikanske Marianne Williamson om all den kjærligheten som også fantes med AIDS; Ikke dømmende, men heller omsorg og kjærleik. Til de som fikk sykdommen - og døde. Refleksjon gir visdom, tenker jeg.

Akkurat nå lytter vi til en norsk forfatter, som forteller om sin kjærlighet. Fra sin sjel - og ut i verden.

Jan Kjærstad har en vakker stemme - og mye klokt å si; om livet. Det jeg misunner, eller mer beundrer ham for, er den altoverskyggende positiviteten han har til glede. Hver morgen er han glad for å våkne. For å leve. Denne dagen også. Det har ikke noe med at han er teolog, det virker som det er en del av genet J.K.

Han mener det, så naturlig, det er ikke bare noe kult han sier, fordi han skal si det. Men det aller største, er jo kjærleiken, og den har han så inderlig. Vi vet alle fra forskningen at forelskelsen varer i ca 6 måneder, maks opp til 2 år. J.K. og kjæresten var i forelskelsen i mange år. Små hverdags-kjærtegn gjennomsyrer livet hans. Og forlenget den; som blir som en mental medisin på sinn og kropp.

Og jeg tenker; at dette kan skapes. Om to mennesker vil det. Kjæresten og jeg har sagt det høyt og tydelig; vi vil gå dypt og høyt sammen. Gjensidig respekt. Uten krav - eller kritikk. Tilbakemeldinger er noe annet; og ofte også i en annen språkdrakt enn negative kommentarer.

Jeg er dypt overbevist om at også disse grensene er bevegelige, kan utvides, kan formes. De få mennesker, jeg sier få, som har en dyp kjærleik, de er unike - og også heldige. De er der. Ett med sin kjærlighet med et annet menneske. Jeg vet nå, at jeg datet mange flotte menn, men vi manglet en evne til å virkelig bli et oss.

Når mennesker spør meg om han, så har jeg ikke noe negativt å si. For jeg ser ham ikke slik. For meg er han en livsglede - et menneske som bærer en trygghet i å være seg, som er sterk i sitt indre.

Og jeg har bestemt meg for å leve i kjærleikens univers; hver eneste dag. Se, føle, lukte og smake kjærleikens eliksir. Det er et slikt liv jeg har. Og har valgt å ha. Akkurat nå.

“If you don´t change your energy, your life is not going to change.”

— Dr. Joe Dispenza

Livet skapes. Hver eneste dag. Stopp opp, gå til pusten - og bli tilstede igjen. I livets øyeblikk.

(foto; Werner Anderson)

Begjæret. I oss alle.

Kamera er slått av. Vi sitter avslappet sammen, prater om livet. Jeg tenker over hva jeg har sagt i intervjuet. Hvor sant er det, alt sammen, hvis jeg skreller bort alle ord og beholder den følelsen jeg en gang hadde. Når jeg var på kjøret.

Heldigvis gikk det bra med meg, har jeg sagt. Ble ikke utsatt for noe jeg ikke ville bli utsatt for. Ikke alt, men mye kunne ha skjedd når jeg gikk helt til ytterkanten i eget liv. Beruset, på steder som ikke var trygge, med menn som jeg ikke visste noe særlig om. Hvor langt kan jeg strekke strikken, en tanke jeg ofte lekte med.

I ettertid kjenner jeg på det essensielle i dette livet, på hvorfor jeg gikk så langt ut - ønsket faktisk å være der hvor det kunne ende begge veier; enten falle utfor eller kave meg tilbake til eget liv. Hva drev meg ?

Begjær. Og et snev av et dødsønske. Den altoverskyggende drivkraften vi alle har, men ikke alle slipper til. Og nå i mitt harmoniske liv er det boka til Sissel Gran som lukker opp en av de siste dørene i eget liv. “Men størst av alt er begjæret” - ikke familien, ikke kjærleiken…ikke…

“Det var ikke meg” sier den utro partneren. “Jeg forstår det ikke, det er jo deg jeg elsker”. Alt dette vi sier, når utroskapen blir oppdaget av den andre. I boka er det mange slike historier, det de har felles, er at begjæret har sluppet løs. En kvinne i boka, ble overmannet av sitt begjær til en mann på en konferanse, at hun dro hjem. Reddet seg selv. Hadde hun blitt, hun visste at hun ikke kunne stå i mot.

