Gå. Ikke løpe.

Rastløsheten kommer ofte når jeg er helt rolig. Synes ikke utenpå, tror jeg, men jeg finner ikke hvile i sjelen.

Jeg er snart på vei til kjæresten, er i en slik ventetid, som jeg vet er god, fordi den øker lysten på ham, samtidig er det en øvelse i tålmodighet.

Jeg liker langsiktighet, og i dette er det en evig tålmodighet, hoppe av raskheten i dagens samfunn, og gå dypere. Jeg elsket cand.polit-studiet, nettopp fordi det krevde at jeg leste så mange bøker og at det tok så mange år. Jeg gikk dypere og dypere, ned til de rare små detaljene, som er koden for å tolke og forstå mennesker.

Og til tross for at vi lever i rastløshetens raske tid, er det, spesielt nå om sommeren, i agurk-tiden som det kalles i media, mye som går altfor langsomt. Noen offentlige diskusjoner blir aldri ferdige - og når jeg tror de er ferdige, så kommer det et drypp til - og vi er i gang igjen.

Disse store diskusjonene er viktige. Jeg sier ikke noe annet. Men, jeg forsto essensen fra starten av, og siden jeg fikk med meg hva noen få kloke ulike mennesker mener om det, er resten unødvendig. Det skulle vært en slik regel om at hver sak skulle ha 10 uttalere og ikke 100. Men slik er det jo ikke i et sosialdemokratisk land som Norge.

Og, jeg kan jo bare la være å følge disse evighets-diskusjonene - og kanskje bruke tiden på å lære med noe nytt. Som alle veiledere forteller meg. Begynne å padle kano. Hopp i strikk. Bestem deg for å gå Topp 10 høye topper i Norge. Denne listen kan også bli lang - og gir muligheter for resten av livet mitt. Hvis jeg vil.

Men jeg vil ikke alt dette utenforskapet. Hobbyer er noe vi fyller en tid med som vi ikke vet helt hva å bruke den tid. Lite nyttig, hvis det ikke også er et element av mental eller kroppslig øvelse i den.

Da kalles det ofte et prosjekt og får en annen status enn tidsfordriv. Jeg har lyst til mye til høsten. Bli en dyktigere fotograf. Skrive en bok. Studere videre på Menighetsfakultetet. Bli mer myk i yoga slik at jeg kan øke vanskelighetsgraden. Men alt dette krever sin tid. Akkurat som en hvilken som helst hobby.

Essensen er nå, tenker jeg, her jeg har landet hos ham i Sommer-Norge, at jeg selv har både passion og tid til det jeg vil ha tid til.

Først se. Så forstå. Og til slutt handle. Dette er livsprosesser i alt vi mennesker bruker tiden vår på.

“Den som ikke lever sin Dharma, er som en fisk på tørt land.”

— Tenk som en munk. Jay Shetty

Tørre å slippe et annet menneske. Tett på.

Når jeg tenker tilbake, på tiden etter at jeg kom hjem fra Italia og ble singel, har jeg ikke ofte sluppet et annet menneske tett på. Kompiser av begge kjønn er nære, men det mennesket jeg også er hudløs for, naken, har jeg iscenesatt. Så på den måten har jeg også styrt nærheten, tettheten. Det har ikke manglet på menn, som har blitt ved meg i lengre og kortere perioder. Men jeg ser at jeg har hatt kontrollen over “oss” - nesten som jeg har brukt et manus hvor vi begge har påtatt hver vår rolle. Det har fungert perfekt det, i den tiden jeg satt av til “oss”.

Jeg har ikke vært den jeg selv tror jeg er, eller den den andre tror at jeg er, men jeg har vært den jeg tror at han tror jeg er. Når jeg ble sliten av min rolle som meg, avsluttet jeg ofte tiden sammen. Jeg trengte å slappe av fra smilet mitt, la hjernen hvile, fra alle de refleksjoner jeg kom med og la huden få tilbake sine skrukker og rynker.

Dette livet, som jeg for så vidt var veldig lett og jeg var fornøyd med, forble slik helt til min kjæreste jeg nå puster tett sammen med, kom inn i mitt liv. Det har vært Ham fra vårt første kyss - og allerede da visste jeg at han så tvers igjennom meg. Og jeg igjennom ham. Og det er helt fint, ved siden av at jeg bli vakker når han sier at jeg er vakker, så har vi også denne usynlige dypere forbindelsen som jeg aldri før har opplevd. Har mine ønsker sendt ut i universet blitt hørt ? Litt sånn “Secret” ? Har vår høyere kraft, Gud, sendt ham til meg, at jeg akkurat nå er klar for et slikt dypt forhold ?

Ingen av mine tidlige livsepisoder har vært dårlige, forskjellen er intensiteten i meg. Og i den andre. Jeg vet, og Han vet også, at vi vil tåle mye sammen. For vi er heller ikke beskyttet for livets realiteter med mine og dine barn, gamle foreldre og tette venner.

Er dette et valg ?

Ja, det er det. Og jeg oppdager det her ved kysten, hvor vi bor på et magisk kysthotell noen dager. Tid sammen - og tid hver for oss. Hvor vi sykler inn til den lille byen, spiser på et vegetar-sted, og vegg-i-vegg ligger det en butikk med krystaller, Buddha-figurer og alternative bøker. Og den boken som blir som en magnet, “Tenk som en munk” av Jay Shetty - finner jeg svaret i. I ordene, hans råd til meg som en tenkende munk - og ikke som en ape, ser jeg at munkerådene er flere, og tilsammen blir de et menneske jeg er nær ved å bli, jeg har tross alt jobba intens med meg selv i de seinere årene, ja, jeg er nesten i mål, foruten å virkelig transformere det viktigste; livet er ikke et skuespill på en scene, men nært og nakent, jordnært og rolig.

Det regner nå, det er ettermiddag. Og jeg leser mer i “Tenk som en munk”. For å finne hele meg. Jet vet hva jeg skal søke etter.

Og som det står på baksiden av boka; Alle kan, burde, tenke som en munk.

Munknatur - Noen utvalgte;

Gjør en sak av gangen

Søk mening

Ta hånd om deg selv for å tjena andre

Vær disiplinert

Sikt inn mot langsiktighet

Lev på en bevisst måte

Medfølelse, omtenksomhet og samarbeidsvillig

Analysere og så formulere

Arbeid mot å bryte ned negative tanker og frykt

Etterstrev selvbeherskelse og kontroll

Bestem deg for å ha genuine løsninger

“«Every breath you take. Every move you make. Every bond you break. Every step you take. I`ll be watching you»”

— Sting

Rynkefri sommer. Lykke. Mørkets kraft.

Denne uken var siste gang, før sommeren, for den meditasjons-gruppen jeg tilhører, mennesker fra Færøyene, Danmark og Norge. Det har vært inderlig å være en av flere, mennesker som deler fra livene sine. Akkurat slik jeg også er vant med fra mitt andre Felleskap, AA.

Det er noe magisk med det å dele sine personlige tanker med andre, der og da, og vite at det forblir der. Og til sammen forenes våre historier seg sammen og blir til en større Menneske-fortelling. Dette med at det er noe større enn alle oss til sammen - et nytt JEG.

Sist, satt jeg og lyttet til den danske forfatteren, Peter H. igjen da han snakket. Jeg tenker alltid på boka “Frøken Smillas fornemmelse av snø” når jeg ser ham, hva dette mennesket har skapt og gitt oss av en vidunderlig historie, som også ble film. Han er på besøk hos sin mor på Bornholm og aften-lyset (som de sier i Danmark) treffer ansiktet hans. Huden lyser som fersken, øynene blinker og munnen smiler.

Han er en vakker mann. Men, det jeg legger aller mest merke til er hvor kjernesunn han ser ut. Glad. Tilfreds. Og helt rynkefri. Vi er på samme alder, så han kunne ha sett annerledes ut, mer sliten, men han lever ikke i et slitent liv som har satt andre merker i ham. Han lever tilfreds, for han skriver de tekster han ønsker, lever med sin livspartner og barn, og ellers arbeider i det Felleskapet jeg er en del av. Det livet, hans liv, setter også spor. Spor som vises i det ytre hudlaget, der alt det menneskelige blottlegges.

Selv har jeg vært tett på ham noen uker ved Vesterhavet. Vann, vegetarisk mat, myk trening, meditasjoner og yoga; gir også spor, men så fjernt fra de tegn en stresset, misfornøyd og fast food menneske mest sannsynlig vil ha.

Tidens mantra er det rynke-frie liv, både det ytre og det indre. Selv synes jeg det høres noe kjedelig ut. For jeg vet at mørkets kraft, gir meg enorm energi til å tenke, ville skape, være kreativ. Jeg ønsker det alltid velkommen, og lar all dens smerte herje i meg, fordi jeg også vet at dette går over. Mørket vandrer videre blant oss mennesker - og lander i en annen, for en tid.

Og siden jeg tar i mot den med en slags glede, så lar jeg den ikke sette for mange ytre spor, bare indre. For jeg er også et menneske som ønsker å se bra ut, som ønsker at min glede er det som skal prege meg aller mest.

Snart skal jeg ha dager sammen med min elskede. Vi er der nå. Elskede. Det er fint å kjenne på. Og ordene “jeg elsker deg” er i våre liv. For oss; mer den dypere mening og intensjon bak disse tre ordenens magi, vi misbruker dem ikke, fordi de hegner om det største som finnes. Kjærleiken.

På de mest overraskende steder -kan du få din oppvåkning. Gudegitt eller fra en kraft som er større en deg selv.