Det også mange sier er at de følte seg sett, levende, de pustet friere, når de brøt de pene konvensjonelle normene. Det kan jeg underskrive på; som sant.

Disse livsfarlige lekene. I våre velorganiserte pene liv, blir det for kjedelig for mange ? Ja.

Jeg er langt fra en engel, har aldri vært trofast særlig lenge. Har alltid hatt “dødsønske”, men styrken i meg i dag er at jeg vet om den. Om triggerne. Om fantasiene. Og om resultatene.

Jeg forsto at da jeg kuttet ut rus - så ville mitt liv bli gråere, mer kjedelig, men også gi mer trygghet. Jeg valgte bort en grenseløs mann - og heller landet på Kolbotn med hus, barn og etterhvert Universitetet. Jeg angrer det ikke, og tar med meg mine grenseoverskridelser, men de mest farlige, vil jeg aldri oppleve igjen. Har vært der, deilig farlig, men ikke igjen.

Og vårt begjær vil vekkes igjen og igjen. Vi må velge. Kompensasjoner er fint det, men det altoverskyggende begjæret vil fortsette å ulme, kanskje vekkes til live - eller holdes nede; kontroll.

Noen velger å hoppe fra høye fjell, noen bestiger fjell, noen…..

Jeg har vært der, i begjæret så mange ganger, at jeg vet hva det er. Og hva det gjør med meg som menneske. Det er magisk i øyeblikkene, men tærer på selvet. Og den tæringen tar det lang tid å lege.

Jeg vil våkne om morgenen. Og tenke at i går så hadde jeg en god dag, i min hverdag - som ikke bare er grå, men hvor solen også slipper til og varmer. Det er helt ok å ikke gi etter. Men heller begynne å se sitt eget liv som magisk; her i mitt liv er det mye å glede seg over. Som jeg kan skape enda større og vakrere.

Ser du mitt mørke ? Vi er alt; det gode og det onde.

(Foto; Werner Anderson)

“I am a man of contradictions, I am a man of many moods, I contain multitudes. ”

— Bob Dylan

De er. Som de er.

Det er fastlåst. Vår relasjon. Saken er vel at den andre, vil at jeg skal se verden slik dette mennesket ser den. Innrømme at min verden er feil. Det kan være fristende å legge meg helt flat - og si at du har helt rett, jeg ser verden og oss helt feil. Jeg har levd en stund, erfart mer om mennesker og ber om gjensidig respekt. For hverandres syn - ikke at den ene eller andre har rett. Det finnes ikke en sannhet, bare flere måter å forstå.

Ved siden av en slags våpenhvile i respekt - så kommer det til meg; jeg kan ta tilbake kraften min, min styrke i å være meg. Denne kraften eksploderer i meg; inn i hver celle - renser og skyller ut all kroppslig og mental gift.

Jeg lander der; at jeg ikke skal krype mer, legge med ned som en bedende hund - og tigge om kjærleik. Slikke hånden til den andre, for å bli elsket. Egentlig, er det dette jeg har gjort i alle år, og det er sjokkerende å innrømme det - og se det.

Har jeg noen gang vært meg - hele meg i relasjon til dette mennesket ? Nei.

Jeg vil være meg - og kjærleik er for vakkert til å bli formet ut fra krav. Og når jeg ser tilbake, på meg selv i denne relasjonen, ser jeg at jeg har vært en krypende og tiggende kjærlighets-tørst menneske. Har jeg noen gang sagt tydelig og klart ifra om hvem jeg er ? Nei. Aldri. Jeg har vært så redd for å bli avvist. Og så har jeg fortsatt å tigge; bare for å motta noen dråper ord om at jeg er så snill.

Betingelsesløs kjærleik - slik kjærleik jeg har til min kjæreste - og også flere andre. Noen ganger tenker jeg at jeg vil være Jesus på jorden - i nåtid; være både god og (litt) streng.

Likevel; noe relasjoner låser seg. Igjen. Og igjen. Det er noen år siden sist, men nå ser jeg et mønster. Alt dreier seg om virkelighets-oppfattelser. Og jeg skriver i flertall, for det er min og dette andre menneskets virkelighets-oppfattelse som ikke smelter sammen.

Min store oppvåkning er at dette kanskje ikke, noen gang vil skje. Sammensmeltning.

Det er Viggo som gir meg kunnskap om dette. Vi i meditasjons-gruppa sender inn spørsmål - ukentlig får vi en video tilbake med refleksjoner om livets mest essensielle spørsmål. Og som en god trøst, erfarer jeg, at jeg ikke er alene. Andre er som meg. Vi har alle små og store krasj - som gjør livet vondt - å leve.

Og min kloke veileder, Viggo, sier at det hjelper å forstå og se den andre slik dette mennesket virkelig er. Ja, han/hun er akkurat slik, med det grunnsynet på sitt liv og andre rundt seg - så neste gang det oppstår en konflikt - så tenkt ut fra det. Han/hun mener verden er slik - jeg forventer derfor dette - fra denne personen.

Det er forløsende, ikke tro at den andre vil bli tilnærmet lik meg, eller forstå meg som et menneske - slik jeg er. Kanskje det kan komme, men jeg vil ikke forvente det. Og jeg trenger ikke bruke energi og krefter på å gå inn i gamle konflikter. For å prøve å forstå - på gamlemåten. Så derfor, hvis jeg ser den andre, slik dette mennesket er, så får jeg ikke en ny smell. Min verden er ikke den riktige, den perfekte - men jeg håper at med egne medmenneskelige forståelser så trår jeg relativt tilnærmet fint i relasjoner. Ofte får jeg gode tilbakemeldinger på at jeg “kan” dette - og blir også brukt der det er konflikter - som en megler.

Det jeg sitter med av ny kunnskap nå - med Viggos refleksjoner som en døråpner inn til en oppklarende forståelse, er at jeg ikke kan forandre den andre, det jeg kan gjøre, noe med, er meg selv. Neste gang - for det vil komme neste gang. Bare meg kan jeg gjøre noe med. Så ser jeg den andre, slik dette mennesket er. Og alltid har vært. Og fremtidige konflikter vil jeg forstå - ut fra det mennesket den andre er. Og at all energi brukt til å analysere for virkelige å forstå den andre, ut hva min verden, er bortkastet. Det andre mennesket oppførte seg slik det gjorde, fordi det var - og er - slik det er. Noen av oss, har vært i gjørma og reist seg opp - med en stor kraftanstrengelse har vi trått inn i verden igen, oftest med en helt ny dimensjon i en forståelse av hva livet dreier seg om. Selvrespekt. Medmenneskelighet. Takknemlighet. Godhet. Og for meg; Gud.

Jeg hviler i fred. Nå. Etter mange års uforståelighet. Jeg er meg. Du er deg. La oss i alle fall gi den andre en gjensidig respekt. Og håpe på at neste gang kanskje ikke kommer.

Alene. Ikke ensom. Trygg. Ikke frykt. Takknemlig. Ikke bitter. Dette er meg. Nå.

(Foto: Werner Anderson)

“Forfølg ikke fortiden,
fortap deg ikke i fremtiden.
Den forgange eksisterer ikke lenger,
fremtiden er ennå ikke kommet.
Men den som virkelig ser
det øyeblikket som er Her og NÅ,
vet at det som urokkelig
kommer til syne i en stille ubevegelig sinnstilstand.”

— Bhaddakaratta Sutta

Tanker er. Bare tanker.