“Må jeg personlig ha erfart noe for å kunne si at jeg erindrer det ?”

— Lengsel er mitt vesen - om ensomhet og kristein erindring, Erik Varden, St. Olav forlag .

Tåreflaske. Samlekraft.

Det står en gammel romersk tåreflaske i Dronning Sonjas Kunsthall. Den er ekte, jeg har spurt, men fikk ikke noe svar på om den samler opp tårene våre. I min verden gjør den det.

Samler opp verdens tårer - med en vennlighet, og forener alle til et menneskeskapt hav. Inne i den lille tåreflasken. En gang i blant er det godt å vite at tårene ikke er meningsløse, i den forstand at de ikke bare har sitt virke når de triller nedover kinnene våre, men at de får et evig liv inne i den antikke tåreflasken. At den er nesten like gammel som Jesus, øker mystikken. År 0 kan den være fra. I min fantasi kan den til og med ha båret Jesus sine tårer, og når de blander seg med mine - så knyttes vi også sammen. Gudesønnen og jeg.

En annen magisk tanke er at tårene er en del av vår eksistens - og har vært det til alle tider. Dette ukontrollerte menneskelige tegn på følelser - glede, sorg - og noen ganger er tårene på kinnene mine sånn helt uten den store årsaken. Duften av syriner gatelangs. Døden på kirkegården.

Det er for mange innestengte følelser.

En gang i en begravelse gråt jeg hele tiden, selv om jeg visste at det ikke hadde med den døde å gjøre. Stedet, der på den harde kirkebenken, duft av blomster og den triste presten gav meg god anledning til å la de innestengte tårene få frihet. Så ble det plass til nye ferske tårer i meg - som helt sikkert presset på seinere.

På avdelingens strategimøte nylig, hvor vi snakket om året så langt og sammen planla tiden framover, mestret ikke en kollega det profesjonelle ansiktet da det ble hans tur å si noe. Kroppen brast, og tårene kom. Han er sliten - etter mye jobbing. Det har eksplodert i bærekraft - og vi er en del av den løsningen. Tårene vekket oss andre - vi fikk via tårene det synlige tegn på at kollegaen er overarbeidet. Tårenes språk er tydeligere enn ordenes. Det må ansettes flere.

Befrielse. Det er følelsen etterpå. Som luften etter en kraftig regnskyll en sommerkveld. Eller minuttene etter at du har elsket, når to ligger der i pustene til hverandre og lander enda mer i kjærleiken.

Pater forteller meg at regn er Guds tårer og det liker jeg å tenke på når jeg tusler i regntunge bygater, sist hjemover seint på kvelden, mer natt. Det kom brått, alt det våte, og mennesker hadde gitt opp. De uten paraply gikk rolig, dyvåte i det varme regnet. Jeg tasset med både lånte gummistøvler og kul paraply med reklame fra et av byens største advokatfirmaer.

Jeg vil gråte mer. Mye mer. Denne sommeren skal være min tid for tårer. Og jeg har skapt meg en magisk tåreflaske i tankene - som jeg skal ta frem og fylle med nye tårer. For de varer ikke evig, de fordufter og går opp i himmelen og så kommer de ned igjen som regn. Guds tårer. Som treffer meg - og velsigner.

En slik følelse gjør at jeg ikke er ensom. Selv om jeg vandrer alene hjem i mørket.

“Med augo fulle av tårer gjekk han til Sjeiken, det regnde tårer av han som av ei sky. “Å sjeik”, ropa han, “det er tida for miskunn og medynk, eg er i fortviling, no er det tida for godvijle !”
Sjeiken sa: “Sei heilt endefram hva er grunnen til at du fortviler ? Kva er føremålet ditt; kva er det du ser fram imot ?”

— Rumifesten, Gjendiktet fra persisk, Dreyer forlag

Jeg vender meg bort; smil eller tårer… ?

(Foto; Werner Anderson)

Jeg vil leve. Sant.

Hvis noen hadde fortalt meg for noen år siden at min elskede ville være eldre enn meg, tørrlagt og persolig troende, hadde jeg virkelig sprutet ut i latter. Sier kjæresten min.

Vi vet ikke alt. Som ligger der inn i framtiden - som vi vil erfare og leve i. Og godt er det - for hadde vi visst alt, ville magien i det ukjente, det overraskende bli borte, forsvinne. Vi møttes i et kyss i mørket - et øyeblikk som ble skapt av oss sammen.

Og nå er vi i livene til hverandre. Min elskede og jeg. Smyger oss inn i hverandres blod, og blir der. For øyeblikket, er det dette vi vil - og ønsker så inderlig vel. Blodet vårt blandes til noe vi ikke helt forstår, fordi alle tidene som fortid, nåtid og også fremtiden er med i skapelsen.

I går kveld, når vi snakket sammen, han på en bråkete mobil- linje fra havkanten, og jeg her i urbane Oslo, fortalte han meg at han kvelden før hadde sittet og tenkt over seg selv i sitt liv og skrevet det ned på en lapp. Hvor det stod; Jeg vil leve sant. Og jeg smilte mykt, ikke over utsagnet, men mer over at slik har jo jeg levd i mine siste 30 år som edru. “Vær ærlig mot deg selv” står det på årsmyntene jeg får i AA. Som ligger på nattbordet mitt - og minner meg på essensen i eget liv. Jeg trenger ikke kompliserte livsregler, et stort program som gjør mer vondt enn godt. Jeg lever med og i en enkelthet.

Å leve sant - er nok.

Det å løfte dette løftet fram er, for meg, viktig. Ikke la det bli nedstøvet, og glemt. Derfor ligger siste årsmynt på nattbordet - og ikke i en skuff. Og nå er han også der, kanskje besmittet av meg, litt i alle fall, men nok mer ærlig at han er i en ny livsfase nå - etter et langt liv i Oslo med ekteskap, unger og en jobb. Alt er tilbakelagt. Nå kan han skape sitt nye liv. Hvis han vil ta det valget.

Og han vil det. Både åndelig, selv om det er mer mitt ord, men også i selve livet. For prat er ikke livet, å etterape “Babelens Tårn”, skaper ikke forandring. Det er handling som må til, valg som etterleves.

Og det er det langsiktige jevne jeg elsker. Ikke sånn at jeg skal slanke meg på mandag (noe jeg forresten aldri gjør) - og så “sprekker” jeg på onsdag.

Slik jeg lever er et liv med enkle leveregler, og så snubler jeg noen ganger. Og av det lar jeg meg selv ikke gå i kjelleren. Men korrigerer. Og lærer - og vandrer videre.

Slike snublesteiner kan være en bagatell - i verdens store kosmiske forståelse.

Som at jeg på onsdag var hos en stor aktør innen fashion som jeg jobber med som rådgiver innen bærekraft, og etter møtet kjøpte jeg noen vareprøver. Ja; jeg elsker fashion, til tross for at jeg lever så asketisk som jeg gjør.

Neida - jeg trengte ingen ting av det jeg kjøpe. Likevel svevde jeg nedover stien langs Akerselva på vei hjem - med bæreposen i hånden. Og til og med den myke vakre strikkejakken, lysblå som sommer-himmelen, viste seg å inneholde noen prosent nylon, som er plastikk og fra olja, er noe jeg ikke liker. likevel elsker jeg den. Resten kom fra sauen og andre vakre dyr.

Der i show-rommet glemte jeg alle mine verdier. Og ble bare fashionistaen. Boble, ja. Men jeg skammer meg ikke. I tiden etterpå.

For seinere i dag - skal jeg trippe ut i livet - i ny svart cordfløyels-bukse, hvit t-trøye og den myke strikkejakken og spise en sein lunsj med en venninne. Og ikke skamme meg. Vi skal på RAW - så jeg er back again in myself - i den jeg aller mest er.

Et menneske som elsker livet. Alt som er. Godt. Både det jevne livet - og de (litt) ufarlige snublesteinene.

“Mot tretoppene
Det kan høres på subbingen at det er jeg som arbeider med å tenke verdens lys”

— Jeg vil våkne til verden, Karoline Brændjord

Han jeg elsker for tiden; har alt. Ingen ved siden - ingen over. Det finnes så mange å elske; som denne italieneren…men det er noe inderlig godt å ha landa i egen kjærleik.

Foto: Ann Kristin Østerberg

Alt jeg elsker. Er så lite.

Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg føler en så stor ro og trygghet etter å ha sittet i stillhet en kveld med de andre. Og når jeg ble sendt ut i de små diskusjonsgrupper digitalt - kom jeg sammen med henne, vi har en kjærlighet for hverandre som vi ikke sier noe om. Vi vet det begge to. Hun sitter på et lite sted, helt nord ut mot havet - Vesterhavet i Danmark. Og jeg her i Oslo. Vi har landet i hverandre - og når vi deler om vår flow, alene-liv og kjærester som kommer inn og som vi begge ofte forlater, kjenner vi på en likhet - som er god. Egentlig er hennes arbeide i Midt-Østen, med andre lyder og lukter, mens nå er det havets lukter som omkranser henne.

Vi roper ikke høyt at vi er annerledes. Eller at vi er moderne bohemer. For de som kanskje gjør det, strever mer med å stå i mot det vanlige hverdagslivet, enn å leve det livet de synes er fint for dem. Vi liker nok best å bevege oss utenfor; i universer som helst er folketomme, forblåste - og nakne. I flere betydninger.

Vi er betraktere, mer enn deltakere. Og ofte når vi deltar, er vi mer lyttere, enn de som fyller rommet med egen prat. Skravling er ikke oss, kvinners utømmelige behov for å skravle om alt og ingenting. Jeg blir svimmel av slikt , på grensen til å bli kvalm - og trekker meg bort. Det har blitt færre mennesker igjen for meg. Og det er ok, flokken min behover ikke være stor. På Teams-møter kommer skravlingen enda tydeligere frem, gjerne en person som snakker høyt om seg selv - uten å tenke over om vi andre vil høre det samme igjen. For det viser seg, at skravlingen blir repetitiv - og jeg er høflig nok til å ikke si at “det har du sagt før” - og under samme møte så kan et slikt menneske gå i en runddans - og ta plass - og si det samme igjen; i samme møte.

Jeg skal lære av det. Neste gang skal jeg bare lytte.Og la hvilepausene få slippe til.

Vi faster selve livet. Etter år med materialitetens reduksjonisme her hos meg - to sofaer blir til en, fem vinterjakker blir til to - og kjøkkenskapets innhold er sparsommelige i sitt uttrykk - min gourmet-sønn smiler kjærlig over sin mor som ikke eier et krydder en gang - foruten Himalaya-salt og pepper.

Vi er i en faste hele tiden nå - den knyttes til en åndelighet som ikke kan defineres inn i en religion. Andre mennesker rundt meg, ikke-troende mennesker henger seg også på, ønsker å være med på en forenkling - for meg er det inn i livets evighet.

I en større forståelse - så er vi mennesker i en lang verdensomspennende faste. Vi har vært i en faste i ett år nå. Pandemien har omformet våre liv - som en eviglang fastetid. Og mest sannsynlig vil vi ikke gå tilbake til våre gamle liv. Vi har lært noe fra vår fastetid - at mye ved nåtidens liv er fint. Og selv om verden blir virus-fri, noe jeg ikke tror, for den har aldri før vært det heller, selv om vi her oppe i nord ikke har kjent på de ulike virusene tett på kroppen - bare vært en del av nyhetsbildet fra steder vi nok aldri vil reise til.

Livet er i balanse - en yin og yang-tolkning, når noe kommer til - forlater noe annet oss. Selv svever jeg i egen åndelighet i en relasjon til mindre og mindre materialitet.

Mindre betyr ikke at jeg unner meg noe - jeg vil elske for alltid.

I går kjøpte jeg en ny florlett kjole, til fotoprosjektet mitt. Den henger nede i gangen, slik at jeg kan være glad når jeg ser den; jeg tenkte lenge før jeg trykket på kjøp inne på nettstedet, og kjente en glede når den ble min. Den er lyseblå, viskose og lett som vinden. Store usynlige blomster - som svever over den hele; og til sensommeren skal den være med i fotoprosjektet2021. Og jeg skal smyge meg inn i den på varme sommerdager her i Oslo; og gå i sandaler på de varmeste dagene i byens gater, og kjenne den varme sommer-vinden ta tak i kjolen - og hviske til meg at jeg svever.

En helg - hvor jeg bodde på Torshov. Og sønnen min Dan la igjen en kjærleiks-lapp til meg.

“Jeg trenger ikke hud
der jeg ligger i vannet
med himmelen og årstidene og trærne,
og jeg blir ikke ferdig med speilbildet mitt

Jeg vil våkne til verden”
”

— Jeg vil våkne til verden, Karoline Brændjord (Kolon forlag)

Regelmessig uregelmessighet.

Jeg leser på Instagram om vaner - og for at jeg skal få et bedre liv , enn det jeg har, så er det vanene jeg må ta tak i. Og at en vane sitter så dypt i kroppen, at det vil ta minst 60 dager før den nye har satt seg. Så jeg tester meg selv ut. I fjor begynte jeg å løpe - igjen, ikke langt, men jeg kjenner at kroppen kaller på sjela mi; bli med ut og løp. Hver eneste morgen. Og jeg gjør det; tar på meg mine slitte joggesko - og løper ut i bygatene og inn i Frognerparken. Den samme ruten hver gang. Jeg vet at jeg bør utvide den, men det er som om føttene mine styrer seg selv. Fra ytterdøra og hjem igjen.

Men; så er det den dagen jeg ikke løper. Det blir brudd på flinkheten min. Hvorfor kan jeg ikke hvile på min hviledag - uten min egen skapte moralske samvittighet ?

Svaret er, jeg fant det i et intervju med professor Brunstad i Vårt land - så banalt enkelt; vi trenger alle en hviledag - som han sier det; selv den allmektige Gud, som skapte verden på seks dager, måtte slappe av på sitt Geilo den sjuende.

Med referanse til vårt samfunns flinkhets-ideologi, er vi (nesten) alle strenge revisorer når en annen feiler. Som historien om Geilo og statsministeren. Et menneskelig feiltrinn. Professor Brunstad filosoferer over dette med at det kanskje er noe guddommelige over hennes feiltrinn. Tilgivelse er viktig for at vi mennesker skal kunne leve. Og komme oss videre.

Jeg liker dette; uten 100 prosent selvkontroll, men heller med en viss grad av en form for fysisk viljestyrke. For selvkontrollen ligger i selvet, der tankene er, og vi må ta valg. Hjemmekontor har gitt meg nye gode rammer for hverdagslivet. Jeg lever ikke mye, men det lille jeg gjør, har kvalitet i seg - for meg.

Mens føttene bare gjør det de gjorde i går, og dagen før, de flytter seg, stort sett i samme tempo.

I AA sier vi, at når du er fersk, og som oftest veldig redd, så skal du gå på 90 møter på 90 dager. Dette er et klokt råd, og kan virke full av selvkontroll og viljestyrke, men jeg tror at essensen er to ting: få vanen inn i kroppen uten viljestyrke og selvkontroll - og gi viljestyrken og selvkontroll en minimal mulighet for å ikke ødelegge tilfriskingen. For tillater du deg selv til å være en fersk tørrlagt, fylle tiden med 90 møter, så går disse dagene, og setter spor i vanens mekanisme i både kropp og sinn. En dag av gangen sier vi - så la neste dag komme; i løpingens eller edruskapets univers. Eller i forhold til mat, shopping, eller andre elementer som er ødeleggende for deg.

Og etter 90 dager, så begynner du å føle deg friskere, sammenlignet med tiden før. Og en liten spire med håp begynner å gro - at kanskje, så finnes det en mulighet for et annet nytt liv. Mer fri.

Og denne vakre tanken omhegner deg, fordi du er så skamfull, sliten og lei av å være fanget.

Du gir livet en sjanse. Og hvordan det kan bli, vet du ikke. Du må tørre å ikke vite alt. Jeg gjentar; Du må tørre å ikke vite - forstå - alt.

En ny vei, en ny sti - er oppløftende. Og håpefullt. Og kanskje du også kan ta i mot 1 års mynt - slik vi har i AA/NA - du kan gi deg selv en mynt -skape et rituale - i ditt nye liv. Ritualer er menneskers ordløse språk. I alle samfunn.

Og jeg; - fikk min 31 års mynt i fjor. Og nå i år blir det 32 års edruskap - og det er like stort som min 1-års markering. For livet er en stor magisk gave. Som kan pakkes opp - hver eneste dag.

Og denne sommeren; skal jeg fortsette å løpe min faste løype uten dårlig samvittighet den sjuende dagen. For den fysiske hviledagen er helt essensielt for min mentale helse. Som professoren sier det; gi deg selv litt galskap i livet, ellers så visner det bort. Galskap kan bare være å ikke gjøre noe særlig - i kontrast til samfunnets flinkhets-ideologier. Nyte en søndag - i sengen. Med god samvittighet.

Alt sammen kan samles i begrepet decluttering - samlerens univers; Vane, viljestyrke og selvkontroll.

“The specific meaning of God depends on what is the most desirable good for a person.”

— Erich Fromm

Øyeblikkets følelser. Krav & grenser.

Timer har blitt til uker, og uker til et par måneder. Tror jeg. Jeg teller oss ikke. Det gjør ikke han heller. Og jeg ønsket meg en søndags-kjæreste og han ville ha en frihet - sin frihet, være ærlig mot sine følelser, og ikke leve som en behager, en som er nåtidens tjener. De finnes over alt, mennesker som eksisterer, lever nesten bare for andre.

Vi har sjansen til å forme frihetens oss. Ikke eierskap, ei heller en kontrollerende enhet. For hvor ofte - har jeg ikke avsluttet en dialog på Tinder når den andre ville vite hvordan dagen min har vært ? Det er en dating-greie sier en venninne. Han vil bare bli kjent med deg, utfyller hun. Men jeg får motvilje mot, å fortelle en fremmed om hvordan dagen min har vært. For den er så avslørende - om meg og mitt levesett. Meditere i en time ? Gå en ensom tur ? Ligge i sengen og lese en bok i to timer ? Vil jeg at en fremmed skal få innblikk i slike valg ?

Og jeg er ikke et menneske som pynter på min personlige historie. Sterk nok til å stå for mitt liv - og bestemt nok til å velge hvem jeg skal la få innblikk i livets detaljer.

Snart skal jeg fortelle barna mine at jeg er på vei til å en kjæreste, sier han. Du trenger ikke det for min del, svarer jeg. Jeg tror jeg såret ham med svaret mitt, eller så vil han forstå om litt at jeg prøver å leve i frihetens univers - selv om livets normer biter oss hele tiden. Jeg elsker deg, hvisker jeg ut i mørket når han ikke er her. Det er en erkjennelse fra sjelen min - som svever lydløst fra Oslo vest og østover - og kanskje ordene lander i ham. En gang på morgenkvisten, hvor han tenker på meg - og det magiske oss vi også faktisk er.