Det er en ny mann i mitt liv, jeg tenker på ham hver eneste dag. Han har en myk stemme, et vakkert smil og håret er mørkt og halvlangt. Rolig og kunnskapsrik - og han er både filosof og har vært buddistmunk.

I går kveld sovnet jeg mens jeg lyttet til stemmen hans, forførende myk og rolig.

Det er min meditasjons-foreleser - og i noen uker nå så følger jeg et kurs med ham. I går zoomet han fra Italia, jeg hørte kirkeklokker og en hund som bjeffet i bakgrunnen, men mest av alt så jeg lyset som kom inn i det rommet han satt. Jeg kunne nesten fornemme luktene også, sitronene på trærne, tomatene i salgsbodene på torget. Neste høst drar jeg med ham til Italia, meditasjon og yoga.

Tidligere på dagen i går, noen timer før jeg ble tatt virtuelt inn i Viggos italienske univers, ble jeg slått i bakken av en negativ tanke og følelse - den banket på døra mi, som regel går den forbi. Den svingte rundt i kroppen min som en voldsom tornado, som Fantomet, eller Lynvingen, med en fart jeg ikke kunne stoppe. Hele kroppen ble besatt av en eneste tanke - sjalusiens totale overtakelse av meg.

Så lenge siden - så vondt. Heldigvis, falt jeg til ro, stoppet opp, fant puste-ankeret mitt (nesens puste-åpninger) og tenkte at jeg ikke skal reagere i sinne. Ei heller ringe noen. Dette må jeg løse selv. Og akkurat det, tenkte jeg; Det kan jeg gjøre i morgen, hvis tanken har noe sannhet i seg.

Og så forteller Viggo meg at slike tanker kan være skikkelig gamle, kanskje helt tilbake til barndommen og at vi bare gjentar dem i tankene - og ofte også i vårt handlingsmønster. Den traff ! For jeg tok på meg mine gamle sko - og var på vei til å sende min kjæreste en ikke så pen melding, ut fra sjalusiens kraft.

Men jeg gjorde det ikke, tenkte at du kjære sjalusi-tanke er bare en tanke, som er gammel og tilhører ikke mitt liv i dag. Farvel sjalusi, farvel. Den har ingen røtter i virkeligheten, er bare skapt av meg - i mitt indre sinn. Og hva jeg tenker, er faktisk bare tanker. Og den er unyttig - bare ødeleggende.

Tenke om tankene - og ikke være og leve i og etter tankene. Det er en stor forskjell.

Jeg er ansvarlig for et menneske her på jorden. Det er meg. Ønsker jeg å ha det godt, leve i harmoni med tanker, kropp og sinn; vel så lar jeg ikke tankene overta mitt liv, men bare betrakter dem som det de er. Ingen ting.

Snart skal jeg meditere. Og i kveld skal jeg igjen lytte til hans vakre stemme - med kroppsskanning og meditasjon - og så sovner jeg. I takknemlighet for at jeg lærer noe nytt. Hver eneste dag.

Duften av kjærleik. Duften av lyder og lukter. Italia.

(Foto; Ann Christin Østerberg)

“ Å skape en avslutning er å skape en begynnelse. Avslutningen er der vi begynner. ”

— T.S.Eliot

Å trå utenfor. Innenfor.

Det har vært en uke full med energier, så pass mye at på lørdag følte jeg meg kraftløs og sa i fra til kjæresten at jeg bare måtte være meg. Alene. Bare det å ta på seg lipgloss, for å møte ham, virket som en klatretur i Himalaya.

Tok med en bok - og gikk inn i Frognerparken. Klar for en benk og boka om Gud.

På veien ut av parken kom et en “rar” mann mot meg. Rar i den forstand, at han så ut som en loffer, tilnærmet en uteligger. Men med et stort kamera på magen, langt grått hår og værbitt ansikt.

• Hvorfor løper ikke du Sentrumsløpet, sier han til meg.

• Du ser så sprek ut, men det jeg ser lyser rundt deg er naturenergier.

Han treffer sjelen min med sine ord. Jeg blir jo berørt når noen ser energiene mine.

Han fyller på pluss-ord om meg, men sier også at jeg også er i hjernen, lar meg begrense av normer og faste rammer. Kjenner at jeg reagerer, men vet at det er sant.

Tør du løpe naken herfra og opp til Monolitten utfordrer ham meg. Nei, tenker jeg, Så gal, eller fri er jeg ikke, Men er naken-løp det som må til - for å virkelig være fri, tanken legger seg vennlig ned i sjelen min. Og, for hva er galt med samfunnets normer, eller litt fasthet ?

Jeg vet at for lenge siden, når mitt liv besto av rus, så ble hele livet svært flytende. Og jeg var ikke lykkelig, men i mørket hele tiden, hele tiden ventende på neste rus.

Han tar et bilde av meg, jeg smiler natur-energi - og så vandrer jeg ut av parken med boka under armen. Og tenker at slike små møter skal fortelle meg noe. Som jeg gjør større. I dagens individualiserende tidsalder, hvor jeg er viktigere enn vi, vil jeg hylle oss. Jeg vil ikke gå på tvers av alle andre, jeg trenger fellesskap for å bli mer meg. Og jeg liker klær på meg; i Frognerparken, en sensommerdag en lørdag, hvor jeg egentlig ville være alene, men vandrer blant mange andre mennesker.

Og tankene kommer om da jeg møtte hun unge som kom på en privat visning i huset jeg selger, så ung hun er ,tenkte jeg, smilet, øynene som traff mine øyne, og vi ble stående å prate om chakra, det spirituelle åndelige og hvordan vi treffer med våre energier. Svært lite om kjøleskap og bod i kjelleren. Blir det henne med sin franske kjæreste som flytter inn her, får huset gode energier, vi var så like, noe bevares.

For når vi er i ubalanse med et menneske, vil ofte dette ene mennesket fylle sjelen din. Jeg husker fra den tiden, da min daværende mann var forelsket i en annen - og gikk til henne. Forlot meg. Jeg har lært av det, for nå i dag, så tar jeg i mot all godhet, fra mennesker som vil meg vel, de er flere, enn den ene det er ubalanse med. La solen skinne i sjelen din, ikke la den eneste mørke dominere livet ditt.

Ta i mot kjærleik, fra alle de kanaler som sender den til deg. Små treff, dype samtaler, planlagte og tilfeldige.

Alle disse små møtene, som blir mitt liv. Stort nok.

Store kjærleiker, små kjærleiker - essensen er å føle dem og være takknemlig.

“Vi må øve oss i å elske grensene, ikke forakte oss selv i dem.”

— Men vi var ikke hjemme, Truls Åkerlund, Verbum forlag

Kjærleik er. Et valg.

Et døgn vi var sammen, det føles ikke så lenge siden, smeltet vi sammen til det perfekte. Et rødt hjerte fra ham på sms - og jeg sendte ett tilbake dagen etter, hvor vi var hver for oss igjen. Akkurat da var det nok - for vi tæret ennå på vårt perfekte døgn sammen. Han lagde vegetar-middag til oss, jeg dekket bordet - og vi pratet.

Han har stor kunnskap om rus- og avhengighet - og siden jeg er rådgiver på Dialog/Diakonhjemmet - er tema uendelig - for det dreier seg om smerte. Og følelser Døyve begge deler - i et forsøk på å fjerne dem. Og akkurat dette døgnet så ønsket jeg å “lære” mer om spill-avhengighet - og han har også vært tett på dette feltet. For når det kommer til flukt, så er det meste likt, også hva vi flykter fra, hvordan vi flykter via ulike avhengigheter - og hvilke mennesker vi er i periodene mellom når vi prøver å være helt vanlig. Hva nå det er.

Jeg lyttet. Spurte noe. Reflektere sammen med ham - og utvidet egen horisont.

Ofte drøfter vi bloggen min - men denne gangen hvilte den.