Jeg sender ham en liten sms “Den luften du puster ut, puster jeg inn. I nattens mørke. Oss to”

Han sier at jeg sender ham så vakre meldinger. Som ikke forlanger noe svar. Bare en mottakelse - av ham. For forventningene omgjøres ofte til krav - og krav omformes til gift. Elementer som er nedbrytende for sjelene våre - og tar bort det vakre fargespillet som er i den intense kjærleiken.

Og akkurat nå, er det ikke lengre Oslo øst møter Oslo vest, men Oslo og Vestfold. Og det magiske er; at han er enda nærmere i meg. I sjelen bærer jeg kjærleiken, denne usynlige kraften vi har skapt. Sammen.

“It is good to be a beginner, but it is a good of a different sort to be an equal among equals.”

— Beyond Orders, Jordan B. Peterson

Fra kirken i Praiano i Italia - som symboliserer det jeg skriver om her. Det å løfte den andre, eller trykke den andre ned.

Det tause barnet. Språklig mestring.

• Jeg visste ikke at du er alkoholiker, sier GMN, TV2- produceren til meg, Vi er i Green Room, GMN, TV2 og jeg skal snart på lufta. Vi kjenner hverandre, etter flere innslag hvor jeg har deltatt. Han er alltid på, profesjonell og veldig hyggelig. Det er første gang jeg skal fortelle om det der - i tv-sofaen sammen med en programleder - til hele Norge.

  Det gikk 20 år før jeg ble en offentlig person som stod fram om min kamp og seier; å fortelle at jeg er en alkoholiker - tørrlagt. Dette er nå 10 år siden, jeg har levd uten noen former for rus i over 30 år. I de siste 10 årene har jeg vært grenseløs - hjelper de som kommer til meg - og stiller så og si alltid opp i ulike media. Synlighet er essensielt. Synlighet hjelper.

• I de første 20 åra som tørrlagt var jeg både småbarnsmamma, student på Universitetet i Oslo - og i Firenze - Italia. Mest av alt var jeg takknemlig for det livet jeg levde. En gave å få sjansen til et helt nytt liv. Jeg nøt og fortsatt nyter livet hver eneste dag. I snøvær, regnvær - sol og vind. En venn jeg har sier alltid til meg; Livet er en gave.

  Vi har alle våre kamper. Med seire og tap. Og for meg har jeg også hatt en annen kamp; som jeg ikke fronter noe særlig nå, ikke fordi jeg skammer meg, Jeg er meg nå - med alle mine sanser tilgjengelig.

• Og det rare er, at min kamp nummer en - ikke ble betraktet som en skavank i meg av meg selv den gangen; som jeg måtte reparere.

• Historien er at jeg ikke snakket som barn. Helt sikkert noe, men jeg hadde søsken rundt meg som beskyttet meg (mot mobbere, men det ordet fantes ikke da) - og jeg synes den gang som barn at livet mitt var perfekt. Jeg forsto alt hva mennesker sa, og kanskje mest av alt leste jeg det språklige i det ikke-språklige; ansikt-utrykk, kroppene og bevegelser. Jeg mener at denne læringen har gjort at jeg er såpass empatisk overfor andre mennesker; jeg mener at jeg har en genuin evne til å lese andre mennesker. Og dermed gjør jeg noe med det, spør forsiktig - og lytter. Og gir råd, hvis jeg har kompetanse til det.

• Det tause barnet. Det var meg.

• Min første skoledag kom, og med det alvoret. Jeg ble tatt ut av skolen - og sendt til Møllegaten skole til en logoped; for å lære å kommunisere slik de fleste andre gjør. Han hadde bestemt seg for å lykkes, jeg hadde samme navn som datteren hans. Enda kan jeg ta frem minnene om den mørke trappen opp til hans kontor, gangen med tregulv som knirket. Luktene i den gamle skolen. Alltid fulgte enten mor eller far meg - Oslo Øst var ikke deres byområde. Jeg mener han hadde et kortere bein enn det andre (og gikk med en spesialsko), men det kan bare være fantasien min - Frankenstein here I come !

• Og vi fikk det til. Logopeden og jeg. Etter uker, måneder og kanskje også år med språktrening. Bøkene jeg fikk av ham - stod det “Øv hver eneste dag” øverst på hver side. Jeg hadde ulike pinner i munnen som skulle forme tungen min - etc. etc. Og for å si BRA - sa jeg beda-beda-bedre..BRA. Jeg tok vare på disse treningsbøkene i mange år - la hånden stryke over dem, smile av at de er så slitte og brukte. Eselører.

• R og Kj-lyder var de vanskeligste.

• Det ligger en sannhet i at 10.000 timer gjør deg til mester.

• Ennå snakker jeg noe “feil” hvis du lytter nøye etter, jeg lever godt med det - og min kjæreste sier det slik ; det er bare sjarmerende kjæresten min.

• Det fine er; at jeg gikk fra et taust barn til å bli en som elsker det kommunikative - foredrag, TV-opptredener, radio osv - og aldri har selve språket stoppet meg.

• Mitt budskap her er at den største feilen ved oss - kan vendes til vår aller sterkeste side; det er snakk om å ta grep og jobbe iherdig for å nå målet sitt.

• Som filosofen Wittgenstein sier; Min verden stopper der mitt språk stopper.

• I dag føler jeg at jeg eier hele verden - med alle mine sanser. Det å se, lukte, føle - og kommunisere.

Jeg prøver å formidle i et språk som de som lytter forstår - gå inn i deres liv via språket og si det vanskelige enkelt.

“Vi opplever ikke omgivelsene slik de egentlig er. Vi har en tendens til å fylte ut manglende informasjon og konstruerer meningsfylte helheter, legge merke noe og overser noe annet. ”

— Lykkekuren, Ragnhild Bang Nes

Den rare såre kjærleiken. Sammen. Alene.

Vårt forhold har ingen rytme, vi er kjærleiken. Hvile-periodene hvor jeg lever det livet jeg elsker med jobb, sønner og gode venner - er likevel ikke helt uten ham. For han har tatt bolig i sjelen min, og hviler i meg når han er der ute et sted og gjør sitt. Jeg trenger ikke vite om alt han gjør, likevel vet vi begge at vi bør ta den andre inn i hverdagslivet - for det er der vi er aller mest - puster, lever og skaper noe. For det er i skapelsen at vi former oss selv. Det er i skapelsen vi viser våre ideologier og omsorg. For andre mennesker - og for oss selv.

Fra mitt tidligere liv har jeg erfart hvor nedbrytende det er å leve sammen, men alene. Det å dele hus, seng og hverdagsliv - betyr ikke at to er ett. Først når han dro - så forstod jeg. Hvordan et slikt liv ødelegger den mentale helsa.

Denne uken har jeg hatt det så fint med deg, sier han til meg, fra Oslo øst til vest. Våre ord svever gjennom byen som små støvkorn i det urbane universet. Han har hatt det fint uten meg. Og hos meg er det også slik. Vi vet ikke alt den andre gjør - vi gir små fortellinger.

Han rydder i ateliet sitt, blant bilder, pensler og farger. Sender noen foto på sms - og jeg gir kommentarer - elsker alle former for kunst - spesielt billedkunst. Og via disse små utvekslingene hans kommer vi nærmere - hans streker er hans språk, samme som mine tekster er mine.

Likevel ser vi ikke hele mennesket - den andre. Du ser det du vil se. I filmen “Avatar” så sier de to til hverandre “I see you” - i stedet for å si “jeg elsker deg”.

Og vi vet alle - at vi skaper oss selv for den andre - slik vi vil bli sett. Jeg er mett og sliten av forestillingene - som florerer på Facebook og Instagram. De mest glansete har jeg sluttet å følge. For hvem er det jeg følger ? Men mennesker som slipper meg inn i deres hverdagsliv når vi er på tomannshånd - har jeg kjærleik for.

Ute i skogen i går, tenkte jeg at jeg ikke bare må rydde opp i bokhylla mi, men også med de mennesker jeg følger opp - som jeg tar initiativ til.

Jeg har kommet til et veikryss - for ensidighet. Resiprositet sier vi sosialantropologer. For kjærester, venner og slekt - vi må vise vår kjærleik begge veier. For tar den ene bare i mot - smuldrer den andre bort.

Så du ikke hvor liten du ble, sier en kompis jeg satt ute i solen og drakk espresso med. Spurte hun deg noen gang om hvordan du har det. Jeg måtte tenke meg om. Husker ikke. Og det sier vel alt. Om resiprositet.

Og snart kommer han, som jeg fortsatt skal lære å kjenne - og alt det jeg nå vet om han. Elsker jeg. Du er sendt til meg fra Gud hvisker jeg i nattens timer. Ofte. Og han, min elskede ateist, smiler. Et smil jeg ikke ser i mørket, men føler.

Vi trenger trange tunnelser - for å skjerpe bevisstheten om det landskapet vi skal komme ut i.

“I do desire we be better strangers.”

— William Shakespeare

Kom kjærleik. Kom.

Døgnet er magisk. Perfekt. Sammen med ham. Avslappet og nye erotiske opplevelser. Enda nærmere. Et oss.

Og snart kommer han igjen. Og den opplevelsen vil også bli unik. Likevel vil det bygge videre på det som er oss.