Aftenposten er preget av sensommerens siste regnskyll - litt våt og krøllet, og den har en kulde i seg. Men innholdet gir meg varme; fordi jeg finner ordene “Slow Love” - “Størst av alt. Om kjærlighetens natur”. Og jeg kjenner meg igjen, om kjærleikens resiprositet - den gjensidige klangen som er så viktig i et magisk forhold.

Kjærleik er valg. Jeg har ikke bare valgt ham, men jeg velger å være tro mot vår kjærleik. Det å velge den dype kjærleiken - istedenfor all den uforpliktende leken.

Klokken har så vidt passert fem om morgenen og jeg sender ham en sms med lengsel - og lidenskap. I disse ordene ligger min - vår kjærleik - som dypest inne i våre sjeler - ligger der sterkt, fint og sjeldent.

Denne fine søndagen seint i august, skal jeg lese boken “Men vi var ikke hjemme” - Truls Åkerlund er pastor og skriver om Gud. Og Messias. Jeg ønsker å bli bedre god, slippe det gode inn i livet mitt hele tiden - for da er jeg rent og åpen for kjærleiken til Ham.

En dag. Små hendelser. Stor betydning.

Det å leve intenst, ekte i forhold til sine verdier, medmenneskelig og omkranse seg i kjærleik, er mulig. Valget er ditt.

Livet er valg - og følelser styrer det aller meste; også når vi ikke tror det.

“Drømmen om å forsvinne. Bli borte. En dag gå ut døren og aldri vende tilbake. Drømmen om å bli en annen.”

— gå. eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv, Tomas Espedal. Gyldendal forlag.

Ventekjærleik. Smerte og håp.

Jeg drister meg til å sende en melding. Til Ham. Jeg har tenkt på Han hele døgnet - når jeg er våken. Og stillheten tar meg - jeg får ikke svar. Grublingen begynner. Og jeg deler den med en utvalgt kompis. Som er der også. Vi har nesten doktorgrader i å tolke menn. Kanskje han er på et sted uten dekning ? Eller at moren er syk - slik at han ikke kan svare ? Eller at han har en helg med kompiser i skogen….

Det blir uendelig mange kanskje-løsninger. Og jeg blir helt sjuk av å sjekke mobilen. Men sannheten tar meg ikke. Den er fortsatt langt der ute til havs, og jeg er her på land, likevel så skadet som en forlist havkvinne.

Kanskje han svarer - men et tynt lite svar. Og analysene starter igjen. Hva betyr svaret ? Er det en undertekst her - som jeg skal tolke ?

Og smertehelvete er i gang igjen.

Det beste, for min sjelstilstand er å ikke få svar. Da forstår jeg jo at interessen for meg er lik null.

Og så krabber jeg videre i datingens univers - snubler over en jeg ping-ponger med i ord-utvekslinger, så slettes jeg - eller jeg ham. Det er jo tusenvis der inne.

Men så plutselig sender Han meg en melding; hyggelig - lurer på hvordan jeg har det.

Jeg holdes varm. Jeg er en del av hans harem - tiljublere som han trenger - for å føle seg vel og elsket.

Og det merkelig er, at en slik liten melding kommer akkurat når jeg har klart å bli fri. Lukter han det mon tro?

Meg er han ikke interessert i, jeg er hans trofe som han ikke vil gi slipp på, kanskje han har et snev av en narsissistisk tankesett, men for min egen smerte er den diagnosen helt uten betydning. Jeg er ikke verdt meg - i hans verden.

Kjenner du deg igjen?

Jeg kan gi deg tips om hvordan du bør se virkeligheten slik den er. Jeg leste sjøl en liten tynn bok “Han er ikke interessert” - som sa det som det var. Er han interessert, svarer han i løpet av noen minutter.