I steden for å la de manglende ordene “jeg elsker deg” - overskygge alt i oss - har jeg snudd meg om; og ser hvordan han sier det til meg nå. “Min kjærlighet til deg blir sterkere for hver dag”. Tikker inn på sms. Og jeg kjenner etter - og lengter. Og jeg ser hverdagens hendelser - som han gjør for oss. Det rare er at dagen etter at jeg la ut blogginnlegget om min savn etter “jeg elsker deg” leser jeg en artikkel om nettopp dette i Vårt Land. Det er fem måter å vise sin kjærleik på - i følge forfatteren G. Chapman bok “ The Five Love Languages: How to Express Heartfelt Commitment to Your Mate” Forfatteren hevder at det finnes fem grunnleggende kjærlighetsspråk: anerkjennende ord, tid for hverandre, tjenester, gaver og fysisk nærhet.

Det er viktig at man snakker samme språk for å kunne uttrykke den kjærligheten man føler, sier han. Det betyr at jeg må forstå hvilke språk min kjæreste bruker - ikke bare det ordrike, men også det med nærhet. Eller tid sammen.

Han jeg lengter etter, kommer hit med bærepose full av grønn mat. Vi er begge veggiser - og jeg elsker alt han lager til oss. Kyssene våre er fortsatt våte - alltid første gang i døra. Stå der tett sammen - og hviler i enheten oss.

Jeg elsker det - kan sies på flere måter.

Det er det jeg må se. Føle på. Hans mykhet til meg. For det er tankene som styrer mitt syn på ham. Og det er så inderlig lett å la det negative - det jeg skaper som negativ - overskygge - hele kjærleiken vår.

Jeg feiler med mennesker. Snubler i livssteiner som jeg metaforisk sier det. Akkurat nå er jeg i fred. Ingen menneskelige konflikter i mitt univers. Ja, jeg nyter stillhetens rolige bølger.

Og jeg tar vare på gode tilbakemeldinger - det er de som løfter meg. I jobben, i styreverv, vennskap og i kjærleikens univers. Jeg gleder meg over meditasjons-gruppen jeg deltar i. Dele erfaringer med andre mennesker som vektlegger det ikke-materielle like sterkt som meg. Jeg gleder meg til somrene ved kysten - der min kjærlighetspartner snart skal flytte til. Livet mitt blir en kombinasjon av urbant storbyliv og det myke livet hos ham. Det er kreativt inspirerende å være veileder for to unge design-studenter - de er snart i mål med oppgaven. Takknemlig over å være en rådgiver innen avhengigheter - til mennesker i små og store livsutfordringer - og ta i mot tilbakemeldinger om at det nytter. Jeg gleder meg…..

Jeg vil gi rom for kjærleiken - den kommer i ulike varianter. Små og store kjærleiker eksisterer - side om side i livet mitt.

Det er jeg som velger — mitt livsfokus. Gjerne en dag av gangen.

Og akkurat nå, i dette lille øyeblikket - et øyeblikk før dagen min starter - skal jeg velge denne dagen til å bli kjærleiksvarm. Og myk.

Kom min elskede, kom. Jeg er her. For deg. Oss.

Det er du som skaper ditt liv - og andre mennesker er ikke så opptatt av deg. De har nok med sine liv - skriver Elisabeth Gilbert i “Big Magic”.

(foto; Werner Anderson)

“People have a strange trust in their devils, indeed. ”

— Big Magic, Elisabeth Gilbert.

Frykt. Kjærleik. Ordløst.

Lengter jeg fortsatt etter ordene “jeg elsker deg” ? Er det disse tre ordene som definerer hans kjærleik til meg ? Jeg vet ikke helt, jeg er hjernevasket av vår kulturs vekting av dette, men jobber med meg selv med å legge ordene døde, i alle fall min lengsel etter å høre dem - fra ham. For kanskje har han ikke trening i å si dem, ei heller dyp nok kjærleik for de han har vært tett på tidligere slik at ordene sies i det uendelige - trening gjør mester vet du - så må jeg faktisk bare godta det. Men dette vet jeg heller ikke. Jeg bare antar, siden ordene ikke triller ut av munnen hans etter at vi har elsket. Har jeg frykt for at en kjærleik uten de tre små ordene - er bare ren lidenskap ?

Jeg har frykt - likevel tør jeg ikke spørre om han elsker meg. Jeg må akseptere - tror jeg. Eller forlate ham. Eller leve i uvisshet.

Det blir for mye - all denne tenkningen.

Min lengsel hjelper ingen. Første gang jeg sa det til ham - “jeg elsker deg” - ble det litt kleint, fordi de samme ordene ikke kom tilbake fra ham. Så nå må jeg kjenne etter - hva jeg mener med å si ordene - eller mer føle med meg selv hvor dyp min kjærleik til ham er. For er jeg i en dyp kjærleik til ham - uten å si de tre små ordene ?

I dag er kjærleiken like lett som en fjær. Vipps; en sms med “Tror jeg ikke fortsetter dette her. Takk for nå” som tar meg tre sekunder å skrive - så er lidenskapen vi delte, historiene av oss vi skapte i den andres sinn, det lille og store vi opplevde sammen, være fortid. Vi har ikke definert oss heller som et par - så kanskje en slik sms ikke er nødvendig heller ? Bare forsvinne i det stille ? Nærhet er det vanskeligste som finnes - balansen er et kunststykke som krever 10.000 timer for å lykkes i - på linje med alt annen man skal bli god i.

Men kjærleik er ikke først og fremst ord, selv om de statuerer et menneskes synspunkter, men handlingene sier mer enn ordene, har jeg lært i AA og også ellers i livet. Føler meg litt såra når jeg skriver om de tre manglende ordene, så jeg er nok ikke ferdig med savnet etter dem. Enda. Jeg må frigjøre meg fra vår kulturs definisjon av kjærleik, jeg vil fly i flow - og være så rar og sær, vill og gal - som jeg vet jeg er; aller mest når jeg er alene; bare meg. Ingen tilskuere. Ingen lyttere.

Det er også fint. Men akkurat nå må jeg knekke koden med de tre små ord.

Jeg må lete etter kjærleiken hans i det ordløse - i hvordan han viser det i handlinger (og gjerninger som det heter nå i påsken med Jesus og sånn) - hvordan kan jeg lese ord i det ordløse ?

Jeg finner mange eksempler - som er gode å tenke på. En sosialantropolog - Levi-Strauss - sa noe som at metaforer er gode å tenke med - han sa det på fransk - da hørtes det ganske så intelligent ut. Men kjærleik er ikke intelligent eller akademisk, den er kroppslig og helt irrasjonelt.

Blomster. Et bilde. Reparere ting i huset mitt. La meg bestemme om vi skal spise indisk eller ….Alt er (nok) tegn på kjærleik. Fra ham til meg.

Det er jeg som må forandre perspektiv. Riste meg løs fra kulturens tyranni over hvordan et riktig kjærleiksforhold er. Se meg selv. Og virkelig elske meg selv. Og erkjenne at nettopp jeg - alt jeg er - er verdt å elske - selv om de tre små ordene ikke kommer. Fra ham.

Og også se meg selv sammen med ham - i ham - for hvordan jeg viser min kjærleik. Til ham. Også ordløst.

Men i mørket alene, hvisker jeg de tre små ordene, ti amo. Som han ikke hører. Jeg er ikke fryktløs - ennå.

Ødelegger vår kulturs definisjoner av kjærleiken - kjærleiken ?

“Let´s talk about courage now. ”

— Big Magic, Elizabeth Gilbert

En 2000 årig. Coach.

Hvordan er ditt forhold til Jesus, spør pateren meg. For en stund siden satt vi der; i samtale i klosteret - det er naturlig å spørre slik i den konteksten vi var i.

Jeg kan raskt si bra, men jeg kjenner den kloke og dypt reflekterte pateren, at et slikt svar er oss ikke verdig.

Den danske journalstens Charlotte Røhrts bok “Jeg møtte Jesus” har berørt meg dypt. Har til og med meldt meg på et retreat med henne til sommeren i Norge, hvis det blir mulig.

Han er den første coachen, sier jeg. Slik ser jeg ham. Og det samme kan jeg si om Buddha. Mennesker på jorden - som med sitt levesett - viser meg hvordan vi bør leve. Jeg skriver ikke skal, men bør. Fordi et levesett er et valg - det også.

Faktisk var Jesus, en av de som som sa og levde slik selv; være tilstede her og nå. Fortiden er forlatt - og fremtiden kommer til oss først når den smelter sammen med nåtiden. Jesus var også grenseløs, som Buddha, med å omkranse alle mennesker. Maria Magdalena, syke (spedalske) og andre som vi i dag kaller for outsidere. Hadde Jesus levd i dag, hadde han nok vært en mega-kjendis, med mange millioner av følgere på sosiale medier. Og mystikken med ham, at han er Menneskesønnen, et menneske og guddommelige samtidig, gjør han jo enda mer mytisk. For hvem av dagens andre prate-kjendiser kan påberope seg et slikt personlighetstrekk ?

Jeg prater litt vimsete med pater. Så sier han; LIVET. Og vi forstår begge hva som ligger i dette.

Mitt forhold til Jesus er selve livet. Hvordan jeg skal leve - og virke - i dag. Helst hver eneste dag. Noen dager er jeg utmeldt fra omverdenen - likevel er jeg også da på. En sms tikker inn, om en forespørsel om å være sponsor for en ung kvinne. Jeg vet at det må settes av tid - til oss. Det å veilede en gjennom de 12 trinn i AA er ikke en oppgave som er lettvint, men krever kjærleik og omtanke. Og i dette ja fra meg - så ligger det også et ja til en tilgjengelig 24/7 - en veileder om livet. Jeg skal høste fra mitt liv, mine handlinger - speiling. Slik at hun speiler seg i meg. Slik at vi blir ett; sterke, slik at vi også kan gå på ulike stier - når den tiden kommer.