I dag er jeg ute av ventekjærligheten. All den smerten. Alt håpet. All energien - jeg har nedlagt - i jakten på en å elske. Tosomhet er fint. Men i disse årene med mye ventekjærleik fant jeg ut at livet også er fint som singel - med kompiser, gleder, nytelser - som ikke er knyttet til en jeg er naken med. Det er så mye kjærleik jeg deler med mennesker tett i mitt liv - som ikke er min kjæreste. Uavhengig av kjønn, alder, sosial status - så elsker jeg mange. Og når jeg er nær en slik, jubler jeg over av kjærleik.

Det er så vidunderlig godt å elske mange ulike mennesker.

Nå er det også oss - kjæresten min og meg.

Og jeg, som ble forenet med min sjelsvenn, et kyss under pandemien i Frognerparken på vår første date, en følelse av det perfekte. Han er alt - for meg. Vi kommer begge fra datingsuniverset Sukker.no, men vi skapte ikke ventekjærleik, men omhegnet den dype vakre følsomme og nære kjærleiken.

Ser du smerten i øynene ? Lengselen som murrer under huden ? Til slutt sa jeg takk du vente-kjærleik - jeg går tilbake til det levende virkelig livet.

(Foto; Werner Anderson)

“Hjelp meg å være, ikke bare gjøre og synes”

— Bekymringsløshetsperlens bønn, Livets perler, Verbum forlag

Cancel Culture. Private sfæren.

Det kommer så brått. Fra at livet flyter i behagelig flow - til at det blir et brudd. Et sted. En relasjon. Det tar bort nattesøvnen - og alt ellers i livet blir uviktig. Jeg er sliten etter netter med de samme tankene.

Hvorfor klarer jeg ikke forklare, tydeliggjøre hvorfor jeg har tatt den avgjørelsen jeg har gjort ? Og hjelper det i det hele tatt ? Kanskje litt, men egentlig vil motparten at jeg skal gjøre slik denne personen vil det.

Du må ha dine grenser, sier mine kompiser. De er viktige for deg - og ditt liv. Du må ikke omgjøre noe bare fordi du skal behage en annen - kanskje tygle om en kjærleik - som er knyttet til hvilke svar du gir.

Jeg trekker meg tilbake, og slikker mine sår. Er så sliten og trøtt - og har begynt å grue meg til natten. Vil ikke ta noe sovemedisin, jeg er tross alt tørrlagt fra alle stimuli, kanskje lytte til søvn-meditasjon og drikke natt-te ?

Likevel, uoverenstemmelser er vondt.

Og vi vet alle, at slike brudd er en del av livet. Vi mennesker ser det samme livet - svært ulikt. Fordi vi står på ulike ståsteder, har ulike perspektiver på livet - og også fordi vi har helt ulike forventninger til hvordan den andre skal være. I forhold til akkurat meg.

Er vi for egoistiske - i den forstand at vi nesten forlanger, forventer, at de menneskene rundt oss skal oppføre oss akkurat slik vi mener de skal ?

Cancel Culture - gjelder det også privatlivet ?

Ja. Jeg mener det.

Det vanskelige i alle slike situasjoner er at vi aldri vil få den andre til å forstå hvordan en selv ser på verden. Jeg ser det ut fra min verden - og du ut fra ditt liv. Vi har ulike ballaster, ulike forståelser av situasjonene - og det hjelper litt, men ikke helt å prøve å begrunne og utdype.

Kanskje er løsningen dette:

Hvis begge parter prøver å bli den andre, la oss si det at de de begge sier “nå er jeg deg - og du er meg” og så argumenterer for hvorfor en sak ble fastlåst - kanskje det hjelper.

Neste gang, når en konflikt oppstår og partene skal snakke sammen igjen, ta denne øvelsen. Før vi møtes bli meg - og jeg deg. Sett opp en liste over 5 punkter for hvorfor du valgte å ta det valget du gjorde. Ut fra å være den andre. Ikke være deg - med din ballast.

Du vil erfare, at du vet egentlig svært lite om den andre, for de fem punktene er gjennomsyret av deg. Men prøv, igjen. For ut fra et slikt bytte, vil du selv forstå mennesker og verden dere begge lever i bedre.