Noen ting sier jeg ikke nei til. Som å si ja til å bli mentor - sponsor som vi sier i AA. Eller som å invitere til en tur i Frognerparken til henne som “livet raser sammen” - igjen; I see you. Avatar og Jesus i ett på en måte. Skal jeg prøve å leve litt sånn som den første coachen gjorde - så er svarene fra meg allerede svart på. Jeg må bare gå inn i det - og leve det. Tro er et handlingsprogram - mer enn å sitte stille og lese Bibelen for seg sjæl.

Og heldigvis, vil jeg si, så er verden full av kloke mennesker - coatcher - som gir livsråd - og her gir jeg deg 5 om dagen; som er essensen fra flere;

1. Nære relasjoner (lev i gode relasjoner med familie og venner)

2. Å gi (vær et medmenneske - gi av deg selv; både ikke-materielt og materielt)

3. Kunnskap (Lær nye ting - selv har jeg meldt meg på mobilfotokurs - og nest år blir det MF igjen)

4. Aktivitet (10.000 skritt om dagen - helst en mil for meg. Hver eneste dag. Vårens aktivitet; løping)

5. Tilstedeværelse. (En coatch kaller det sanse-turer, en annen sakte meditasjon ute)

   Og akkurat nå tikker det inn en sms fra en jeg har vært tilstede for i dette menneskets krise - som nå er på vei igjen: Husk at jeg ville gått i krigen for deg.

Timevis med lesing beriker livet - men det er handlinger som skaper liv.

“En stum har drømmesyner - men alle er døve
En ordløs forteller - og ingen evner å lytte”

— Rumi

Autentisk. EXIT.

Slukte “Exit 2” i en langhelgs jafs. En ting som vises er våre framsider, hvem vi speiler oss igjennom til andre. Og så er det mørket og usikkerheten; hvem vi også er. Hvem som er den sanne, ikke den ene eller den andre - vi er ikke bare gode eller onde. Vi er begge deler. Og selv, elsker jeg mørket mitt aller mest - fordi det er der jeg er mest kreativ. Han jeg er naken med, jeg skremmer han med mørket, men det skal få bli i mitt liv - og ikke forsvinne. Slik er jeg nå - men er jeg autentisk for det ?

Leser en bok som Pater har lest - og anbefalt meg. Det går trått - kanskje fordi jeg også leser en bok om Gud, en annen om lykke og den tredje leverte jeg tilbake på biblioteket (The Years), det ble for mye, for mange fremmede tanker inn i hodet mitt. Kanskje allerede i løpet av denne helgen, skal jeg åpne den siste boka til Jordan P, slakta i media, men helt sikkert elsket av meg. Jeg liker at han har vært i dophelvete - og så kommet ut igjen, det sammen som coatchen i “Mental Rehab” - de er som jeg, gjenkjennelige smerte - og til slutt glede. Men er vi tre autentiske for det ?

Jeg tror det som pirrer noe i meg - er kanskje livsløgnen - litt sånn som Peer i Peer Gynt, kanskje den berører en viss form for sannhet i meg. At jeg mestrer meg sjøl nå - og at både skam og skyldfølelse er minimalisert. Og jammen har jeg jobbet bevisst med dette; knadd meg selv som en surdeig før steking i mange år. Men. Jeg ble både moralsk og etisk korrekt når han fortalte meg om et lik som falt ut av skapet hans - kanskje han hadde gjemt det til en passende anledning. Hva veit jeg.. ? Men jeg, likte ikke den personen jeg da var - og sa det tydelig når vi igjen hadde kysset litt - og lå nakne i senga. Jeg ble ond. Fint, sier han mildt, så lenge det var et engangstilfelle - og ikke en gjentagende måte å reagere på. Fytterakkern, så fort man kan trå inn i en personlighet man ikke liker, ja forakter. Når jeg hadde sagt det til ham - forsvant også skammen over å være så jævlig moralistisk.

Paters bok er “The Gifts of Imperfection” - av Brené Brown. Hun snakker om forskjellen mellom shame og guilt - mellom I AM BAD og I DID SOMETHING BAD.

Ser du forskjellen - og hvordan det ene ødelegger deg, mens det andre løfter deg videre på livsveien ?

Og jeg leser; at jo mindre vi snakker om skam - så større vokser den - inne i deg. Akkurat dette, tror jeg er en korrekt forståelse av oss. Ut fra egen erfaringer - da skammen var en mørk sky i livet mitt. Nå, derimot, ser jeg for det meste det lyse. Og er i det - så lenge jeg kan.

Jeg mener at jeg har snekret sammen et okei liv, at jeg greier som regel å ikke la andres ondskapsfulle ord gå inn i sjelen min, at jeg lar det skrelle av som vann på gåsa. Jeg har til om med gått så langt å IKKE lese mailer fra visse personer - rett i søppelkassa med dem. For jeg merker at når en slik mail eller sms kommer, så leser jeg automatisk de første ordene - og vipps så øker pulsen - og jeg får det vondt. Og jeg aner hvordan jeg hadde følt - med å lese alt sammen. Så vondt vil jeg ikke meg selv. Et par mennesker har jeg sperret i alle sosiale medier - jeg mener de er syke.

Men; å leve autentisk ? Jeg hashtagger alltid emnetagger som inneholder Autentisk. Har jeg virkelig tenkt over det - hva det innebærer mon tro ? Ja - mener jeg i dag. Ikke ferdigknadd - men altså klar for steikeoven - hvis jeg var en surdeig som skal bli til et supergodt brød.

I mørket er det enklere å være autentisk; som da kjærlighetspartneren min og jeg delte våre erotiske drømmer - og en hvit boks ved siden av sengen min hvor dildoen ligger, jeg har tross alt så og si vært singel i 10 år - og når han onanerer og fantaserer. Tiden med min siste ektemann, vi snakket aldri om dette. Jeg vet jammen ikke om han onanerte, men alle menn gjør jo det. Pornofilm på hotell; jeg veit ikke. Det vi gjorde, var å stenge ute fra det som var oss - hele vårt autentiske selv - en sentralt og viktig del.

Og snart kommer han til meg igjen. Skal bare ta ut motorsykkelen - denne våren. Kjøre rundt i bygatene, før turen hit. Og i mellomtiden, skal jeg lese litt i “Lykkekuren” - jeg er jo ikke utlært i det å leve som et menneske - mest mulig som meg selv; autentisk. Hva nå det er… ?

Ordløs kjærleik - over en bru - Akerselva. Hvor mange av disse er fortsatt i lidenskapens univers ?

“To my wife, Tammy Maureen Roberts Peterson, whom I have loved deeply for fifty years, and who is admirable, in my estimation, in all regards, and beyond all reason ”

— Beyond Order, Jordan Peterson

Krise. Kjærleikens språk.

Du må dra hjem. Tenker jeg febrilsk. Klarer ikke å ha deg her et minutt til. Så vondt jeg har det. Dra !

Men jeg sier heller at jeg ønsker å sove alene. Det eneste jeg tenker på er at han drar. Komme seg bort fra meg - ut av huset. Han jeg elsker. Vil ikke ha ham her. Og bare tanken på en natt er så mørk at jeg ikke vil være en i tosomheten.

Han kler på seg og drar. Over til Oslo øst, sin seng, i ensomhet. Han også.

Hele kvelden har vært umusikalsk. Jeg forstår det ikke, blir forvirret, men mest av alt veldig sårbar - og angrepet. Levende vakre lys på bordet, lunt i huset og sterk take away mat og femkorn rundstykker fra Grains. Et lite måltid før vi skal kle oss nakne, kysse lidenskapelig - men også se “Small Axe” på NRK.

Alt tilrettelagt sammen med ham jeg begjærer - og elsker.

Jeg føler at han angriper meg verbalt - og jeg går i fella; forsvarer meg selv. Kanskje jeg skulle ha stoppet opp og spurt mildt hvor dette kommer fra ? Forvirret er denne tanken ikke tilstede, men for hver gang jeg utdyper og forsvarer meg - så åpner jeg enda mer opp for min sårbare sjel. De indre tårene er gjemt. Og jeg prøver å smile - litt - selvom ansiktet føles stivt og rart. Kunstig. Jeg glatter over - noe menneskets historie har vist i tusenvis av år - vi glatter over. Og går videre.

At jeg ikke lærer - at slike angrep ikke har noe med meg å gjøre. Men med han. Denne kvelden, hvor han er i ubalanse.

Jeg tvinger meg til å se på NRK-serien, bare for å ikke lage for mye drama. Og når den er over, så sier jeg stille, for jeg er en mild person, at jeg ønsker å sove alene. Ikke at han må dra. Men knyttet mitt ønske til meg - som også er sant. I gangen sier han at han er glad i meg, noe jeg synes er en svak måte å formidle den andres verdi for den som sier det. Hvor er lidenskapen i de tre små ordene ? Ti amo - som det heter på italiensk hvor subjektet ligger i verbet amo/elsker - og den elskede - ti - kommer først i uttalelsen, har en gjenklang i meg. Jeg elsker det italienske språket - hvor kjærleiken er så intens. Er jeg ikke verdt å elske - bare være glad i ?

Jeg stryker hånden over den puten han pleier å ha når han sover her. Og tenker at jeg er helt okei - med alder, mediaprofil, klær og hele meg. Og kjenner også etter at slike kvelder fortjener jeg ikke - jeg orker ikke at et annet menneske skal knuse så mye i meg, for det får så lange ettervirkninger.