Se den andre, det er kjernen - i sårbarhetens tidsalder.

“Lidelse er en del av menneskelivet. Selv om man iblant kan få inntrykk av at normalen i livet er fravær av alvorlig sykdom og nød, ser vi at det snarere er regelen enn unntaket dersom man blir rammet av lidelse - også i vårt hjørne av verden.”

— Lidelse, mening og livssyn, Anne Austad, Fagbokforlaget.

Det er så vondt når ting blir ugreit - og de som før snakket fint sammen, ikke finner sammen i ordene.

Alt det vi forlater. Og tar i mot.

Vet du hva du går til ? , sier en venn. At etter forelskelsen og tosomheten, drypper den andres historie, hele hans liv inn i mitt. Og når du er godt voksen, som det heter, er det mye. Mange historier å dele, flere såre spor som ikke er leget. Mennesker fra fortiden - som invaderer mitt liv, selv om det er på en pen måte. Andre fortider enn min, historier jeg bare kjenner via fortellinger i ettertid, og derfor bare får kunnskap om, men ikke egentlig dyp kjennskap.

Orker jeg - har jeg slikt sett plass til et helt nytt menneskets liv - inn i mitt ?

Hva av dette gjør meg sår, trist, glad ? Ingen ting er nøytralt, alt er ladet med følelser, enten den ene eller andre veien.

Jeg trenger pusterom fra det store omfattende oss, bli bare lille meg, som jeg har levd med alene i de siste årene. Hvor elementene er så kjente, hvor jeg styrer smertegrensen, nesten slik en sykepleier øker eller minsker dosen av smertestillende til den syke pasienten.

Jeg forstår hun som nå holder seg i randsonen, utenfor, sin kjærestes etterlatenskaper av et liv. Eks-koner og eks-svigers, alt dette som har denne eks-betegnelsen, behøver vel ikke fylle mitt liv ?

For hvor blir jeg av da ? Hvis mitt liv og mine historier ikke kan måle seg i drama og innhold til de historier jeg lytter til fra Ham ? I et slikt blikk kan jeg virke litt grå og tradisjonell, men for meg er det langsiktige i liv og ensformigheten være noe jeg har virkelig behøvd. I årene etter at jeg ble nykter var det stabilitet, kall det gjerne kjedelig forstadsliv som var et must for meg - hvis jeg skulle forbli edru. Alt det vovede, gøyale, sprø ble valgt bort - i en form for overlevelse som nykter ren. Og denne modellen har fungert - for meg.

Og jeg erfarer nå, at jeg ikke ønsker, eller vil ha for mye voldsomhet i eget liv. Jeg trenger ikke reise Asia rundt, jeg hviler fredfullt i Italia og Danmark. Ofte på Stille Retreats - hvor essensen er å gå innover og ikke utover og innover i fremmede jungler på et kontinent jeg før bare har lest om.

For jeg er redd for å slette meg selv. Jeg er redd for å miste stoltheten over det liv jeg lever - og har formet ut fra mine valg. Og stå for det. Være stolt av det. Og ikke lage kaos i dagene som kommer.

Likevel, så elsker jeg Ham. Vi har noe som er verdt å gjøre plass til, men det er opp til oss, meg - å sette grenser for hvor stor grad av fortiden jeg ønsker å ta inn i nåtiden. For akkurat det valget, former også min, vår framtid.

• Jeg har levd mye liv jeg ikke har fortalt om, sier Ham en søndag morgen, en time før jeg drar tilbake til Oslo, hjem. Øynene gnistrer.

• Jeg ser på ham, en liten stund, stille.

• Ja. Jeg vet. Men jeg trenger det ikke. Ikke akkurat nå.

Ser du meg ? Du som jeg ønsker skal se meg - slik jeg ønsker å bli sett.

(Foto; Werner Anderson)

“Ydmykhet lar deg tydelig se dine egne styrker og svakheter så at du kan arbeide, lære og utvikles.”

— Tenk som en munk, Jay Shetty