Dagen etter ringer jeg, tenker at jeg skal gi en forklaring på hvorfor jeg ville sove alene. Mest gjør jeg det fordi jeg ønsker å få en god dag - avslutte smerten i sjela mi. Og da kommer det; hele den historien han tar med seg inn i mitt hus - som han ikke der og da klarer å styre, ei heller være ærlig om - så enkelt det hadde vært i går hvis han hadde sagt det som det var. - bare å si det som det er.

Jeg sitter i sola med en varm sjokolade fra Grains. Og det vonde har forlatt meg - etter samtalen. Og jeg tenker at vi har tatt et skritt videre i det som er oss. For ut av smerte kan glede skapes. Men jeg som menneske, og de fleste av oss, har en kvote for hvor mye smerte vi orker. Forskning sier at vi trenger tre positive opplevelser for hver negative - for å ha et lykkelig liv. Og dette er det bare jeg - og du - som kan skape.

Jeg drømmer om å høre; Ti amo - fra min elskede, ellers blir oss for svakt og tamt - for meg. Livet skal leves lidenskapsfullt - hver eneste dag. Attraversiamo - hvisker jeg ut i stillheten; kom til meg du, lidenskap.

Tagging i Oslo; Kærleik av og til.

“In the midst of winter, I found there was, within me, an invincible summer. And that makes me happy. For it says that no matter how hard the world pushes against me, within me, there´s something stronger - something better, pushing right back. ”

— Albert Camus

En lørdag. Vann med sitron. Pære.

Det blir for mye for meg. Beskjeden fra fastlegen min i går; om at blærekatarren ikke er noe særlig, ta bare C-vitaminer du. Og gå hjem igjen - og kle deg naken igjen for din elskede.

Jeg går hjem, tar på meg pysjen, selv om klokken bare er 12, men gjør det for å markere at jeg skal hvile. Ringer ham og sier at jeg ikke skal gjøre noen ting, ei heller lage og spise middag med ham. I denne forklaringen ligger det implisitt at det ikke blir sex eller overnatting.

Han sier bare til meg at jeg sier i fra når jeg er klar. Igjen. For ham. Og oss.

Jeg fantaserte om skikkelig katastrofe, at sex i min alder var over. Finito. Men hvem vet egentlig - når livets nytelser er over ?

Likevel ringer jeg altså til ham og sier at jeg trenger en pause, ikke slutt, men tid til selvpleie - egentlig ingenting. Jeg har ingen planer for helgen, ikke noe viktig, og det er kanskje viktig det - å ikke ha noe viktig. Så er jeg der i flow - som skal være både språkløst og innholdsløst. Og jeg kjenner hvor deilig det er, å ha mine egne små ubetydelige gjøremål i dag. Tidlig går jeg ut til Bygdøy, hjemmefra, og det blir en mil når jeg låser meg inn her hjemme igjen. Liker skritt-telleren som er vennlig mot meg i dag. Og gir meg skyt for at jeg har gått mer enn tidligere. Pandemi-tiden er kroppslig forbi - jeg skal igjen ha mine mil og løpeskoene er slitte, men klare.

Drikker et stor glass vann med dråper av sitron fra Italia i seg - og spiser en pære. Og skal lese ut kunstboka i løpet av helgen, fordi jeg også vil begynne på noen av de andre bøkene som venter - og kaller på meg. Lillebroren min tipser om en bok om vår egen 54.000 års historie, den venter, og Vårt Land har fått meg til å kjøpe en bok om Bibelen - og i dag bestiller jeg boken Mentor Rehab - fordi menneskelige historier om rus og mestring; og nye verdier i nytt liv - gjør meg glad. Jeg forstår fort at jeg trenger flere slike hviledager.

Og seinere skal jeg koke egg - og putte dem opp i salaten jeg ikke har laget selv, men det har Mester Baker Hansen gjort. Jeg er så enkel i matveien, så den blir magisk. Og etterpå skal jeg se på “Exit 2” - blir litt forvirret når Klassekampen gir den en 2er mens Aftenposten gir den en 5er. Bestemmer meg for at jeg elsker Aftenpostens stemme høyest - fordi jeg skal kose meg med en verden jeg ikke lever i, men vet noe om.

Kanskje blir det trilletur med lille Finn i morgen - kanskje ikke. Men alt kommer når det skal. Trilleturer også.

Og jeg sløver med meditasjonen - og sovner lett.

Livet en lørdag. Uten noe å fortelle om på FB. Men her kan jeg taste ordene - som er mitt liv.

I gamle dager var søndagens ukens hviledag. Ta en hviledag tilbake i livet - i dag velger jeg lørdag. (foto: Werner Anderson)

“Hjelp meg å være, ikke bare gjøre og synes.”

— Bekymringsløshetsperlens bønn. Kristuskransen

Rusreformens mildhet

(Aftenposten - debatt mars 2021)

Tv2 God Morgen Norge spør meg på direkten om hva jeg hadde gjort og følt da Polet ble stengt i Oslo.

Det kom brått på og jeg svarte som en skikkelig drukkenbolt. Det hadde vært forferdelig. Jeg hadde nok tatt taxi fra Kolbotn – og over til Bærum. For å få kjøpt det jeg trengte aller mest. Nemlig alkohol.

Men samtidig kom minnene om ensomheten og skammen fra den gang jeg drakk. Det å miste grepet i eget liv var grusomt – og jeg ante ikke hvor jeg kunne få hjelp.  Rusmisbruk var knyttet til meg som enkeltmenneske og ikke definert inn i det offentlige rom som en sykdom. Og ensomhetens følgesvenn var den store skammen.

I ettertid har jeg tenkt at kanskje det hadde vært fint for meg.  At Polet ble stengt. Da hadde jeg blitt tvunget til å problematisere mitt forbruk og desperate daglige jakt på mitt rusmiddel. 

At jeg ikke brukte noe annet enn alkohol var bare flaks, jeg  kom fra et godt middelklasse-hjem og  visste ikke om noe annet. For meg var alkohol rusens neddopende førstevalg.

Alkohol er nordmenns førstevalg  – og det er lovlig. 

Helseministeren sa noe sånt om at «vi innrømmer at nordmenn har et rusproblem» - og at myndighetene nå tar hensyn til de «rusavhengige og deres abstinenser». En tanke slo meg da. Hva med de skjelvende narkomane ? Hvilke omtanke får de – for å få bort abstinensen?

Polet ble åpnet og freden senkes seg i de tusen hjem, utenom innenfor hjemmet fire vegger hvor rus og vold er hverdagskost. 

Og nå, denne våren skal Rusreformen diskuteres av de som bestemmer – og en ny offentlig omsorgsramme skal bli virkelighet.

Rusreformen er for hele rusfeltet – ikke bare de som er skjelvende narkomane på gaten. Hvordan samfunnet ser på dem som ikke mestrer eget forbruk og blir misbrukere, har en viss smitteeffekt.  Med dette mener jeg at forståelsen av en kriminell/straff blir avløst med sykdom/helsehjelp – vil få betydning for alle de jeg kaller «gråmennesker». Gråmennesker er alle som koser seg for mye med rusmiddelet alkohol, som nok stod i polkøen den helgen Polet var stengt i Oslo. Som ikke innrømmer at de har et rusproblem, som heller ikke bruker ordet rus, men snakker om vinkultur i sofaen eller øl-drikking (ja; jeg ble full) med kompisene. 

 Det er to ting mennesker har spurt meg om i det 30 årene jeg har vært edru. 

1.   At du tør å stå frem? Er det ikke skamfullt? Hvor er skammen din?

2.   Hvor mye drakk du? Er jeg alkoholiker som drikker...?

Og jeg svarer alltid det samme. Om skammen. Og om mengder.

Disse to spørsmålene er essensielt i hverdagslivet for «gråmenneskene» – og med en Rusreform som kommer, tror jeg, vil skammen bli mindre. Ikke helt borte, men det å bli forstått som en som er syk, er noe annet enn å få blikket fra andre om at du er evig drukkenbolt. Det andre dreier seg om mengde – noe som Rusreformen skal diskutere. Det er farlig å sette en endelig grense, for jeg har møtt så mange stordrikkere/narkomane som gjerne vil at jeg skal si «at du ikke har noe problem med rus du» - bare løp glad og fornøyd til Polet du og ta deg en pillerus eller hasj-dose også i samme slengen. Svært mange jeg møter i dag er flerbrukere – dvs at de ikke bare bruker alkohol (som nok er hovedmiddelet), men også reseptbelagte legemidler og også det du får kjøpt på gatehjørnet.

Hva jeg prøver å si er at Rusreformens essens vil smitte over på «gråmenneskene» - og kanskje flere av dem vil søke hjelp. Det er ingen skam å være syk. Og at Rusreformens mengde-forståelse kan gå begge veier, men det er nødvendig, nå i første omgang, å ha en grense, slik at de med eget forbruk i lomma, ikke blir puttet i fengsel, men heller får en god seng å hvile i – i behandlingsrommets mildhet.

Jeg har kjent på ensomheten og skammen. Og jeg er så takknemlig (til Høie) som vil se på meg med et annet blikk. Ikke som misbruker, men som et menneske som trenger helsehjelp.

Sverre Bjertnæs. Farvel mitt andre jeg. Og velkommen du eneste ene.

“Det virker - det gjør virkelig det.”

— Storboka, AA

Drømmetydninger. Forståelse & smerte.

På en undervisningskveld i “Drømmer og Meditationer” trekker Peter H. frem min drøm. Den er anonymisert - slik at det bare er jeg som vet at den er drømt av meg. Ofte tror vi mennesker at drømmer er et speilbilde av virkeligheten - men så enkelt er det ikke. Drømmen har et budskap til drømmeren - og den må transformeres inn i drømmetydningens språkdrakt.

Jeg har hatt et par like drømmer, to drømmer to netter på rad, at jeg er ute og leter etter mennesker, i naturen, slik vi ser i krimserier. Regnvær, regnfrakker, bjeffende politihunder - hele bildet. Så blir det hele avsluttet med en selvstendig drøm om at jeg er innendørs i et stort vakkert rom (som foajeen på Det Norske Teateret) og i pausen kommer det en mann bort til meg - med et stort smil og masse positive energier - og forteller meg hvor mye jeg betyr for ham. Jeg er svært viktig i hans liv.

Selv husker jeg ham ikke. Jeg tar i mot alle hans ord - lar han tømme seg og avslutte, men siden jeg ikke husker ham i det hele tatt, vet jeg at vi ikke skal være i hverandres liv framover. Jeg velger han ikke inn - men slipper han.

Tilbakemeldingen, Peter H. gir meg, er at jeg er i en prosess med å sette sammen, konstruere mitt liv - hvilke deler, verdier, ideologier - og mennesker - jeg velger inn - og andre jeg velger bort. Og også hvem jeg selv er - eller mer riktig blir, livet er hele tiden en prosess. Han, mannen i drømmen, står for det mannlige - maskuline i meg - og hvor stor plass - om noen - denne maskuline siden skal ta plass i mitt liv.

Er det noe ved den mannlige identitet jeg ønsker å inderliggjøre ? Bli tøffere ? Ikke flow, men mer målbevisst i eget liv ?

Andre ser oss bedre enn oss selv. I samtale med Pater forteller jeg om drømmene mine - og tilbakemeldingene fra Peter H. Og Pater utfyller min egen forståelse med at jeg også har en sterk maskulin side - i form av en sterk og tydelig kjerne i meg. At jeg setter grenser - der det er nødvendig. At denne solide kjernen smelter sammen med det feminine.

Jeg elsker flow. Og en frihet jeg ikke ser slutten på. Intuisjonen er sterk i meg. I alt jeg gjør. Liker det som kommer til meg - uten at jeg har kontrollen over det eller går inn i perfeksjonistens rollemodell.

Vil mennesker forlate meg - så tar jeg ydmyk i mot et slikt valg. For det valget er i dette andre mennesket - og jeg aksepterer - uten en pro- og kontra analyse. Nye mennesker kommer inn i livet mitt; hele tiden - som gir meg glede. Og gjerne noe å utfordre meg på - slik at jeg får reflektere dypere.

Kjærleiken mellom mennesker - er det største, helt uavhengig av kjønn og hvordan vi praktiserer den, men den trenger romslighet - og også respekt. Hver eneste dag.

“Nurturing the connection and sense of belonging that can only happen when we believe that we are enough.”

— The Gifts of Imperfection, Brené Brown

Sverre Bjertnes. Magisk bilde - et sterkt blikk - og jeg prøver å forstå ham. Litt, men langt fra alt; hele ham.

“Trodde han virkelig at Gud skrev historier med bare en betydning ? Slik jeg ser det, var en historie med bare en betydning verken veldig interessant eller verdt å huske i det lange løp.”

— Chaim Potok, Davita´s Harp

Når er fullt. Fullt ?

Grytidlig morgen, klokken har så vidt passert fire, i Vargtimens mystikk, er våken og jeg kjenner savnet etter min kjærlighets-partner. Det er som et knytteneveslag i magen, brått, voldsomt, men også vennlig mildt. Du må ikke glemme ham, hvisker mørket til meg.

Det er snart helg - og han dro herfra tidlig mandag morgen, etter å ha sovet over fra søndag. Merker i løpet av natten hans uro, det er mye som skjer i livet hans, mange baller i luften - som må tas ned, en etter en. Det sitter i kroppen hans da han kommer - og det forblir i ham gjennom hele natten. Og jeg blir besmittet. Det er slik tette relasjoner er, den enes energier trenger inn i den andre. Smelter to ikke sammen i energier, så slukner kjærleikens flammer.

Han vil gjerne fortelle om meg til barna sine, men snubler litt i hva han skal kalle meg. Vi ler av det sammen; si det enkelt som det er, mener jeg. Min eldste sønn kaller ham for “kisen til mamsen”.

Så jeg syntes det var fint at det vil gå flere dager til neste gang. Uka mi er fylt av morsomme ting på jobben, intenst innsats med en aktør i Tyrkia, krevende avslutning som styreleder i sameiet, etter ni år takker jeg for meg. Sponsor-møter i AA. Noe som også gir utvidet glede; slike tette ærlige bindinger går begge veier.

Men i det tetteste av de tette, her er hvileperioder et gode. Fordi jeg må løfte frem eget liv igjen - inn i mitt liv.

Som jeg gjør i meditasjonen, så trekker jeg pusten inn - og fyller luften ut i hele kroppen. Fingre, Tær. Opp i hodet. Inn i hårrøttene. Slik ser jeg det med selve livet også.

Jeg kjenner en solid grunnmur i eget liv - ser den visuelt for meg - solid, tykk - og også preget av tid. Det er meg det. Jeg puster meg selv ut igjen - som en fullmoden plomme - og langt fra en skrukkete rosin.

Og gleder meg over mitt liv; i dag kommer en nær kompis, etter siste teams-møte, så skal vi ta en kopp te, prate om livets essens - og gå ut i vinteren som er mildt. Lytte og fortelle. Vi er i en fin og god harmoni. Hun skal hjelpe meg å få avsluttet et strikkeprosjekt - til lille Finn.

For de mennesker jeg ønsker å ha nærme, må det være så enkelt som å få komme tett på meg. Jeg må gi tid til oss, enten det er kjærlighets-partneren eller min gode kompis.

Så; i ventetiden, nå tidlig denne morgenen, sender jeg en sms til ham; om min lengsel. Etter ham. Etter oss. Jeg kler meg naken for ham, i mine ord og om en stund vil jeg kanskje også fysisk være det. I et rom fylt av kjærleik og lidenskap.

Hvis vi begge to velger; den andre.

Sverre Bjertnes. Et oss. Et vi. Med tetthet og avstand.

“How much we know and understand ourselves is critically important, but there is something that is even more essential to living a wholehearted life; loving ourselves.”

— The Gifts of Imperfection. Brené Brown.

Kjærleik. Higher Power.

Peter H. forteller om en kvinne som arbeider med døende - og hun sier at det er to ting som går igjen om hva som betyr noe i det levde livet, som snart er over. Det ene er om de virkelig har elsket nok, det andre er om de har (hatt) en større dimensjon i livet som har løftet dem, gitt deres liv en glans og magi, som har fargelagt et liv som til tider har vært rutinepreget og til tider grått.

Lever du - akkurat nå, kan du stille deg disse to spørsmålene. Om livets dype dimensjoner. Har jeg elsket nok ? Er livet mitt fylt med noe mer, noe annet enn mails, husarbeid, unger, en partner som har blitt en vane - og alt det som er, men som ikke likevel er, fordi det ikke befester seg dypest inne, sjelens hjerterom, der livets essens har sitt omdreiningsrom.

Og disse dimensjonen kan komme raskt eller sakte til deg, utvikles over noen år, eller slå ned som lynet en kald mørk høstkveld utenfor porten til Vigelandsparken. For jeg vil si, med hendene lagt over hjertet, og føle dets livspuls, at jeg har begge disse dimensjonene i livet mitt. Nå. En dyp kjærleik til mine sønner, min storfamilie og også noen venner, men størst av alt dette nå er den inderligheten jeg har med min kjærestepartner - hvor vi begge hadde på en måte gitt opp håpet om en slik opplevelse av kjærlighetsflammer, en nærhet og lidenskap - som vi opplever. Ingen av oss var heller skuffet om at vi hadde elsket nok før, men at våre begre ikke var helt fulle av kjærleik, slik at vi nå elsker mer - og dypere, enn noen gang. Det er lett å si dette siste, for tidligere kjærleiksforhold har jo bleknet noe, til og med Thomas for meg blir fjernere, fordi min kjærlighetspartner nå fyller det rommet - og det er nok. Nok nå for meg. Alt - eller ingenting.

Og Peter H. sier på tirsdagens Drømmekveld - om at vi som deltar på Drømme og meditationer - allerede er i en åndelige prosess, vi har det. Om det er en Gud i vårt bilde, om vi kaller det en Higher Power slik vi gjør i AA, eller som en journalist skrev om meg i kvinnebladet KK “troende katolikk” - jeg har alt sammen. Akkurat nå. Og det er natt nå mens jeg skriver, ordene tastes så lett ned her, om noen timer våkner fredagens dag, hvor jeg skal ta mails og ha teams - og være i et bærekraftsunivers, som er min jobb, og så trekker jeg ut mot mitt nærhav - som er Bygdøy, kjenne både solen, vinden og kraften i kulda. Og på søndag kommer han som kryper tett inn til meg, som utvider mitt liv om kunst, spesielt bildekunst, men mest av alt dette magiske som er kjærleik.

“Cause all of me loves all of you
Love your curves and all your edges
All your perfect imperfections
Give your all to me, I’ll give my all to you
You’re my end and my beginnin’
Even when I lose, I’m winnin’”

— John Legend

Kjærleiken krenkjer ikkje, søkjer ikke sitt eige, er ikkje oppfarande, gøymer ikke på det vonde. (1. Kor 13.1 - 6) (Foto Werner Anderson)